Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Slutten på en verdensorden  
 
 

Bergens Tidende  -  28.05.2010  -  Side: 34  

Jonas Gahr Støre kommer med en uventet betraktning i sin kronikk om kollapsen i forhandlingene i verdens handelsorganisasjon (Aftenposten 30. Juli): «Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden». Sterke ord. Hva mente han med det?

Mens de fleste norske kommentatorer behandlet WTO-forhandlingene som et underbruk av det norske landbruksoppgjøret, fortjener utenriksministeren honnør for å se hendelsene i et større perspektiv.

 

En ny tid

I snart to tiår har vi snakket om vår egen tidsalder som et etterspill, «Etter den kalde krigen». Enkelte trodde vi var på vei mot et verdenssamfunn basert på idealer, forvaltet gjennom overstatlige organisasjoner. En verden hvor myk makt og internasjonalt sinnelag ville bli viktigere enn nasjonale interesser og maktressurser.

I dag ser det ut til at utviklingen går i motsatt retning. Kurt Campbell og Michael O'Hanlon hevder i boka «Hard Power» at epoken vi er på vei inn i vil i økende grad bli preget av stormaktspolitikk. En tid da de institusjonelle og normative bolverk mot anarki som ble reist i etterkant av 2. verdenskrig svekkes. Hvor maktressurser trumfer selvutnevnte moralske mandat.

Den nye tidsånden satt i veggene under sluttforhandlingene om en ny verdensavtale for handel i Genève. Det som i utgangspunktet var ment å krone syv års arbeid for å få i stand en ny WTO-avtale, ble i stedet et utstillingsvindu for de endrende maktforholdene i verden. Etter ni dagers forhandlinger måtte lederne tirsdag kveld innse at ikke fantes nok enighet til å nå et kompromiss.

 

Lenge siden 90-tallet

Det er mange grunner til bruddet i Genève. Det vil nok bli spilt mye svarteper om hvem som skal ta skylden. Bak detaljspørsmålene kan vi skimte noe større. Nemlig at den handelspolitiske agendaen har mistet sin mobiliserende kraft.

I klartekst betyr det at Vesten ikke lengre har den samme agendamakten som da forhandlingene tok til. Fokuset på den tredje verden oppleves ikke som like relevant for de nye stormaktene. Disse lar sin politikk styres av nasjonale interesser, ikke globale fellesskapsverdier definert av en vestlig elite på 90-tallet.

I så måte er WTO-forhandlingene en indikator på at globaliseringen ikke lengre styres fra Vesten. Verden er i ferd med å bli multipolar. Alle de nye stormaktene har markedsøkonomi, men ikke alle bekjenner seg til demokrati og menneskerettigheter. De nye stormaktene er også ujevne i sin støtte til de internasjonale institusjonene.

 

Kindia kommer

Den produksjonskapasitet og teknologiske overlegenhet som var grunnlaget for vestlig dominans er jevnere fordelt enn tidligere. Fareed Zakaria innleder boka «The post-American world» med å påpeke at verdens høyeste hus, verdens største selskap, verdens største raffineri ikke lenger er å finne i USA.

Gahr Støre skriver at ”Nye stater med voksende økonomi og med politiske ambisjoner vet å gjøre seg gjeldende.” I Genève var India og Kina hovedaktører. De nye stormaktene deler ikke nødvendigvis Europeernes ønske om å redusere spillerommet for maktpolitikk. Tvert om synes de å se verden i utpregede realpolitiske termer.

 

Ikke bare WTO

Den samme trenden var også åpenbar på NATO-toppmøtet i Bucuresti i april. Agendaen for møtet var spekket med vanskelige og viktige spørsmål fra Afghanistan via nye søkerland til rakettskjold og behovet for større militær slagkraft. Selv om møtet fant sted uten åpen konfrontasjon, var det slående hvor lite de allierte lederne klarte å enes om.

Samtidig viser den europeiske integrasjonsprosessen tegn til stillstand. Da de irske velgere avviste Lisboatraktaten den 12. Juni, svarte The Economist med å be EU begrave grunnlovstraktaten en gang for alle. Viljen blant medlemsstatene til å sette i gang nye store integrasjonsprosjekter er i dag liten.

USA konstaterer, etter snart åtte år under George W. Bush, at landet er i ferd med å svekkes vis-à-vis andre stormakter. Robert Kagan hevder i boka «The return of history» at landets evne til å opprettholde den internasjonale ordenen er på nedtur. Marerittet ville være hvis Amerika  skulle svekkes i sine internasjonale forpliktelser. Da ville den rådende verdensordenen miste sin viktigste støtte.

 

Hva nå for Norge?

Gahr Støres vilje til å tenke kritisk om endringene i det internasjonale systemet, er velkommen. De nye trendene i verden representerer en spesiell utfordring for Norge. Kursen i dagens norske utenrikspolitikk ble staket ut i henhold til antagelser som har vist seg å være til dels sviktende, og viljen til å ta dette in over seg har vært begrenset.

Det er lett å se hvorfor 90-tallets agenda fikk slik gjennomslag her hjemme. I dette verdensbildet fikk Norge  status som æres-stormakt i kraft av sine freds –og bistandstradisjoner. Det var fristende å satse på visjonære prosjekter framfor trauste nasjonale interesser.

Vi er på vei ut av «Etter den kalde krigen». Hvilken merkelapp den nye epoken vil få, vites ikke. Det som synes sikkert er at tiden er forbi da norsk utenrikspolitikk kunne drives etter innfallsmetoden og styres av glad idealisme.

Verden av i dag er ikke nødvendigvis farligere, men den er mer labil og mindre oversiktig enn den var for ti år siden. For norske ledere betyr det at man må gjenoppdage evnen til streng prioritering og å koble mål og midler på en gagnlig måte.

 

Ny verdensorden

Grunnpilarene i dagens internasjonale system ble reist i årene etter 2.verdenskrig. I boka «In the cause of peace» av Trygve Lie beskriver FNs første generalsekretær byggingen av en ny verdensorden med nye flernasjonale organer. Med ryggen til en største krigen i menneskehetens historie trenger han ikke forklare hvorfor slike forum er viktige.

Disse ærverdige institusjonene er i dag nesten uten unntak under tungt press. Hva skal Norge gjøre for å bevare dagens verdensorden, og hva skal vi gjøre hvis oppløsningstendensene vedvarer? Utenriksministeren skal ha honnør for å introdusere disse spørsmålene i det norske ordskiftet. Det gjenstår å se om han vil si hvilke konsekvenser dette bør få for norsk utenrikspolitikk. 

 
 
  Bergens Tidende - 28.05.2010 - Side: 34