Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Kulturelitens FrP-frykt  
 
 

«Mange sier at denne byen er for liberal, ute av kontakt med folk flest, en ateistisk nytelsesfabrikk, et Sodoma og Gomorra ved stranden, et moralsk sort hull hvor all uskyld fordrives i en endeløs orgie av sex og grådighet. Jeg har egentlig ikke noen vits her. Jeg tenkte bare dere ville vite hva mange mennesker tenker om dere».

Jon Stewart, om Hollywood

 

Til min overraskelse har jeg har blitt trukket inn i sommerens kulturdebatt. Et intervju i Dagens Næringsliv om min rolle i Frps internasjonale utvalg kom inn på mine fritidssysler. Min interesse for kunst og teater utfordret enkeltes fordommer – og vips var jeg et punkt på dagsorden.

Media er et forstørrelsesglass. Har du noen bøker, har du et bibliotek; har du noen bilder, er du en kunstsamler; sitter du på et utvalg, er du en partitopp. La det med en gang være sagt at jeg ikke har noen innflytelse på Frps kulturpolitikk, mitt perspektiv er som publikummer.

Til saken. Dagbladets kommentator Unn Conradi Andersen holder meg opp som en fremmed fugl. En dannet person i Frp – hvilket paradoks! Vi alle har våre stereotypier om forskjellige partiers velgergrupper. Ikke noe galt i det. Det er noe av poenget med partipolitikk, dette med «oss» og «de andre».

Det som overrasker meg er hvordan enkelte tviholder på karikaturen om Frp-velgeren som en ukultivert lømmel i usmaklige klær. Har disse menneskene aldri vært i familieselskap? Mange mener det samme som Frp. Om lag 30 prosent sier til og med at de tenker stemme på partiet.

Så til kulturdebatten. Jeg har fulgt denne feiden fra hengekøya og må, trolig i likhet med mange av leserne, innrømme å ha skiftet mening flere ganger. Jeg er lang på vei enig i kritikken mot den tilsynelatende forakten som enkelte i Frp har vist overfor kulturformer de selv ikke setter pris på.

Jeg har mindre tillit til scenarioene som er blitt presentert om hva Frps kulturpolitikk vil føre til. Agnete Haaland hevder at partiet er ute etter kunstens «død og utradering». «Frp er et frihetsberøvende parti», skriver Anders T. Andersen. Jeg vil ikke kimse av den uro de føler, men er det ikke en mulighet for at de svartmaler litt?

I debatten kan man kunne få inntrykk av at statlige subsidier har æren for at det i det hele tatt finnes kultur i Norge. Det finnes knapt den kunstner eller kunstform som tilhengere av statsfinansiert kultur ikke er villig til å ta den hele og fulle ære for.

Jeg er skeptisk til denne typen argumentasjon. Det finnes kultur også i land hvor det ikke finnes sjenerøse statlige støtteordninger. Det vet enhver som har hatt nesa utenfor stuedøra. Faktisk står det etter min ringe oppfatning bedre til i mange land. Det er sjelden jeg opplever folkelig entusiasme og engasjement rundt norsk kultur.

Jeg er heller ikke sikker på at statsstøtte er den kvalitetsgaranti som tilhengerne synes å tro. Enhver som har vokst opp med norsk film på lokalkinoen, vil vite at sammenhengen nok er noe mer komplisert enn som så. Det meste norsk kultur er preget av hva Ingunn Økland kaller «folkelige festivaler, hverdagslige romaner, ufarlige spillefilmer, ufokuserte medier, risikofri arkitektur».

Man kan få inntrykk av at hvis bare alle kunstnere fikk full lønn av staten, ja da ville Norge ha et kulturliv som utblomstrer alle andre verdens land. Jeg tror ikke det er tilfelle. For alt snakket om «mangfold» og «bredde» er norsk kulturliv relativt flatt og enfoldig. Forbausende få norske samtidskunstnere lykkes i utlandet. Til tross for alle millionene.

Kan god kunst eksistere uavhengig av publikums preferanser? Ja vel, så finnes det eksempler som van Gogh som knapt solgte et bilde i sin levetid og senere ble anerkjent som et geni, men hovedregelen er like fullt at kunst, blir kunst i det den finner sitt publikum.

Den enkleste måten å få dette til på er faktisk å la publikum betale. Shakespeare skrev ikke for sitt blødende hjerte, eller sine kunstnervenner – han skrev for de ukultiverte lømlene som hver uke køet utenfor The Globe med sine surt opptjente skillinger i handa.

Jeg skal ikke ta denne tanken for langt, men jeg vil spørre om statsstøtte kanskje har blitt en sovepute? Ikke bare for de av kunstnerne som driver selvrealisering på fellesskapets regning, men vel så mye for publikum som unnlater å støtte opp om våre kunstnere. Hvorfor har ikke flere norsk kunst på veggene? Hvorfor står stolradene tomme?

Delvis på grunn av latskap og manglende interesse, som jo er en bieffekt av å ta ansvar fra individet og skyve det over på staten. Det er nok også et tegn på fremmedgjøring fra kunstnere som får sin lønn annetsteds og således ikke trenger å lage noe publikum verdsetter. Ved å gjøre kunstnerne til klienter av staten, ikke av sitt publikum, minskes sjansen for kunstneren i å lykkes – i å finne resonans i andre.

Således er ikke markedet den Sauron som enkelte maner fram, men snarere en frigjører. Som muliggjør den store runddansen mellom kunstner og publikum som er kunsthistorien. Uten staten som mellommann. Da ville kunstnerne kunne ta sin gamle rolle som maktens kritikere snarere enn som klienter stadig opptatt med å bønnfalle sin venn ministeren om nok en «visjonær opptrapping av budsjettet».

For det er en myte at staten ikke krever noe tilbake. Det finnes ikke noe slikt som en gratis lunsj. Staten har også kriterier som de verdig trengende kunstnere og kunstformer velges ut fra. Det bør ikke overraske noen at mye kunst skapes i Norge for å møte slike kriterier snarere enn kunstnerens visjon og publikums preferanser.

Tilbake til Jon Stewart. Jeg åpnet med komikerens velkomsttale til Oscarutdelingen i 2006, ikke bare fordi jeg er en fan av The Daily Show, men også for å illustrere at Norge ikke er det eneste landet som sliter med mistro mellom en tidvis arrogant kulturelite og en ikke alltid like opplyst folkelig opinion.

Det er også for å minne om muligheten for at den pågående kulturdebatten kanskje har kommet galt av sted. At den skaper bunkersmentalitet blant kunstnerne og forakt blant folk flest. Hva vi trenger er et klima hvor frykten for det ukjente ikke får overskygge nye muligheter.

 

 
 
  Dagbladet 3. August 2008