Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
1812- 2012  
 
 

For 200 år siden forsøkte Napoleon å samle Europa. Resten er historie.


Dette kartet av Charles Joseph Minard skildrer Franske tap den russiske kampanjen av 1812.Fra startpunktet  den polsk-russiske grensen, viser det tykke båndet størrelsen på hæren  hver posisjon. Napoleons retrett fra Moskva er avbildet i et mørkt bånd, knyttet tiltemperatur og tidsangivelser. 



ABBA tok feil. Napoleon overga seg ikke ved Waterloo. Nederlaget i 1815 satte bare to streker under hva han alt hadde tapt tre år tidligere, i 1812. Den 24. juni dette året, krysset franske tropper elven Neman og gikk inn i Russland. I desember vendte keiseren tilbake til Paris, mesteparten av hæren på 675 000 mann var da tapt. Tre år senere, med Paris okkupert, overga Napoleon seg – ved Rochefort.

 

Som Paul B. Austin påpeker i sitt trebindsverk om 1812, var hendelsene av 1812 førende for Europas videre historie. Hadde Napoleon beseiret Russere, ville han hatt kontroll på kontinentet. «Min skjebne er enda ikke fullbrakt», sa Napoleon til sine ministre før felttoget mot Russland. «Det må finnes en lov, en høyeste domstol, og en myntenhet, for hele Europa. Statene i Europa må smeltes sammen til én nasjon, og Paris skal være hovedstad». Den franske historikeren F.G. Hourtoulle lar det skinne igjennom at Napoleons drøm kunne ha spart Europa 150 år med stadige mer ødeleggende kriger.

 

Frankrikes tiltro til sine lover, økonomi, verdier og organisering ble mer sjåvinistisk i takt med seirene på slagmarken. Det som begynte som en kamp for Frihet, Likhet og Brorskap i Frankrike slo over i aggressiv misjonering. Målet var, i Napoleons ord, å «bringe brorskap og unnsetning til alle folk som ønsker å gjenvinne sin frihet» og i denne prosessen gi Europa den franske samfunnsmodellen i gave. Det ble snart klart at Frankrike ville gi slik støtte også til de land som ikke hadde bedt om noen intervensjon. Napoleon omtalte seg selv som «Førstekonsulen som brakte loven til Europa».

 

På den annen side, dersom russerne hadde fulgt opp den fordelen de betalte for med 52 000 falne ved slaget foran Moskvas porter i september 1812, og tatt Napoleon til fange, så kunne masseslakten ved Leipzig og Waterloo vært unngått og hundretusener av liv ville vært spart (selv om mange av disse nok ville vært døde i dag, uansett). Russland ville ha blitt en dominerende makt i Europa hundre år forut for det røde imperiet. Den franske utenriksminister Talleyrand konkluderte etter slaget: «Voila le commencement de la fin» - dette er begynnelsen på slutten.

 

1812 var altså et vendepunkt. Napoleon bestemte seg for å invadere Russland på et innfall. Han undervurderte vanskene med å flytte en hær over så store avstander. Det var 1.500 km fra Paris til den russiske grensen, og nye 600 til Moskva. Napoleon forfektet tanken om at «krigen fôrer seg selv», det vil si at soldatene var ventet å plyndre seg til mat og husly. Svakheten ved denne strategien ble åpenbar da Russerne svarte med den brente jords taktikk. Slik sett var Napoleons største fiende ikke den russiske vinteren, men manglende planlegging.

 

Napoleons hær led mer under mangelen på forsyninger, enn de gjorde fra Russerne. Philippe-Paul de Segur, Napoleons adjutant og forfatter av standardverket om 1812, har bidratt til myten om at nederlaget skyltes en uforutsett kald vinter. Været var vederstyggelig - temperaturer ned i minus 30 kombinert med snøstormer gjorde et ordnet tilbaketog umulig. Men det var i november, da var Napoleon allerede beseiret og i retrett.

 

Den tyske historikeren Otto von der Pfordten klandret Napoleons sendrektighet for katastrofen. Napoleon skulle ha angrepet i mai, ikke juni, og vendt hjem før vinteren. Beslutningen om å overvintre i Moskva ble tatt underveis. Det var et uheldig valg. Russerne satte fyr på byen. Napoleon bestemte seg da for å trekke seg tilbake. Under retretten gikk den franske armeen i oppløsning, noe Russernes artillerimuseum viser ved å stille ut fransk materiell i slike mengder at det minner mest om et militært overskuddlager.

 

Mat var et konstant problem. Hver av de 180.000 hestene trengte for eksempel ti kilo fôr per dag. Pakkdyrene ble til slutt spist av soldatene. Av disse nådde bare 100 000 Moskva. Det fant bare sted ett stort slag, ved Borodino, hvor franske tap var beskjedne. Resten frøs eller sultet i hjel. Under retretten glefset russerne etter franskmennenes hæler helt til de stod med ryggen mot elven Bérézina. Det som fulgte var som Dunkirk, uten mirakelet. 20 000 franskmenn døde der.  Men keiseren unnslapp forfølgerne gjennom å trosse drivisen.

 

For noen år siden intervjuet jeg en eldre herre, en gartner, i landsbyen Saltzwedel, øst i Tyskland. Han kunne fortelle at han hadde vært på det stedet i Hviterussland hvor Napoleon unnslapp Kutozovs felle. Herr Martin viste meg et bilde av en vadefuglaktig ung mann i grå uniform ved en minnesøyle. På stolpen, kunne han fortelle, stod det på fire språk – Denne elven krysset Napoleon med sine siste 500 mann. «Vi ble presset tilbake over elven i juni 1944, på min 17-årsdag» sa Herr Martin «og det var da det for første gang slo meg – Mein Gott, vi kommer til å tape denne krigen

 

For Frankrike markerte 1812 det første i en lang rekke av nederlag. I Tsjajkovskijs 1812-symfoni overdøves trompetens Marsaillese av en snøstorm av fioliner mens de tunge kanonene drønner.  Drømmen om en fransk verden døde på de russiske steppene, på samme måte som drømmen om Tyskland «über alles» gjorde det 130 år senere, på samme sted. Det er kanskje for å minnes fordums storhet at politikeren Yves Jégo nå planlegger å bygge en fornøyelsespark, et «Napoleonland». Her skal franske barn få muligheten til å ake blant voksdukkene av døde franske soldater. Hver sin smak.

 

Når vi i år markerer 1812 så skjer dette mens det nyeste forsøket på å samle Europa har ryggen mot veggen. Eurokrisen skyldes ikke minst mangel på planlegging. Felles valuta uten felles finanspolitikk var ingen god idé. Brussel har undervurdert motstanden mot en union som spiser opp stadig mer av medlemmenes selvstyre. Bare spør Hellas. Napoleon erkjente dette. Vi vet dette gjennom opptegnelsene fra hans sekretær, Las Cases. I eksil på St. Helena kom keiseren frem til at Europas framtid lå i nasjonalstaten. Kanskje vår tids Europeiske eliter vil få lære den samme leksen?

 
 
  Bergens Tidende, 19 februar 2012