Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Hva jeg sier, ikke hva jeg gjør  
 
 

 

Fra Dagens Næringsliv, fredag 27 april, 2012.

Norge vil forlate Afghanistan på vinger av bistand. Vi liker å tro at det hjelper, men vi vet bedre.

 

Bistand er krukset i Norges tilbakertekkingsplan, vår «exitstrategi», fra Afghanistan. Forsvarsminister Barth Eide annonserte nylig at Norge avslutter sitt militære engasjement i Faryab-provinsen i Afghanistan i løpet av 2012. Soldatene vil erstattes med langsiktig bistand. Problemet er bare at vi vet at bistanden i stor grad misbrukes og er trolig med på å undergrave samfunnsutviklingen i Afghanistan. Dette kommer av at bistandsflommen har oversteget det afghanske statsapparatets evne til å nyttiggjøre seg pengene. Resultatet er økonomisk vanstyre i samfunnsødeleggende skala. 

 

På ti år har Afghanistan blitt fullstendig bistandsavhengig. 80-90 prosent av offentlige budsjetter er vestlige donasjoner. Landets andre primære inntektskilde, opium, inngår ikke i den offisielle økonomien. I følge New York Times har bistanden først og fremst beriket en elite, som nå flytter plyndringsgodset ut av landet: «Summen av kontanter som forlater landet gjennom Kabuls internasjonale lufthavn har økt drastisk i det siste året, i en størrelsesorden av 4 milliarder dollar, ut av en «hvit» økonomi på ca 15 milliarder dollar.»

 

Professor Anatol Lieven hevder at «For hver dollar i internasjonal bistand som kommer inn i landet, renner én dollar ut gjennom korrupsjon, hvitvasking av penger og kapitalflukt». International Crisis Group påpeker at den vestlige bistandsflommen svekker sentralmakten. Mange giverland er skeptiske til å kanalisere bistanden gjennom landets departementer grunn av tøylesløs korrupsjon. Store summer brukes derfor på innflydde vestlige konsulenter som arbeider i de parallelle strukturene som giverlandene har bygget opp ved siden av det afghanske byråkratiet «for å få ting gjort». Bistandsarbeidere er ikke billig arbeidskraft.

 

Afghanistan har i lang tid vært en hoveddestinasjon for norsk bistand. Det samlede engasjementet har kostet anslagsvis 50 milliarder kroner siden 2002. Riksrevisjonen avdekket i 2011 manglende styring, feilinformasjon av Stortinget og dårlig kontroll på 2,9 milliarder kroner. Det er dårlige nyheter, sammenholdt med rapporter fra Amerikansk UD om at bistand på avveier er en av Talibans finansieringskilder.

 

Om lag en tredjedel av den norske bistanden kanaliseres gjennom Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF). Flergiverondet ble etablert i april 2002 for å gi en samlet plattform for å gi overordnet retning og samordning til innflommende bistandsmidler. Norge frosset 280 millioner kroner i bistand til ARTF i kjølvannet av en korrupsjonsskandale i Kabul Bank i 2011. «Jeg er glad for at afghanske myndigheter har oppfylt flere av kravene [red. kursiv] satt av giverlandene for å gjenoppta utbetaling av midler til ARTF» sa statssekretær Espen Barth Eide da pengestrømmen ble gjenopptatt.

 

Der er et brev du aldri vil få fra banken: - Du har oppfylt noen av kravene og vi innvilger derfor lånet. Men det var godt nok for giverlandene. Det er en ”allmenningens tragedie”. Alle giverlandene ser problemet, men velger tro at det er noen andres penger som misbrukes. Dermed passer ikke den gamle sjablongen, den med de naive donorene og de ustrukturerte mottakere. Dette fremstår, tvert imot, som villet blindhet. Vi vet at bistanden vil ende opp på feil hender, men vi gir den allikevel.

 

Problemet er bare at Norge hevder å ha «nulltoleranse for korrupsjon». Vi har korrupsjonsintoleranse.  Så hvordan forenes dette med å gi mest penger til verdens nest mest korrupte land? Vi har funnet en innovativ løsning: fokus på målsetninger som vanskelig kan måles (hvem kan vel bevise at «kapasitetsbygging» ikke har funnet sted?) kombinert med lite evaluering. Evalueringene vil trolig komme, men senere – når ingen lenger bryr seg. En Norad-studie fra 2011 viser at få bistandsbyråkrater i det hele tatt leser evaluerings-rapportene som publiseres om norsk bistand.

 

Vi vet altså lite om resultatene av den største norske bistandssatsingen gjennom tidene. Annual Report on Norwegian Bilateral Development Cooperation bruker 5 sider på å si det som kunne vært sagt på 5 linjer. Resten er wikipedia-info. Etter ti år med massiv bistand, snakker man enda ikke om resultater, men intensjoner. Afghanistan-ekspert Astrid Suhrke har presentert en overbevisende kritikk av den vestlige overtro på internasjonal bistand som nasjonsbyggings-eliksir. Hun avviser argumentet om at det ikke har vært nok. Tvert imot hevder hun at mindre kunne ha gjort mer nytte.

 

«Når det eneste verktøyet du har, er en hammer, så begynner alle problemer snart å se ut som spiker». Ordtaket anføres ofte som et memento mori over amerikanernes hang til å bruke militærmakt, men det er trolig enda mer dekkende for Norges forhold til bistand. Vi gir til fattige land, vi gir til rike land; vi gir til gjennomkorrupte diktaturer og til fungerende demokratier; vi gir til krigsherrer og vi gir til fredsbevegelser. I bistand har Norge funnet universalkuren om virker, uavhengig av kontekst. I Afghanistan er troen på at «det nytter» betinget av en villet blindhet for bevis på det motsatte.

 

 

 
 
  Dagens Næringsliv, fredag 27 april, 2012.