Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Ulikhet i gjeldskrisens tid  
 
 

Finanskrisen bringer en skitten strøm av dårlige nyheter. Den dårligste er strukturell og langsiktig: Middelklassen skrumper inn.

Finanskrisen bringer en skitten strøm av dårlige nyheter. Den dårligste er strukturell og langsiktig: Middelklassen skrumper inn. Det er urovekkende, fordi en bred, eiendomsbesittende middelklasse er ryggraden i vestlige demokratier. 


Dessverre er ikke finanskrisen kilden til denne utviklingen. Krisen driver bare opp tempoet på en trend som har vært virksom i lang tid. De siste 20 årene er underklassen i vestlige land blitt tallrikere, mens overklassen er blitt rikere. 


Økonomen Steven Pressman var blant de første som så at globaliseringen kombinert med ny teknologi vil uthule middelklassen i Vesten. Teknologiske nyvinninger reduserer antallet jobber i produksjon. Samtidig outsources stadig flere tjenesteyrker til land med billigere arbeidskraft. Avindustrialiseringen har en snøballeffekt, siden det er vanlig å anta at hver industriarbeidsplass skaper to til fire middelklassejobber i støttesektorer. 

I Europa er arbeidsplassene i verdiskapende sektor erstattet med myke universitetsgrader egnet for den delen av økonomien som lever av omfordelte midler. 

Finanskrisen innebærer at de universitetsfagene hvor økningen i vekttallsproduksjon har vært størst, nå devalueres. Økonomen Annette Bernhardt har undersøkt mekanikken i denne utviklingen. Hun har analysert arbeidsledighetstallene og finner at de fleste tapte jobbene i den amerikanske økonomien i perioden 2008Ð2010 var i mellominntektskategorien. Da trenden snudde, kom jobbskapingen primært i lavinntektskategorien, hvor man tjener mellom 8 og 14 dollar i timen. 

Antagelsen om at høyere utdannelse er lik høyere lønn, stemmer ikke lenger. Mange med mastergrad står nå i kassa. 

Trenden hvor under- og overklasse smeltet sammen i en bred middelklasse, er i ferd med å reverseres. Gjennomsnittlig inntekt i den rikeste tiprosenten av befolkningen i rike land er omtrent ni ganger høyere enn i den fattigste tiprosenten, ifølge en OECD-rapport fra ifjor. Den lange trenden mot større inntektslikhet har snudd også i Norge, viser tall samlet av SSB-økonom Jørgen Modalsli. 

Utviklingen setter de politiske elitene i de fleste europeiske land i et lite fordelaktig lys. Avindustrialiseringen som har funnet sted de siste tre tiårene, stammer fra en "Davos-konsensus" der man var enige om at vestlige land kunne forbli rike uten egentlig å produsere noe. Politikerne lot seg overbevise av sine rike venner om at produksjonssektoren er oppskrytt. 

Lang historie kort: De så en annen vei mens verdiskapende sektor utvandret. 

De fleste er enige om at uregulerte finansmarkeder bærer hovedskylden for at finanskrisen brøt ut. Men i Europa er den blitt gitt næring av en lite fleksibel samfunnsmodell. Europas prioritering av sosial trygghet har skapt rigide velferdsstater som er ekstremt motstandsdyktige mot forsøk på endring, også når endring er tvingende nødvendig. 

"Staten nesten overalt er stor, ineffektiv og blakk", skriver The Economist på lederplass. Da gåsa som la gulleggene, begynte å legge færre egg, greide ikke det offentlige å redusere sine fordringer tilsvarende. 

Hullet i budsjettet ble plugget med forbrukslån. Finanskrisen har revet sløret av denne utviklingen. I europeiske land har velferdsstatstanken gått ut på at også de som lever på trygd, skal få penger til å leve etter den standard de er vant til. Det har Ð forutsigbart nok Ð endret seg nå som kassa er tom. Land etter land tar etter de tyske Hartz-reformene og reduserer trygdeytelser til kun å dekke et eksistensminimum. Trygdede kan ikke lenger vente å leve middelklasseliv på fellesskapets regning. 

Når finanskrisen kommer til Norge, så er det all grunn til å vente at utviklingen vil bli en brutal oppvekker for mange. Hvorfor? Ikke noe annet land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapingen på å trygde folk i arbeidsfør alder. Norge bruker, ifølge en OECD-rapport fra 2010, fem prosent av bnp til uføretrygd, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Et annenrangs utdanningssystem vil gjøre det vanskelig å finne nye ben å stå på. 

Denne utviklingen gjør at millioner av europeere står i fare for å bli sosialt deklassert Ð de vil ikke leve sine liv i den klassen de ble født inn i. De vil bo i andre bydeler, spise annen mat, ha andre bekymringer enn sine foreldre. I februar i år ble sjefen for Den europeiske sentralbanken Mario Draghi spurt av The Wall Street Journal om Europa ville måtte rulle tilbake velferdsstaten som følge av finanskrisen. Han svarte ja. 

 

 
 
  Dagens Næringsliv Morgen 04.12.2012 Side: 3