Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Narrativ i Afghanistan-operasjonen  
 
 


* En lengre versjon av denne kronikken er trykket under tittelen "Fortellingens makt" 
Dyndal, G. L., & Knutsen, T. L. (2012). Exit Afghanistan: Tilbakeblikk - og debatt om utviklingen. Oslo: Universitetsforl.


Asle Toje, Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo

 

Krig er også kamp om sannhetene.  Det ligger stor makt i å holde pennen som skriver historien. Hendelsesforløp må fortolkes og til slikt tankearbeid trengs intellektuelle. Derfor er narrativ en av de store vekstindustriene innen akademiske krigsstudier.  I følge den amerikanske hærens Feltmanual 3-24, er narrativ «en organisatorisk plan uttrykt i historieform».  Ifølge manualen, så har slike narrativ en rekke funksjoner: De gir uttrykk for kollektiv identitet, kommuniserer ideologi, gir foregangseksempler for atferd, begrunner handlinger, og hjelper mottakeren å fortolke hendelser. 

 

Bruk av narrativ er naturligvis ikke noe nytt, selv om den store publikasjonsiveren kunne tyde på det.  Narrativ forteller hva man kjemper for og hva man kjemper imot. Den narrative rammen søker å styrke moralen til ens egen side samtidig som den søker å undergrave fiendens. Narrativ skal knytte sammen de involverte nasjonene i en koalisjon, alle regjeringens departementer, alle andre statlige og ikke-statlige bidragsytere, og alle deres handlinger for å skape en felles virkelighetsoppfatning, et felles utgangspunkt. Et eksempel: Propagandaminister Joseph Goebbles beskriver for eksempel i dagboknotatet for 29. mars 1945 at han hadde beordret dagspressen til å trykke artikler om Romas comeback mot Kartago «[…] det store eksempel som vi i dag må holde oss til». 

Bilde: Norsk Veterannettverk.
Foto: Norsk Vetarannettverk 

Narrativ forteller i siste instans hvorfor vi gjør rett i å gjøre det vi gjør – hvorfor det er nettopp ens egen side som har legitimitet til å definere hva som er godt, riktig, viktig og rettferdig. Det er vanlig å se narrativ tjene tre kjernefunksjoner: Det forklarer væpnede konflikter for hjemlig befolkning. Dette er viktig fordi demokratier kan vanskelig krige uten støtte. Narrativ fungerer som et rammeverk fordi den representerer en eksistensiell visjon som mottaker enten er for eller imot. Som President Bush den Yngre spissformulerte dette ”enten er du med oss, eller så er du med terroristene”. Narrativen fungerer også som en ’retorisk håndbok’ for hvordan konflikten skal forstås og formidles. Narrativet setter konfliktens brokker av informasjon i et system som er beroligende.

 

I overlevelseskriger gir narrativen seg selv – det er enten dem eller deg. I hva Øyvind Østerud har kalt «de nye krigene», må den tilpasses ulike publikum for å kunne tjene sin funksjon. Den amerikanske hærens 2010 Joint Operating Environment snakker om en «narratives krig» hvor USA må ta føringen, eller risikere å miste «støtte for sine målsetninger og sine operasjoner». General Petraeus, den trolig mest innflytelsesrike av USAs kommandører, skrev sin doktorgard ved Princeton i 1987. Boken «The American military and the lessons of Vietnam» går delvis inn på narrativ-tematikken. En av hans konklusjoner var at persepsjonen av krigen på hjemmebane, var vel så viktig, om ikke viktigere, enn selve krigen på bakken.

 

 

De militære strategene mener at å la være å kommunisere, vil kunne gjøre ubotelig skade på landets omdømme og posisjon i verden. I tillegg til å hjelpe de der hjemme å forstå konfliktens logikk skal narrativ forklare befolkningen i krigssonen hvorfor en part handler som den gjør. De to narativene trenger ikke å være identiske, men de bør være komplementære, det vil si springe ut av samme virkelighetsforståelse. I akademisk litteratur betones ofte at narrativ ikke eies fullt og helt av forteller eller publikum, at dette er snakk om intersubjektive møteplasser hvor de involverte parter gjensidig oppretter en felles subjektiv virkelighetsoppfatning som kommer til i det unike møtet mellom fortelleren og lytteren. I praksis sammenfaller «narrativ» i moderne konflikter i meningsinnhold med ’PR’ og eller hva Goebbels treffende kalte en «politiske krigstese». 

