Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«I Niebuhrs skygge»  
 
 

 

Trykket i Dagen Magazinet   Onsdag 27. januar 2010  

I 1929 ble Nobels fredspris tildelt USAs utenriksminister Frank Kellogg. Året før hadde han overtalt stormaktene til å forby krig. Blant dem som ratifiserte den historiske Kellogg-Briand-pakten, var den demokratiske verden, pluss Tyskland, Japan og Italia. ’Oppdrag utført’, ville vi kanskje sagt i dag. Men evigvarende fred er lettere å fremme teorien enn i praksis. Ti år senere brøt en ny verdenskrig ut. 

Åtte tiår senere, i 2009, vant en annen amerikaner, Barack Obama, fredsprisen. I følge komiteens begrunnelse, var det Obamas idealisme som gjorde ham fortjent til prisen. Hans visjon om en verden uten atomvåpen ble spesielt nevnt. Ute i verden ble tildelingen møtt med vantro. Mest fordi prisen ble gitt for intensjoner, ikke resultater. Utenfor Norge har 90-tallsidealisme mistet mye av sin tidligere glans. 

 

Oslotalen 

Dette var en vanskelig tale for Obama. Skulle han skuffe sitt vertskap eller risikere å bli latterliggjort på hjemmebane? Obama søkte ikke tilflukt i vidløftige visjoner, men søkte seg i stedet til sakens kjerne. David Brooks i New York Times kalte «Oslotalen» den viktigste talen i Obamas presidentskap, kanskje i hans liv. I all applausen valgte de fleste norske kommentatorer å overse hvor dypsindig denne talen var – og i hvor stor grad den utfordrer rådende norsk utenrikspolitikk. 

Før han ble president ble Obama spurt om hvem som var hans favorittfilosof. Han valgte en amerikansk teolog med et vanskelig tysk navn, Reinhold Niebuhr (1892-1971). Dette var ikke intellektuelt snobberi. Både krigsopptrappingstalen ved West Point og fredspristakketalen i Oslo er døråpnere til Niebuhrs lære. Det blir kanskje mest åpenbart i Obamas henvisning til den paradoksale nødvendigheten av å balansere «to tilsynelatende uforenlige sannheter» – at krig både er dårskap og av og til nødvendig. 

 

Kristenrealisme 

Barack Obama gjenoppliver den kristenrealismen som preget liberal tenkning under Den kalde krigen. Han snakker om «den grunnleggende motsetning i den menneskelige natur» mellom kjærlighet og ondskap. Denne kampen er spesielt merkbar i begrunnelsen for krig for å forsvare rettferdighet. Niebuhr selv avskrev mye av kirkens pasifistiske tankegods som verdensfjernt. Obama fremhevet samme logikk i Oslo «den harde sannheten at vi ikke vil kunne utrydde voldelig konflikt i vår levetid». Senere i talen understreker han «jeg møter verden slik den er». 

Niebuhr er best kjent for å ha forent protestantismen med realitetene i moderne politikk og diplomati. Politisk hørte han hjemme på den folkelige liberale fløyen i amerikansk politikk. Han støttet borgerrettighetsbevegelsen hvor han var en sentral inspirasjon for Martin Luther King. Det er kanskje gjennom King at Obama oppdaget Niebuhr. De tre deler bevisstheten om syndens makt. Vi har like stor kapasitet for ondskap som godhet. Menneskets svakhet garanterer at hvis vi ikke er på vakt, så vil det mørke vinne. 

De kristnes lodd er derfor ikke å bygge paradis på jord, men å holde mørket på avstand. For Obama vil dette trolig bety at hans politikk vil minne mer om oppdemmingspolitikken fra den kalde krigen enn internasjonalismen under Clinton og Bush den Yngre. Niebuhr trakk en linje i sanden mellom protestanter og den nye evangeliske bevegelsen representert ved Billy Graham. Mens Graham ønsket å forbedre menneskenes hjerter, hadde Niebuhr en mindre optimistisk verdensanskuelse. Siden menneskenaturen har endret seg så lite over hundreårene, gjør vi klokest i å håpe på forandring, men å legge planer basert på kontinuitet. 

