Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Ja til atomvåpen?  
 
 

1980-tallet er tilbake. Ikke bare i form av leggvarmere, hull i buksa og synthmusikk, men også innen utenrikspolitikken hvor atomvåpen igjen er på dagsordenen. I Norge har anti-atomvåpenbevegelsen fått ny vind i seilene, ikke minst på grunn av en uventet koalisjon mellom de etablerte atommaktene og de gamle motkulturene. Dette gir grunn til håp, men også til uro.

Mot slutten av Den kalde krigen sluttet supermaktene å late som om de bare var fremst blant likemenn i sine respektive allianser, og tok til å forhandle ansikt til ansikt. Mye sto på spill. Partene formelig struttet av atomvåpen på land, i luften og til havs. Europa, den trolige hovedslagmarka, ble ikke invitert til bordet.

Dette avstedkom en utstrakt følelse av maktesløshet, noe som igjen ga seg utslag i en lang rekke motkulturer som hadde til felles at de ønsket en «bedre» verden. Det var fredsbevegelser og kostholdsbevegelser; det var unisexister, nudister og feminister, alternativ livsstilsbevegelser, miljøbevegelser og Nei til atomvåpen. Det var teltleirer, fredsmarsjer og en hel del etniske klær. 

Verden har endret seg siden den gang. Det finnes for eksempel langt færre atomvåpen nå enn før. Sovjetsamveldets kollaps førte til at både USA og Russland har rustet ned langt mer enn de har forpliktet seg til. Trolig mest fordi atomvåpen er økonomisk kostbare og lite anvendbare. Forsvarsbudsjettet kan ganske enkelt brukes mer effektivt andre steder.

For det er sjelden at atomvåpen er en relevant maktressurs. Når Norge og USA er uenige om lakseimport, er ikke Amerikas atomarsenal et punkt på dagsordenen. Også i krig er atomvåpen sjelden et alternativ. USA tapte i Vietnam uten å ty til atomvåpen. Da Argentina og Storbritannia kriget om Falklandsøyene i 1982, var ikke sistnevntes atomvåpen en faktor.

Så hvorfor ikke simpelthen avskaffe atomvåpen, slik Barack Obama krevde i en tale i oktober i fjor? Svaret er at mens atomvåpen er lite egnede til faktisk bruk, er de meget effektive til avskrekking. I klartekst betyr det at de negative effektene oppveier de potensielle fordelene ved å angripe en atommakt. Denne høye terskelen mot stormaktskrig gir stabilitet til det internasjonale systemet.

Historikeren John Lewis Gaddis har argumentert for at Den kalde krigen bør få en ny epigraf, og i stedet kalles «Den lange freden» da det var «en av de lengste periodene med stormaktsstabilitet i moderne historie». Kenneth Waltz hevder i boka The Spread of Nuclear Weapons at «gradvis spredning av atomvåpen bør ikke fryktes, men snarere ønskes velkommen», fordi slike våpen virker stabiliserende. Og det kan være noe i det. Etter at India og Pakistan fikk atomvåpen har forholdet mellom de to statene bedret seg dramatisk. 

En verden uten atomvåpen var en av målsettingene i ikke-spredningsavtalen fra 1967, som fastslår at stater som ikke har atomvåpen sier seg enig i ikke å anskaffe dem, og at stater som har atomvåpen skal avvikle disse. Selv om verdens ledere rutinemessig bekrefter traktatforpliktelsene, har det over tid vokst fram en stadig sterkere skepsis blant ikke-atomvåpenstatene vedrørende atommaktenes oppriktighet.

I virkeligheten er målsettingen om fullstendig atomavrustning en utopi. Grunnen er at atomvåpen finnes. Vi kan ikke «uoppfinne» dem. Enhver kan forstå at hvis alle blir enige om å gi opp disse våpnene, men ett land «jukser», vil dette landet ha en enorm fordel i en framtidig konflikt. Dette er en risiko ingen rasjonell aktør vil ta. Det er dermed all grunn til å tro at atomvåpnene er kommet for å bli.

Det er dessuten liten grunn til å tro at land som i dag prøver å utvikle atomvåpen vil avslutte sine forskningsprogrammer dersom stormaktene faktisk avruster. Det er ganske enkelt ikke slik at enhver handling i små og mellomstore land er en reaksjon på arrogante stormakter. Israel og Irans atomvåpenprogram har mer å gjøre med regionale spill enn globale maktbalanser.

Derfor er ikke-spredningsarbeidet i dag ikke rettet mot å redusere antallet atomvåpenstater, men å hindre at det blir flere. Dette arbeidet står høyt på den internasjonale agendaen på grunn av frykten for at såkalte «røverstater» skal utvikle atomvåpen, og gjøre dem tilgjengelig for terrorister. Frykten er at spredning av atomvåpen til nye land vil senke terskelen for at våpnene faktisk brukes.

For å oppsummere er atomvåpen altså stabiliserende, men bare hvis stormaktene har dem. Det er altså ikke uten grunn at land i nest øverste maktdivisjon klager over hva de kaller «atomapartheid». For hvis ikke-spredningsavtalen overholdes, vil det bety at statenes som var stormakter i 1967, vil forbli stormakter i all framtid. At avtalen i realiteten er et forsøk på å trekke opp stigen etter seg. For det er nå engang slik at mens storfolk kjennes på kjøretøyet, så kjennes stormaktene på atomvåpnene.

Dobbeltstandardene blir ikke mindre påfallende når USA, som under Bush-administrasjonen har økt forskning på små, taktiske atomvåpen ment til bruk på slagmarken, truer Iran og Nord-Korea på grunn av disses atomprogrammer. De amerikanske nestorene George Shultz, William Perry, Henry Kissinger og Sam Nunn påpekte farene ved den slags politikk i en artikkel i Wall Street Journal tidlig i 2007. Hvis ikke atomstatene i det minste later som om de vil ruste ned, vil trolig statene som ikke har atomvåpen ruste opp.

Dobbeltmoral er ikke forbeholdt USA. Norge har i snart to tiår bidratt til atomopprydning på Kolahalvøya. Dette har vært en suksess. Mer problematisk blir det når Det norske pensjonsfond slutter å investere i (hovedsakelig amerikanske) selskaper som er involvert i produksjon av atomvåpen. Dette er himmelropende selvmotsigende all den tid vi er medlemmer av NATO, en allianse hvis strategi til syvende og sist er basert på forsvar med atomvåpen.

Det er noe inderlig skinnhellig ved at Norge inntar «etiske» standpunkter mot våpen som vi villig nyter godene av. Ønsker vi virkelig en verden uten atomvåpen? Tja, egentlig ikke. En multipolar verden uten atomvåpen vil ha et helt annet potensial for krig mellom stormaktene enn en verden med slike våpen. Er det noe Den kalde krigen har lært oss, så er det at atomvåpen kan holde selv de mest fiendtligsinnede stater unna strupen på hverandre.

1980-tallets motkulturer fikk stort gjennomslag i Norge, større enn andre steder. De har preget den utenrikspolitiske debatten fram til i dag. Mye av makteliten gikk sine utenrikspolitiske barnesko i demonstrasjonstog for og mot mer og mindre velvalgte saker. Norge har en rolle å spille i ikke-spredningsarbeidet. Det forutsetter naturligvis at fokus rettes tilbake der hvor det hører hjemme, nemlig å hindre at atomvåpen sprer seg nedover i maktdivisjonene eller over på private hender.

 
 
  Dagbladet 17.04.2008