 

I Afghanistan har vestmaktenes narrativer systematisk gitt et mer optimistisk bilde av situasjonen enn hva utviklingen på bakken kanskje skulle tilsi. Det vil si, vestmaktene har rett når man beskriver fremgang innen skolegang, helse, infrastruktur og så videre. Hva de har underkommunisert at den faktoren som underbygger alle disse fremskrittene – sikkerheten – har beveget seg i motsatt retning. Man har søkt å foregripe en ønskede utvikling. Effektiv bruk av narrativ krever forståelse om hva slags funksjon den vil ha for mottakeren i å gi struktur til informasjon, og omfavner deres mulighet til å bygge nye meninger og historier som springer ut av dette narrativen.  I dette hadde NATO en vanskelig oppgave med å forene to narrativer. 

 

Mens budskapet til den afghanske befolkning fokuserte på fred og stabilitet, handlet det i hjemlig opinion om eksport av demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og rettsstat – de fire hjørnesteinene i en vestlig samfunnsmodell. De to narrativene sprang ikke ut av samme virkelighetsforståelse. Som Ian Buruma og Avishai Margalit påpekte i boken «Occidentalism» fra 2006 at islamister ser på Vestens forsøk å fremme demokrati i den arabiske verden som bare et nytt kapittel en lang historie i forsøk på å tvinge utenlandske verdier på muslimske samfunn. Samtidig er det «vanskelig for Vesten å erklære seg noen uenig med denne målsetningen». 

 

Fem narrativer – og én krig

 

Konflikten i Afghanistan (2001-2014, antatt) er et klassisk eksempel på et utflytende oppdrag, såkalt ’mission creep’. Da Talibanregimet i Kabul ble styrtet senhøstes 2001 fantes det kun et knippe vestlige soldater i landet. Ti år senere, i 2011, teller NATOs ISAF-styrke 136,000 mann. Opptrappingen er uløselig knyttet til de stadig endrede målsetningene for operasjonen, ikke minst fordi de stadig voksende ambisjonene har – i tospann med manglende måloppnåelse, har blitt anført som selve begrunnelsen for eskaleringen i en selvforsterkende sirkelargumentasjon.

 

ISAF- operasjonen kan sies å falle i fem distinkte narrative faser som i all hovedsak sammenfaller med strategiutviklingen skissert i innledningskapitlet. Perioden fra 2001til 2003 kan oppsummeres under overskriften «krig mot terror». NATO var i Afghanistan for å eliminere terrorister og deres støttespillere. Dette ledet i 2003 over i «Marshallplan i Hinduskush » hvor krigen ble opplevd vunnet og fokus var å få de økonomiske og sosiale hjulene i gang. Årene 2006 – 2009 anføres som «først bombe, så bygge» med sivilmilitært samarbeid i henhold til «shape, clear, hold, build»-doktrinen. I 2009 -2010 var preget av «Vi er Karzais soldater» hvor USA sendte nye 30 000 tropper samtidig som ’afghansk eierskap’ ble et sentralt tema.  Dette har i 2011 ledet over i «ikke Sveits» - hvor fokus er på å senke forventningene som vestmaktene selv hadde bygget opp under Marshallplanfasen. 

 

Over de ti årene som har gått har narrativen om den afghanske krig gjennomgått en transformasjon. Tanken er at målet ikke lengre er å oppnå noe, men snarere å forhindre noe som å unngå at NATO svekkes, at Afghanistan blir et arnested for terror, at Pakistan kollapser, at fundamentalistene vinner kampen om islams sjel, og så bortetter. Kan hande markerer President Obamas erklæring senhøstes 2010 om at USA ville trekke ut sine styrker i 2014 starten på en siste fase: «Erklær seier og dra hjem». Som en sentralt plassert kilde ved NATOs hovedkvarter oppsummerte det: «ambisjonsnivået senket. Vårt primære mål nå er at Karzais regime ikke kollapser under eller umiddelbart etter tilbaketrekkingen». Med en sluttdato i kalenderen har konfliktnivået økt. I august 2011 døde flere amerikanske soldater enn noen annen måned i krigens ti år lange historie. FN rapporterer en identisk utvikling i sivile tap. 


Norges Afghanske krig

 

Norske myndigheter har, i likhet med de fleste andre ISAF-landene navigert parallelt med endringene i overordnet narrativ som primært har sprunget ut av Washington.  Dette sagt, så har Norge innenfor disse rammene utviklet sine egne narrativer spesielt formet for et norsk publikum og en norsk politisk virksomhet. Norske målsettinger blitt holdt vage og oftest knyttet til ord som «hjelpe», «verdighet», «fred» og «utvikling». Ord ble forsøkt omsatt i handling. Som i januar 2007 da den norske utenriksministeren med journalistene på slep impulsivt plukket med seg ei brannskadet jente med seg hjem fra Afghanistan.