 

To slags utopisme 

Hvis en realist er en idealist som har blitt ranet av virkeligheten, så var Niebuhr en realist. Etter å ha latt seg rive med av mellomkrigstidens sosialisme og pasifisme, tok han et nådeløst oppgjør med den idealisme og individualisme som han mente preget protestantisk kultur forut for depresjonen og 2. verdenskrig. I 1947 skrev han om «de to typer utopisme». Hard utopisme kan sies å være læren til dem som mener seg å legemliggjøre det fullkomne fellesskap og derfor mener å ha moralsk mandat til å betvinge annerledestenkende. Myk utopisme er læren til dem som ikke hevder å være fullkomne, men som tror seg å være denne tilstandens fødselshjelpere. 

I den førstnevnte kategorien plasserte Niebuhr totalitære ideologier som nazisme og kommunisme, i den sistnevnte plasserer han velmenende verdensforbedrere. Myk utopisme var i Niebuhrs øyne ikke ondartet – bare sentimental og irrelevant. I denne kategorien satte han Kellogg-Briand-paktens retorisk avkall på krig. Niebuhr fant lite beundringsverdig i falske håp. Han anklaget lederne for manglende viljen til å forstå de reelle politiske og økonomiske motsetningene som samtidig drev verden mot krig. Fredsaktivistene presset demokratiene til å ruste ned, mens diktaturene rustet opp. 

 

Idealismens comeback 

Det var aldri noen tvil om at Niebuhr var motstander av urettferdighet og undertrykkelse. Men det var heller aldri noen tvil om hans forakt for den slags symbolpolitikk som i Obamas ord «ikke tar hensyn til historiens lærdommer, menneskenes svakhet og rasjonalitetens begrensninger». I hans første hovedverk, «Moral Man and Immoral Society» hevder Niebuhr at gode intensjoner ofte krysses med vrangforestillinger og feil virkemidler og resulterer i sammenbrudd som ender med avføde nettopp det initiativet var ment å avverge. 

Etter Vietnamkrigen gikk de fleste bort fra Niebuhrs tankegods. Det ble umoderne å snakke om godt og ondt. 1990-tallet så en oppblomstring av både hard utopi i form av neokonservatisme og mykutopi i en regnbue av postmoderne bevegelser. Enkelte la skylden for konflikt på militæret og arbeidet for budsjettkveling. Andre fant svaret i språkets iboende diskriminering – de fant løsningen i politisk korrekthet. Noen fikk det for seg at konflikter skyldes misforståelser som kan oppklares ved dialog. Andre igjen baserte sin utenrikspolitiske tenkning på å være mot hva enn George W. Bush var for. Hvis Bush var en idealistisk nasjonsbygger, så ville de bli realister. 

 

Hva virker? 

Under Obama har USA gått bort fra misjonerende idealisme som mål for utenrikspolitikken. Obama er ingen visjonær eller noen stor strateg, men snarere en pragmatisk koalisjonsbygger. Således er Obamas tilnærming mindre styrt av overordnede multilaterale prinsipper – som hans forgjenger Woodrow Wilson – enn av søken etter effektive løsninger for kollektive politiske problemer. Obama synes å ha lånt Niebuhrs pragmatisme og hans favorittspørsmål: Hva virker? 

Til tross for nordmenns sterke og varige interesse for utenrikspolitikk, er det forunderlig lite debatt om grunnlinjene i vår egen utenrikspolitikk. Mens Obama velger seg kristen realisme er norsk utenrikspolitikk tuftet på sekulær idealisme. Utenriksminister Støre gjeninnførte interessebegrepet, men først etter å ha utvidet det så mye at det ble tømt for innhold. 

Engasjementspolitikken har kommet i tre bølger, Den humanitære stormakt; Fredsnasjonen og – den som nå skyller over oss: Miljøforegangslandet. Den idealistiske ånden lever fortsatt i norsk utenrikspolitikk, den være seg tapper, tåpelig eller vemodig. 

 

Sinnsrobønnen 

Det krever ofte mer mot å arbeide ydmykt for en sak heller enn å påkoste et fyrverkeri av gode intensjoner. Kan hende kan vi alle lære noe av Niebuhr i å bruke mer tid på å diagnostisere før en foreskriver? Hvis vi noen gang skal velge denne veien, vil vi finne fast grunn under føttene i hans mest berømte bønn: 

Herre, gi meg sinnsro;

til å godta de tingene jeg ikke kan endre;

Mot til å forandre de tingene jeg kan;

Og visdom til å vite forskjellen. 

 

 
 
  Onsdag 27. januar 2010