Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Tapet av kulturell selvtillit  
 
 

En het kandidat for årets ny-ord for 2013, er «kulturpessimisme»

 

Europa gjennomlever for tiden en fase preget av raskt dalende kulturell selvtillit. Kontinentet som i 500 år dominerte verden teknologisk, politisk og kulturelt er kun en skygge av sitt gamle jeg.

 

Den selvtilfredse idealismen som preget 1990-tallet er langt på vei erstattet av et kollektivt svartsinn. De som før viste seg fram på kaffebarer med bøker som «Hvordan Europa vil styre det 21 århundret» sitter nå hjemme og leser Edward Gibbons «Romerrikets nedgang og fall» under sparepæren.

 

Romerrikets kollaps har i lang tid fungert som et eksempel til skrekk og advarsel, omtrent som de romerske katakombene hvor veggene utgjøres av hodeskallene og knoklene til døde munker, en taus hvisken: Hva du er nå, var vi en gang; hva vi er nå, vil du bli. Alt er forgjengelig.

 Christopher Rådlund, Eismeer, 2010 (private collection)

Gibbons forteller en historie om en sivilisasjon som glemte de verdiene som gjorde dem verdensledende: dekadanse leder til forfall og forfall til kollaps. Ifølge Gibbons var dette ikke et resultat av barbarenes styrke, men av egen svakhet. Romerriket hadde råtnet innenifra. På noen tiår tømtes byen for folk, ikke før på 1800-tallet fikk Europa en by på størrelse med antikkens Roma.

 

Senere historikere utfordret dette perspektivet. De hevdet at Romerriket var et råttent system fra starten av. En styringsmodell tilpasset en bystat styrte et imperium. Det overraskende blir da at Roma varte så lenge som det gjorde. Fra et økonomisk perspektiv var Roma et pyramidespill som var avhengig av utplyndring, hvor manglende omfordeling ga næring til kronisk misnøye i de brede lag.

 

Mer nylig har revisjonistiske historikere hevdet at det vi trodde var en spektakulær sivilisasjonskollaps i virkeligheten var en udramatisk evolusjon. Det har blitt vanlig å hevde at Roma ikke falt, men levde videre gjennom barbarene som beseiret Romas armeer. Kan hende sier slike forklaringer mer om tidsånden i det moderne Europa hvor postmodernismen har gjort alle målestokker usikre, hva statsviteren Zaki Laïdi kaller «en verden uten mening». Et sted hvor nederlag selges som seier.

 

Europa er inne i en ny periode med kulturpessimisme. Vi mennesker er forutsigbare i at i perioder med vekst i velstand, tror vi på at vi er den av en lineær historie hvor alt vil bli bedre og bedre i all evighet. Men i perioder med tilbakeslag kommer tanken om den sykliske historien tilbake. Sivilisasjoners vekst og fall. Når det leveviset vi tok for gitt ikke lengre synes sikkert, åpner en lang rekke ubehagelige fremtidsscenarier seg.

 

I kjølvannet av krisen er vi vitne til en oppblomstring av kulturpessimistisk litteratur. Jeg traff nylig Frankrikes mest feirede forfatter, Michel Houellebecq. Han beskriver det postmoderne Europa, som et atomisert sted, en samling enkeltskjebner uten følelse for at ens eget virke er del av et større hele. De spredte forsøkene på å finne nye kollektive identiteter – det «nye vi» - har så langt ikke lyktes i gi mening til massene. Houellebecq mener Europa er fortapt.

 

Grunnen til oppblomstringen i kulturpessimisme er naturligvis knyttet til finanskrisen. De gode nyhetene er små og flyktige, mens de dårlige er store og dvelende.  90-tallets blankøyde optimister er erstattet av kynikere og stoikere. Det synes lenge siden Tony Blair ble feid til makten under slagordet «Things Can Only Get Better». Det høres i dag ut som en ondsinnet vits. Fem år inn i finanskrisen opplever Europa negativ vekst. Mange lider nød, flere enn før.

 

Kort fortalt sliter Europa med å skape jobber og økonomisk vekst. De to er umistelige for å bevare en samfunnsordens legitimitet. Historien viser at demokratier så vel som diktaturer er underlagt denne jernloven. Det at demokratier har mindre risiko for revolusjon har mer å gjøre med at vår styreform er bedre på å levere varene - jevn vekst og et fleksibelt arbeidsmarked. Det haster altså å få hjulene i gang.

 

Det er ikke noen vovet spådom at vi i tiden som kommer vil se bøker og artikler om at det hele vil gå på ad undas, akkurat som Romerriket. De lærde vil strides om det antatte problemet ligger i vår tidsånd, eller om kimen til kollaps ble sådd mye tidligere. Det kan være på sin plass å minne om historikeren Paul Kennedy som i 1987 ble berømt med boka «The Rise and Fall of Great powers», hvor han spådde USAs nedgang.

 

Blekket hadde knapt tørket på trykkpressene før USA gikk inn i en epoke preget av rask vekst i makt og velstand. USA ble verdens ubestridte ledende stormakt. Kanskje vi kan lære noe av dette? Som art utmerker menneskeheten seg ved sin uforlignelige evne til å takle motgang, til å gjenoppfinne seg selv og triumfere mot alle odds. Det er ingen grunn til at dette ikke skulle gjelde Europa

 

 

 

 

 

 

 
 
  Dagens Næringsliv Morgen 12.03.2013 Side: 3