 

Forsvarsdepartementet  forbinder nærvær av norske soldater i Afghanistan til narrativen om Norge som «fredsnasjon» ved å fokusere på et ønske om å «hjelpe» Afghanistan i retning av honnørordene nevnt over. Mens Utenriksminister Jagland innledningsvis kalte dette en ’humanitær intervensjon’, gikk fokus etter hvert over til å betone Norges innsats som separat fra USAs operasjon i Afghanistan, for så, fra 2010, på ny betone Norges innsats som en del av en større enhet. Noe av problemet med å avgrense norske narrativer er politiske myndigheters hang til å okkupere hele meningsspekteret hvor Norge gjør alt, hele tiden. Det kan allikevel sies at en sentral del av den norske narrativen har derfor vært å portrettere de norske troppene som «humanitære» soldater. Operasjonen i Afghanistan legitimert gjennom å vektlegge hvordan bruken av militær makt muliggjør utvikling av helsetjenester, utdanning, godt styresett osv. 

 

Dette ble åpenbart i den største debatten som har vært i Norge om oppdraget i Afghanistan som startet da bladet «Alfa» i september 2010 trykte en artikkel hvor en norske ISAF-soldat ble sitert på at «krig er bedre enn sex». Forsvarsminister Faremo reagerte meget sterkt, hun snakket om «ukultur» og lovet «å rydde opp». Soldaten hadde med vilje eller i vanvare forbrutt seg mot norske myndigheters foretrukne narrativ hvor soldater er å anse som bistandsarbeidere i uniform. Uttalelsen var naturligvis lite politisk korrekt, men ble i debatten som fulgte viste tegn på forvirring eller oppgitthet blant fotsoldatene over de norske myndighetenes virkelighetsbeskrivelse. Frem til 2007 var de norske målene i Afghanistan generelle og idealistiske.  Som svar på spørsmålet «Hvorfor er Norge i Afghanistan?» svarte UD «vi ser vår tilstedeværelse der som en del av vår støtte til en FN-ledet verdensorden». 

 

Den norske narrativen hentet inspirasjon fra bistandsdiskursen.  Den som er familiær med Terje Tvedts arbeider med det norske «godhetsregimet» vil se den påfallende kontinuiteten i argumentasjonen som underbygger den såkalte engasjementspolitikken og krigen i Afghanistan. Den norske betoningen av det sivile fikk et ublidt møte med virkeligheten i januar 2008 da den norske utenriksministerens følge ble angrepet på Serena Hotell i Kabul. I debatten som fulgte ble sentralt plasserte kilder som Kjartan Stigen sitert på at mangelen på militær eskorte «må ha vært et bevisst valg fra norsk side». Dette imøtegås av en UD-ansatt stasjonert i Kabul: « Jeg tror rett og slett det var helt hårreisende mangel på planlegging, mangel på å ta inn over seg hvor farlig Kabul faktisk var. » 

 

Hangen til å betone det vage og det mjuke springer ut av en særnorsk politisk kontekst: Regjeringen tok i Soria Moria erklæringen fra 2005 utgangspunkt i at Norge var involvert i en helt annen Afghanistan-operasjon enn den «aggressive krigføringen i sør». Utfordringen var i all enkelthet et behov for særnorske narrativer for en operasjon hvor Norge ikke er en toneangivende part. Forsvarsdepartementet har vært defensive i sin bruk av narrativ har bestått i å være «for» positivt ladede ord og være «mot» negativt ladede ord.  Vi er for verdighet og mot undertrykkelse.

 

Dette ble gjentatt i den etterlengtede norske strategidokument som først kom ut i 2009, åtte år ut i krigen. Strategien, kritisert for å være overambisiøs, viste en forskyvning bort fra nasjonsbyggingsfokuset i retning av afghansk eierskap. Samme år lanserte Utenriksdepartementet «Afghanistanportal» på internett. I 2011 hadde ‘støtte FN’-resonnementet forsvunnet fra nettsiden, erstattet av trekløveret: Hindre framvekst av internasjonal terrorisme, sikre fred og stabilitet og å bidra til utvikling og til å lindre nød.

