Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Hva feiler Europa?  
 
 

I USA ser vi de første spirene til en ny vår. Men Europa finner det vanskeligere å bryte ut av lavkonjunkturen. Europa har et vekst-problem. Tall fra OECD viser at realveksten i Europas seks største økonomier har vært falt tiår etter tiår. Fallet fra1960-tallet og fram til i dag er på hele 54 prosentpoeng.


Så hva er det som feiler Europa? La meg bruke en Laptop-metafor. De fleste har opplevd hvordan computeren på et eller annet tidspunkt har blitt infisert av virus som dramatisk har redusert dens evne til å utføre sine oppgaver. I denne metaforen, er Europa infisert av syv forskjellige trojanere.

 

Frivillig barnløshet. Over de siste tiårene har Europa sett en fundamental endring i sin befolkningsstruktur.  Vår verdensdel er på vei mot den demografiske motsatsen til en frontkollisjon. Fødselstallene i mange land er så lave at befolkningen vil kollapse – det er ganske enkelt for få fruktbare kvinner i befolkningen til å snu trenden. I takt med at årskullene har blitt mindre, blir befolkningen i snitt eldre. Dette skaper en ubalanse mellom de som yter og de som nyter - stadig flere pensjonister skal underholdes av stadig færre arbeidere.

 

Dårlig utdanning: De siste femti årene har Europa gradvis overgitt lederskapet innen høyere utdannelse til USA. De vinner flest nobelpriser, har de best rangerte universitetene. Europa er ganske enkelt ikke gode på høyere utdanning. Europeere sitter for lenge på skolebenken – gjerne til de er langt opp i 30-årene og de studerer feil ting. For mange samfunnsvitere, for få realister. Resultatet er at mange Europeere har studielån, men ingen jobb.

 

Elefantsyk stat: det er en spenning mellom det frie initiativ og en stat som spiser stadig mer av kaka. Statens utlegg som prosentandel av brutto nasjonalinntekt i vestlige land steg fra 18,4 prosent i 1920, til 28,4 prosent i 1960 til 47,7 i 2009. Problemet er at mens det private næringsliv har vist seg fleksible i krisetider, så har staten i de kriserammede økonomiene hatt vanskelig for å redusere sine fordringer tilsvarende. I stedet for å kutte har landene i sør satt seg i bunnløs gjeld for å bevare en velferdsstat de ikke har råd til.

 

Oversentralisering.  Europas styrke opp gjennom hundreårene har vært mangfoldet. Det at forskjellige stater har valgt forskjellige løsninger på de samme problemene i en atmosfære av skarp konkurranse har fostret innovasjon. EUs hang til integrasjon for integrasjonens skyld er trolig en del av problemet. Det kanskje mest åpenbare eksemplet på dette er euroen. Investor George Soros er ingenlunde alene i å mene at en felles pengepolitikk for så ulike økonomier er økonomisk irrasjonelt.

 
Svak gründerånd: Mye av Europas industri har utvandret. Vi produserer ganske enkelt ikke så mye lengre. Mens USA bygger opp produksjonsindustrien igjen, setter Europa sin lit til innovasjon. Men innovasjon har på kort tid blitt et honnør-ord, tømt for innhold. Ifølge McKinsey har produktiviteten i Europa falt siden 1990-tallet, sammenlignet med USA. Global Entrepreneurship Monitor, viser at unge gründere utgjør 4,3 % av den voksne befolkningen i Tyskland, Italia og Frankrike, mens tallene for USA er 7.6 % og 14 % i Kina.

 

Ulønnsom innvandring: Porøse grenser undergraver politikernes evne til å ivareta sine borgeres økonomiske interesser. Innvandringen til Europa er primært drevet av ‘supply’ snarere enn ‘demand’. Europa har vært tregere enn USA og Canada i å foretrekke innvandrere med etterspurt kompetanse. Mange Europeiske land gjennomfører nå innvandringsregnskaper. Grunnen er at modellen med milde integreringstiltak og sjenerøse velferdsordninger anses av mange å ikke ha levert varene. Tvert imot ser vi i mange land en urovekkende sammenfall mellom etnisitet, religion og kultur på den ene side -og sosioøkonomisk status på den andre.

 

 

Postmodernisme. Dette er x-faktoren, mentaliteten. Dette kommer i alle fall i noen grad av at man har glemt å puste opp under det samholdet, den patriotismen som har gjort folk villige til å utsette egen nytelse på vegne av fellesskapet. I limbus mellom en nasjonal fortid og en enda ikke oppnådd postnasjonal erstatning har Europa blitt et «Drit i Norge, Leve Toten» - type sted. Europeere er mer opptatt av sine rettigheter enn av sine plikter. Under postmodernismen reduseres det kollektive «vi-et», blir mindre og mindre, omtrent som jazz. Det forsvinner. Og til slutt kan ingen si hva som er viktig eller ikke.

 

Årsaken til at finanskrisen biter Europa hardere, er trolig at nedgangen har trigget iboende motsetninger i økonomien, problemer som vi visste lå der. Sammen hindrer disse syv virusene Europa fra å ta den mest åpenbare utveien, som er å vokse seg ut av krisen. Dette er grunnen til at kontinentet som i 500 år var verdensledende i er i ferd med å sakke akterut.

 

 
 
  Dagens Næringsliv Morgen 13.02.2013