Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Overtallige Diplomater  
 
 

Diplomatiets gullalder er forbi. Hvorfor har da Norge da så mange av dem?

Dagens Næringsliv 16.03.2012
 

Diplomater er en merkelig yrkesgruppe. Utøverne tilbringer sitt liv i utlendighet enten fysisk, eller mentalt. Norske diplomater skiller seg ut med den utvungne selvtillit som følger med vissheten av å være byråkratiets aristokrater. De kan ofte virke litt utenlandske. Moderne norske diplomater er gjennomgående ikke så opptatt av norske interesser, de er verdensborgere – rede til å «gjøre en forskjell» som det heter på litt dårlig norsk.
 

Er det virkelig et behov for det store antall internasjonalt ansatte i en tid med moderne kommunikasjonsmidler? Lewis Einstein påpeker i klassikeren «A Diplomat Looks Back» fra 1968 at problemstillingen er ikke ny. Spørsmålet ble stilt da man fikk telegrafen, og igjen da telefonen kom.  Før første verdenskrig ble diplomaters adgang til de høyeste sirkler ansett å gjøre dem til et uunnværlig mellomledd.

Etter 1. verdenskrig ble diplomatkasten og deres sprikende lojaliteter og hemmelighetskremmeri anført som en av årsakene til at konflikten eskalerte som den gjorde. Inn kommer borgerdiplomaten. I utrenskningen som fulgte forsvant mye av diplomatiets eksklusivitet. I dag er ikke diplomatene adelige, de representerer ingen dannelseselite.

De siste to tiårene har vært en gullalder for det norske diplomatiet. Antallet ansatte i Utenriksdepartementet har vokst til 1493 ansatte – i et land med 5 millioner innbyggere, dette gir oss et av de høyeste antall diplomater per kapita i verden.  I tillegg kommer de som jobber i landets alt for mange statsfinansierte bistandsorganisasjoner (ca 150 i tallet) og nordmenns overrepresentasjon blant internasjonale institusjoners lønnsadel.

Utenriksforvaltningen forvalter et budsjett på svimlende 32,6 milliarder. Det tilsvarer Kenyas samlede BNI. Hvorfor bruker Norge så mye mer enn andre land på utenrikspolitikk? Noe av svaret ligger i 'mye vil ha mer'. Sir Humphrey Appleby forklarer fenomenet i komedien «Yes, Minister»:
 

Enhver kan forstå at det må finnes en måte å måle suksess på også i administrasjonen... Men vi har jo ikke profitt og tap, så vi må måle vår medgang i antall ansatte og størrelsen på budsjettet. Per definisjon er et stort departement er mer suksessrikt enn et lite departement.
 

Utenriksvesenets selvoppunmping har blitt et handikap. I stedet for å bruke diplomatene så velger statsledere ofte å holde sitt eget UD i mørke når viktige hendelser er under oppseiling. Trenden er tydelig mellom annet i Tyskland, Frankrike, Storbritannia. Grunnen er at store organisasjoner er uhåndterlige og har en lei tendens til å lekke informasjon. I land etter land blir nå grunnlinjene i utenrikspolitikken utformet i små celler ved Statsministerens kontor.


På grunn av alle disse faktorene går mye diplomatens arbeidstid i dag med til gjøremål som ikke kan regnes til et lands nasjonale interesser med mindre definisjonen av disse tøyes til bristepunktet. Det blir mye kulturformidling, delegasjonsturisme og eliteidealisme.


I følge International Herald Tribune er trenden at toneangivende land er i ferd med å redusere sine «globale fotspor». USA har redusert antallet diplomatposter med 14 prosent siden 2008. Antallet generalister reduseres, bidrag til internasjonale institusjoner strammes og stasjoner sammenslås, tjenester settes vekk.


Da Jonas Gahr Støre inntok UD var det å omorganisere departementet en av fire hovedprioriteringer. Målet var å gjøre organisasjonen mer effektiv og formåltjenelig. Et annet mål var å legge ned åpenbart overflødige utenriksstasjoner. Det lyktes det ikke – selv om Støre svor det ikke ville føre til nedbemanninger. Prosessen gikk i vranglås på grunn av intern motstand. Dermed faller denne ubehagelige jobben på en etterfølger.

 

1990-tallets forkjærlighet for alt som var overnasjonalt synes nå et fjernt minne. Nå er borgerdiplomaten er under press. Delvis fordi de har blitt for tallrike. Også det internasjonale systemet er over-institusjonalisert. Det finnes simpelthen for mange institusjoner. De kommer i veien for hverandre. Finanskrisen har redusert giverlandenes betalingsvilje.

 

Informasjonsstrømmene krever ikke lengre ferjemenn. Internett gjør det mulig for alle styringsnivåer å kommunisere direkte med hverandre.  Kontinuerlig oppdaterte internettmedier undergraver behovet for stedlig representasjon. BBC kan gi et bedre bilde av den faktiske situasjonen i et land enn diplomater som ofte lever isolert fra samfunnet de er stasjonert i.


Før var diplomatene viktige når det kom til å forhandle fram internasjonale avtaler. Det er ikke lengre tilfellet. De fleste diplomater er generalister. Den ene ambassadens kulturattache er den nestes økonomiråd. Dagens internasjonale regelverk er så innfløkt at det er blitt en arena for spesialister.

 

 

 

Stadig oftere må slike tjenester outsources. Renasjonalisering av utenrikspolitikken og trang økonomi synes å kime slutten på diplomatiets gullalder. Og det er kanskje bra? Som Lewis Einstein påpeker - å sette ni til å gjøre en manns jobb, er åtte for mange. 

 

 
 
  Dagens Næringsliv 16.03.2012