 

Provincial Reconstruction Teams (PRT) er bærebjelken i Norges nærvær i Afghanistan. Formålene med PRT er i følge norske å «muliggjøre bistand, humanitær hjelp, samt å støtte etablering av sentralmaktens kontroll over hele territoriet ».  Det sivile elementet i Norge militære bidrag er også understreket i stortingsmelding for utenrikspolitikken (2006-2007), som, uten å vise til kilder, stipulerer at den norskledet PRTen har «bidratt til stabilitet». Det betones også at Norges PRT har «spilt en viktig rolle» i å gjøre medisinsk utstyr tilgjengelig. 

 

Bak lukkede dører har Norge blitt kritisert av sine koalisjonspartnere for til å sette mer inn på å se bra ut enn faktisk å oppnå ISAFs overordnede målsetninger om å ta kontroll på vegne av sentralmakten. Kritikken springer ut av erfaringene fra Faryab- provinsen, ofte referert til som «Norges utstillingsvindu». Den såkalte Lilland-rapporten viser til at Norge har langt på vei mislyktes i å stabilisere og gjenoppbygge provinsen, dels som et resultat av målsetninger som er vage og dels på grunn av direkte misvisende retorikk. Anthonio Giustozzi viser i «Decoding the new Taliban » hvordan Taliban fikk fotfeste i det norske området i perioden 2005-2007. Anders Sømme Hammer understreket i sin bok «Drømmekrigen» om den norske tilstedeværelse i Meymaneh at Norske soldater kom i stadig hardere kamper. Hammer skriver: «Oppdraget i Ghormach var regelrett forsøk på å knuse opprørerne: De norske soldatene gikk inn for å drepe».

 

 

Et eksempel er at for Norge har «helhetlig tilnærming» ikke innebåret felles planlegging, oppfølging eller evaluering – slik det har gjort for våre allierte. En kilde med inngående kjennskap hevder at «helhetlig ledelse» i praksis innebærer en politisering av forsvaret, der byråkrater og politikere tar over på bekostning av de fagmilitære, som generalmajor Lilland. En lignende fortolkning er tilfelle med «integrerte oppdrag», et av kjernebegrepene for ISAF. Norge har sluttet seg til NATOs såkalte Comprehensive Political Guidance (CPG) og effektbaserte operasjoner (EBAO). Norge har vært en prinsipiell tilhenger, men har reservert seg mot å praktisere samordnet sivil og militær innsats i praksis.

 

Forstått riktig, handler den norske narrativen ikke primært om konflikten i Afghanistan. Det handler om Norske selvbilder. Styresmaktene tok til seg en tvilsom antakelse fra den såkalte engasjementspolitikken – ideen om nordmenn som mer fredselskende, mer humanitære, mer opptatt av å hjelpe – og projiserer dette over på de væpnede styrker i en krigslignende situasjon. Når man leser Lilland-rapporten kan man få inntrykk av at den norske narrativen har kommet i veien for oppdraget, at den har gjort det vanskeligere for de norske troppene å oppnå de målsetningene som de ble sendt til Faryab for å oppnå. 

 

Den norske innfallsvinkelen har skapt friksjon med våre NATO-allierte. De landene som har satt makt bak de felles retningslinjene har vist mistro mot de landene som har unndratt seg. Kan hende kan et øyeblikksbilde illustrere dette poenget: Under et seminar i Paris i juni 2008 i forbindelse med det franske formannskapet i EU, arrangert under Chatham House Rule, ble norske soldater flere ganger referert til som «turister» av en representant for det danske forsvaret og ble møtt med bifall fra britiske, franske og amerikanske offiserer. 

 

Det skal her sies at sitatet ovenfor nok er mer representativt for 2008, da Norge i svært liten grad var med på reelle kamper. Dette har siden endret seg. Situasjonen i Faryab er blitt såpass mye dårligere og norske soldater slåss mer. De senere årene refereres norske soldater til i rosende ordelag både når mikrofonen er skrudd på og av. Poenget jeg forsøker å gjøre at den norske foretrukne narrativen ikke skapte instinktiv respekt for våre soldater blant våre allierte, men snarere noe som minnet om forakt, noe som bare endret seg etter at soldatene fikk sjansen til å vise hva de var gode for.

 

Virkelighetsbeskrivelsen over er omdiskutert. En evaluering fra Tufts University med tittelen «Winning Hearts and Minds?», betalt for av norsk UD, trakk i 2011 konklusjonen at det norske PRT har et «bedre omdømme» enn sine Amerikanske og Britiske allierte. Det kunne tyde på at norsk motvilje mot bruk av militærmakt i tradisjonell forstand har funnet støtte i de lag av befolkningen som Norsk bistand primært har nådd frem til, primært  usbekere og tadsjiker. Da USAs 10th Mountain divisjon ble satt inn i området i 2010 gjorde den det til et hovedfokus å også nå fram til pashtunbefolkningen, noe som av enkelte ble sett på som en implisitt kritikk av manglende norsk måloppnåelse. 

