Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
EU Med pistolen mot hodet  
 
 

 

Kan Den europeiske union reddes fra seg selv? Hele det europeiske integrasjonsprosjektet står i fare for å falle sammen.

Da den europeiske sentralbanken nylig annonserte at den ville gå til ubegrensede støttekjøp av euro-gjeld hevdet den britiske storavisen Financial Times på lederplass at hva EU hadde gjort, var «det samme som å sette en ladd revolver mot sitt eget hode og true med å trekke av». Hva mente avisen med det?



Brukes en gang

Sentralbankens leder, Mario Draghi, understreket at alle kjøp av gjeld vil være underlagt såkalt «streng kondisjonalitet». Det er her problemet ligger. Faren er at landene som får hjelp kan finne på å la være å leve opp til sine forpliktelser siden løftet om ubegrenset støtte alt er gitt. Det underliggende problemet er at penger ikke kan brukes mer enn en gang. Hvis også denne redningspakken mislykkes, vil det trolig skorte på både penger og politisk vilje til å gjøre det hele enda en gang. Europas velgere er ikke dummere enn at de forstår at den enes redningspakke er den andres tapte pensjoner.

Løftet om dugnad på de insolvente landenes gjeld kan snu trenden. Hvis ikke er vi et langt steg nærmere den dagen da det første eurolandet er bankerott og må forlate eurosonen. Så langt har markedene veddet på at EU vil klare seg gjennom stormen, men det kan raskt snu. Er det noe vi har lært etter 2008, så er det at markedene like nykkefulle som en brisen ungmøy.

Som å sykle

Hvorfor investeres så mye i en valuta som er politisk, ikke økonomisk, motivert? Kampen om euroen er også kampen om at Europeisk integrasjon er ustoppelig. At den suverenitet som statene har avstått ikke kan reverseres. Metaforen som ofte brukes i Brussel, er at integrasjon er som å sykle: Hvis du slutter å trå, så tryner du. EU har vinglet frenetisk siden finanskrisen traff Europa i 2008. Lenge var spørsmålet om slike maktavståelser mest av akademisk interesse. Folk flest brydde seg lite om de folkevalgte gikk på akkord med demokratiet da de outsourcet makten over alt fra jordbruk til handel og innvandring til Brussel.

De færreste brydde seg med EUs «demokratiske underskudd» - dette at EUs organer ikke er folkevalgte. Europaparlamentet som er folkevalgt, har liten faktisk innflytelse og enda lavere valgdeltakelse. Demokratiske valg er et klokkerepet mellom de styrende og de styrte. EU mangler en slik direkte forbindelse. Det var ikke noe problem så lenge EU leverte velstand og jobber. Det var i det øyeblikket finanskrisen slo inn i husholdningsøkonomien at Brussel begynte å miste borgernes tillit. Og verre enn å bli ansett som irrelevante: EU har blitt målskive for aktiv fiendskap. Unionen er i dag blant demonstrantenes fremste hatobjekter.

På tross av dette har ikke EU mistet støtte blant Europas politiske eliter. The Observer-spaltisten Nick Cohen sa det treffende: «På kontinentet har absolutt støtte til det europeiske prosjektet vært et tegn på anstendighet, omtrent slik det var å gå i kirken for tidligere generasjoner. Det å slutte opp om EU er en måte å vise verden at du er en ansvarlig borger». Som en følge av den tilsynelatende mangelen på effektive mottiltak mot finanskrisen er de etablerte partiene i ferd med å miste kontrollen over den politiske dagsorden og står i fare for bli revet med i en bølge av oppdemmet misnøye, dersom krisen vedvarer.

Lynleksjon

EU-toppene i Brussel synes overrasket over at borgerne kunne finne på å holde EU ansvarlig for de politikkområdene som de har fått myndighet over. Det burde de ikke være. EU får i disse dager en lynleksjon i den gamle devisen at «med makt kommer ansvar». Når mange EU borgere nå opplever nød retter de sin harme mot den organisasjonen som har lovet å verne dem mot nettopp det som nå er i ferd med å skje.

Jeg ber leseren om å forestille seg at mennesker som dem selv, med samme utdannelse og samme jobber, samme bolig nå opplever arbeidsledighet, nød og sosial deklassering. De færreste grekere kunne ha forestilt seg at euroen skulle muliggjøre offentlig uansvarlighet i en slik skala at hele økonomien skulle rase sammen. Tyske skattebetalere ble lovet at euroen ikke ville innebære at de ville bli kausjonist for uansvarlige land, noe de nå er.

Derfor er vi nå inne i en gigantisk eksamen på om hvorvidt integrasjonens logikk holder vann, hvorvidt det virkelig stemmer at samarbeid lønner seg mer enn egne veivalg. Hvis EUs kollektive innsats klarer å snu eurokrisen, noe som så langt ikke har lyktes, vil veien være åpen for ytterlige integrasjon og ytterligere suverenitetsavståelser til medlemsstatene er like uavhengige som Tysklands delstater. Hvis det ikke lykkes vil hele integrasjonsprosjektet stå i fare. Det er dette Financial Times siktet til med pistol-metaforen.

 

 
 
  VG R 04.10.2012