Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Sentrum som forsvant»  
 
 

Kulturkampen som har rast det siste året har vært forvirrede trefninger i vekslende intensitet - spredt over en vidstrakt slagmark. Fra hjernevask til multikulturalisme. Det kjempes om sannhetene. En side vinner mest.

Uforbeholdne forsvarere av 90-tallets sannheter er blitt vanskeligere å finne. Det synes som om villa-radikalernes tidsalder er over. 

Nytt ideologisk klima 


Selv om sosialdemokratiske verdier fortsatt dominerer det norske samfunnet, er det tegn til en grunnleggende endring som, gitt tid, vil kunne signalisere et nytt, mer konservativt Norge. Dette omslaget har hatt forbausende lite gjennomslag i det norske intellektuelle etablissementet. Det kan komme av at den statsfinansierte offentligheten er venstredominert og selvrekrutterende. 

Det mest iøynefallende er at sentrum har gått tapt. Dette gjelder ikke bare i samfunnsdebatten, men også i politikken. Norsk politikk er ikke lenger «alle mot en» der seks av syv partier tar utgangspunkt i Arbeiderpartiets program. Hvis trendene vedvarer og bygges på, kan de legge forholdene til rette for en ny todeling. De forhenværende sentrumspartiene har strandet i sosialistenes leir. 

Den nye konservatismen 

De «nye» konservative er på mange måter mindre konservative enn hva kritikere som Knut Olav Åmås påstår. Budskapene i kulturkampens tekster kommer nærere en sofistikert versjon av økonomisk liberalisme enn de gjør sann konservatisme. Likevel er inntredenen av en rimelig artikulert gruppe av norske skribenter somser til Burke og Huntington, i seg selv nevneverdig i norsk idéhistorie. 

Skribenter som Tore Stubberud, Anne Viken og Jon Hustad har - uten å kysse den konservative fanen - uttrykt liberalkonservative verdier. Det samme kan sies om Hanne Nabintu Herland eller, for den saks skyld, Nils Rune Langeland. Ingen kan sette spørsmålstegn ved duoen Eias & Ihles popkulturelle innflytelse. 

Enfoldig mangfold 

De svekkede båndene mellom det etablerte og strømninger i befolkningen skaper også uro. Kombinasjonen av konservatisme og populistisk demokrati har fått enkelte til å rope ulv. Disse overser systemets iboende treghet. Påfølgende regjeringer har kjøpt seg sosial ro gjennom å håndfôre sivilsamfunnet. 

Ordninger som var ment å skape mangfold har endt opp med å forsteine meningsfloraen slik den var den gang ordningene ble innført. Den nye høyresiden underrepresenteres systematisk. 

De som beveger sentrum 

Kulturkampen kan ennå ikke sies å utgjøre noen sammenhengende intellektuell tradisjon. Ingen enkelt tenker har vevd de løse trådene sammen. Likevel vitner innspillene om en nygransking av det norske samfunnet. Med tiden vil de kunne føre til en ny samfunnskontrakt. Derav kulturkampens fokus på arv over miljø; realisme over idealisme og kultur over sivilisasjon. Svekket tiltro til - og identifikasjon med - staten løper som en rød tråd. 

Den kanskje viktigste utviklingen det siste året er svekkelsen av det politiske sentrum. Mye av sentrums legitimitet lå i antakelsen om at sannheten alltid er å finne på halvveien. Kulturkjemperne skyver balansepunktet mot høyre. Dette er mulig fordi venstresiden - somlenge la premissene for den politiske debatten - har gått tom for intellektuell kraft. Fremskrittspartiet synes å være regjeringens fremste inspirasjonskilde. Asylinnstramning, bistandskutt og lengre straffer. 

Armand V. 

To bøker kan, hver på sin måte, bidra til å lyssette endringen i tidsånden. Den første kulturkamp-romanen kan sies å være Dag Solstads «Armand V.» fra 2006. Historien om 68-eren, verdensborgeren og byråkraten Armand, er også historien om Dag Solstad og hans generasjon. Disse himmelstormere som ville gjøre hva som helst for sosialismen - unntatt å leve under den. En reise fra radikal idealisme til velmenende moralisme via en serie knefall. Først for det totalitære og siden for pluralismen. 

Falske sannheter
 

«Armand V.» er en historie om fremmedgjøring. En mann som er glødende opptatt av ting han ikke kan endre på, mens et juv åpner seg til de nære tingene - til hans familie og til ham selv. Armand har valgt rollen som bekvemt nøytral ambassadør mellom de «utstøtte» og «undertrykkeren», USA. 

Armands sønn sjokkerer faren med å bli soldat. Han straffes av Solstad som lar han vende tilbake fra Afghanistan blind. I boken fremstilles 68-er-generasjonens sannheter som falske, men likevel bedre enn andre mulige sannheter. 

«Min kamp 2» 


Tre år etter utgivelsen av Solstads roman kom tilsvaret, en roman fra sønnens generasjonsperspektiv. Min Kamp-syklusen preges av skuffelse over fedregenerasjonen. Hva de selv mente var idealisme, ser Karl Ove Knausgård på som selvopptatthet. Hovedpersonen lever i sosialdemokratiet, men opplever at systemet legger urimelige fordringer på han som individ: 

«… jeg gikk moderne og feministisk rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre». 

I «Min kamp 2» beskriver Knausgård en ny generasjons erfaringer. Noe av bokens appell er å blottlegge at samfunnskontrakten er mer problematisk enn vi gir til kjenne. Ikke minst den rollen som er tildelt den hvite middelklassemannen. 

Knausgård har en spesiell begavelse for å uttrykke min generasjons erfaringer og følelsesliv. Og vi kjenner igjen Knausgårds instinktive opposisjon mot statens inntog i privatlivet - mot statspålagt politisk korrekthet om tema som er så «viktige» at det ikke kan stoles på at du gjør deg opp din egen mening, det være seg om innvandring eller likestilling. 

Meninger i bevegelse 

Når tektoniske plater gnisser mot hverandre, gjør de ikke alltid det uten friksjon, noen ganger glipper de. Det siste året har vært et øyeblikk av tektonisk glidning, en kort, men kraftig akselerasjon av oppfatninger fra venstre mot høyre. Men kulturkjemperne står for noe bredere enn et «opprør fra høyre». 

Mange av stemmene som har utmerket seg i kulturkampens første år er bevisst apolitiske, noe som for første gang på lenge har gitt et islett av reell samfunnsdebatt. Det er forfriskende i et land hvor det offentlige ordskiftet domineres av en endeløs rekke av statsfinansierte supperåd som tar tur på å fortelle oss at «suppe er viktig». Det norske ordskiftet har i alle fall beveget seg lengre det siste året enn hva det gjorde de foregående 20 årene. 

 
 
  Bergens Tidende - 28.05.2010 - Side: 34