Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Bistandslobbyens makt  
 
 

Aftenposten Morgen  - 09.03.07

HVA MED VIRKNINGENE? Man vil tro bistand er i Norges interesse - eller at det i det minste er i mottagerlandenes interesse, men dette forklarer ikke de enorme mengder offentlige midler som vårt land bruker på bistand, ei heller mangelen på interesse for virkningen av innsatsen.

 

Det er her bistandslobbyen kommer inn i bildet.

 

Uten større debatt.

De siste par tiårene er bistand blitt et hovedelement i norsk utenrikspolitikk og en bærebjelke i landets forbindelser med omverdenen. Kombinasjonen av hurtig budsjettvekst og manglende kontrollmekanismer har ført til utpøsing av fellesskapets midler i en hittil ukjent målestokk - uten større innenrikspolitisk debatt.

 

Dette fenomenet er uten sidestykke i norsk politisk historie. En mulig forklaring finner vi i hva Columbia-professor Jack Snyder kaller imperiemyter .

 

Legger press.

Snyder vil forklare hvorfor enkelte stater kaster seg ut i halsbrekkende ekspansjonspolitikk. Han finner svaret i interessegrupper i statlig, privat og akademisk sektor som vil høste fordeler ved opptrapping. Disse binder seg sammen i koalisjoner som vokser seg så sterke at de kan legge press på makthaverne. Gjennom hestehandel blir politisk støtte byttet mot løfter om utenrikspolitisk aktivisme.

 

Det paradoksale er her at summen av de forskjellige kravene leder til en mer ekspansiv politikk enn noen av enkeltgruppene hadde ønsket - og mer ambisiøs enn hva staten klarer å håndtere.

 

Blokkerer for kritikk.

Vi skimter et lignende mønster i norsk bistandspolitikk. Professor Øyvind Østerud har påpekt i Aftenposten og Nytt Norsk Tidsskrift at man konsekvent overvurderer bistandens og fredsbyggingens positive sider - og undervurderer de negative. Han sier at "utøvere fra stat, organisasjoner og forskning blir en pressgruppe som blokkerer motforestillinger".

 

Forfatterne bak det nye firebindsverket "Norsk utviklingshjelps historie" påpeker også de tette båndene mellom det statlige bistandsbyråkratiet, bistandsorganisasjonene og forskningsinstitusjonene.

 

En lammende enighet.

Disse tre aktørene forenes i stadige krav om eskalering av bistandspolitikken. Stikk i strid med god praksis utgjør de tre også en sammenhengende karrièrestige hvor en gitt person snart sitter på den ene siden av bordet, snart på den andre.

 

Ved å spille på lag har denne "bistandslobbyen" drevet frem den eventyrlige budsjettveksten i norsk utenrikspolitikk - først og fremst gjennom å skape en lammende enighet om at bistand er viktig, uavhengig av faktiske resultater.

 

Myter for å rettferdiggjøre.

Et annet sentralt element i Snyders teori er at politikerne tyr til mytemakeri for å rettferdiggjøre utenrikspolitiske eventyr. Han avviser at stater baserer sin utenrikspolitikk på erfaring. I stedet hevder Snyder at elitene enten begynner å tro på sine egne myter, eller at de blir fanget i dem. Dette hindrer dem i å innse sine egne feilgrep, eller å lære av dem.

 

Bistandslobbyen har vært aktive mytemakere, mest berømmelig i ideen om at Norge er en humanitær stormakt . Denne fiksjonen er deretter blitt brukt til å tviholde på at Norge må bruke én prosent av nasjonalproduktet på bistand - selv om dette betyr at bistandslobbyen bruker stadig mer av pengene på å drifte seg selv.

 

Ikke ressurser.

Alle Snyders elementer er på plass i norsk bistandspolitikk: Fra pressgruppene, via mytemakeriet, til å bite over mer enn man klarer å svelge. Professor Helge Pharo poengterte nylig på et seminar om norsk bistand at landet ganske enkelt ikke har administrative ressurser til å gi bort så mange penger med tilstrekkelig kontroll. 170 milliarder kroner er mange penger.

 

Bistandsindustrien har kunnet vokse fritt i et intellektuelt klima hvor kritisk sans er blitt tatt som et tegn på manglende empati. Hjulpet av en uheldig kombinasjon av venstrevridde medier og pensumidealisme i norsk skole.

 

Kan ta oss råd?

Det er i dag bred enighet om at noe er grunnleggende galt med norsk bistandspolitikk. Allikevel er det liten politisk vilje til å skru igjen kranen.

 

Noe av problemet ligger i en annen myte, nemlig at Norge er så rikt at "vi kan ta oss råd" til slikt engasjement - selv om det skulle være feilslått.

 

Eksperter er kritiske.

Dette er ikke rett sted for noen inngående analyse av effekten av norsk bistand. Jeg nøyer meg med å konstatere at de ekspertene som ikke har noen personlig gevinst av å mene det motsatte, synes å være enige i at det aller meste av norsk bistand ikke har hatt den ønskede virkning.

 

Historien om eksport av antikverte norske militærkjøretøyer til Afrika er på ingen måte unik. Det er ikke overraskende at Norges dumping av overskuddsmateriell og overskuddskapital har korrumpert mottagerne. Eller at det har bidratt til politisk ustabilitet og å sette markedsmekanismene ut av spill.

 

Faktisk er det ikke fornuftsstridig at de landene som har fått lite bistand, gjennomgående har klart seg bedre enn de som har fått mye bistand. Det er heller ikke paradoksalt at listen over Norges "hovedsamarbeidsland" minner urovekkende om listen over verdens mest korrupte stater.

 

Tåler ikke kritikk.

Det kanskje mest åpenbare tegnet på at noe er alvorlig galt, er bransjens egen reaksjon på rapportene om misbruk og feilslåtte prosjekter. Bistandslobbyen har vært påfallende uinteressert i å følge opp selv de mest graverende påstander.

 

I så måte er reaksjonene på TV 2-dokumentaren "De hvite hjelperne" mandag illustrerende. Man får følelsen av at uansett bevisbyrde, vil bistandslobbyens representanter se rett inn i kameraet og hevde at prosjektet er en suksess.

 

I snart 50 år har de kunnet sole seg i glansen av ubekreftet suksess og unnsluppet kritisk ettersyn med tomme floskler om at de "vil gjennomgå sine rutiner". Dette tatt i betraktning, er det all grunn til å ha en sunn dose skepsis til både Erik Solheims "utviklingsutvalg" og Norads nye businessvokabular, hvor man plutselig har begynt å snakke om "resultatoppfølging", "resultatformidling" og "risikohåndtering".

 

Ingen politisk vilje.

Alt dette er kjent. Allikevel skorter det på politisk vilje til å rydde opp i problemet. Hvorfor? Det har over det siste tiåret utviklet seg en uheldig politisk kultur hvor statskassen brukes som "partikasse" i norske politikeres konkurranse om å være "helligere-enn-deg". Internasjonalisme er en lettvint måte å vise sitt høysinn på og å hjelpe sin popularitet på hjemmebane.

 

Norsk bistandspolitikk springer primært fra norsk innenrikspolitikk og bistandslobbyens innflytelse. Mens interessegrupper også tidligere har bidratt til å forme norsk utenrikspolitikk, har aldri tidligere en lobby lykkes med å skyve politikken så langt bort fra borgernes grunnleggende interesser.

 

Lobbyens egeninteresse.

Dette har bistandslobbyen oppnådd ved å overbevise seg selv, og andre, om at menneskehetens beste er synonymt med lobbyens egeninteresse. Og at dette igjen er synonymt med Norges nasjonale interesser.  

 
 
  Aftenposten Morgen - 09.03.07