 

 

Lill-Hege Nergårds masteravhandling fra universitetet i Tromsø konkluderer at populariteten kom av nettopp manglende nærvær: «styrkene fokuserer sterkt på å holde seg selv trygge og utenfor fare gjennom å tilbringe mesteparten av tiden innenfor sin base, langt fra befolkningssentraene og gjør lite for å gjøre afghanerne sikrere på grunn av manglende tilstedeværelse blant afghanerne». Avhandlingen konkluderer at «det militære nærværet bruker mye kapasitet og store resurser på å oppnå meget lite».

 


Styrer narrativet virkeligheten?

 

Afghanistan-krigen har vært en besynderlig affære. Ikke minst på grunn av vestmaktenes kommunikasjonsbesettelse. Tanken om at denne kampen ville vinnes med kamera og tastatur, ikke fotsoldater og droner har fått myndighetene til å formulere stadig nye forklaringer for hva de egentlig driver med i Afghanistan. Tusener av journalister har blitt flydd inn for å videreformidle disse narrativene til en hjemlig opinion.  De toneangivende mediene har vist en nesten rørende tillitsfullhet overfor norske myndigheters vekslende narrativer. Kan hende kan man si at norske myndigheter alltid har visst hva som må gjøres i Afghanistan. Det er bare at disse svarene har endret seg med hyppighet. 

 

Dette fordrer spørsmål om hvorvidt for mye blitt investert i å konstruere narrativer?  Har det vært klokt å investere så mye i å finne positive vinklinger på en stadig mer negativ utvikling på bakken? Svaret på dette er todelt. Norske myndigheters bruk av narrativer har fungert i en norsk politisk kontekst hvor Afghanistan-spørsmålet ikke har fått politisk sprengkraft. I Afghanistan er svaret mindre positivt. Norske myndigheter syntes å ha blitt overrasket ved hver eskalering av krigen i Afghanistan. Dette er trolig i noen grad et resultat av at våre egne narrativer hadde forutsett en annen utvikling. Vi vil jo bare hjelpe.

 

Kanskje er bruken av narrativ i Afghanistan best forstått som et eksempel på hva Jack Snyder kaller «Imperiemyter» hvor narrativen og operasjonen inngår i en dialektisk prosess hvor beslutningstakere har blitt fanger av sin egen retorikk. Snyder er mest opptatt av overekspansjon, hvor stormakter ’biter over mer enn de klarer å tygge’: ingen urimelig beskrivelse av NATO i Afghanistan. Snyder hevder at stormakter i viktige spørsmål kan gjøre irrasjonelle valg hvor kostnadene er større enn potensielle fordeler. En grunn til dette er at elitene begynner å tro på sin egen propaganda. I dette perspektivet fungerer narrativ som hva Snyder kaller «ideologisk blow-back».

 

En slik forklaring kan bidra til å forklare et annet paradoks. Nemlig at det er vanskelig å finne fagpersoner med inngående kjennskap til ISAF, det være seg i Det norske forsvarsdepartementet, i Pentagon eller i NATOs hovedkvarter som faktisk tror på sine egne narrativ. Naturligvis kan det ha seg at undertegnede har snakket med feil folk, eller at andre feilkilder er i spill – men det synes å være en bred trend hvor vestlige beslutningstakere tror på «afghansk eierskap», ikke fordi de mener at denne utveien er troverdig, men fordi dette er den retoriske broen ut av Afghanistan. 

 

I så fall er det verdt å spørre seg – er det noe i opinionen som bekrefter den vekt som legges på dem fra myndighetenes side? Spørsmålet er vel verdt å stilles. Det skorter på norske opinionsundersøkelser på dette feltet over tid. Pipa-undersøkelsen fra University of Maryland i amerikanske virkelighetsforståelse i tiåret 2001-2011 tiåret konkluderte med at offisielle narrativer er mindre innflytelsesrike enn man skulle tro. Og en stor del av befolkningen syntes å ha reflekterte meninger på konflikten som ikke springer ut av makthavernes narrativer, spesielt med hensyn til klokskapen i å øke antallet amerikanske soldater i landet i 2010.

 

Undersøkelsen konkluderer at mathavernes narrativer finner ikke så god grobunn som man ville vente, takket være det faktum at mange ganske enkelt ikke lytter.  Pipa-undersøkelsen bekrefter en trend sett i en lang rekke undersøkelser, nemlig at hjemlig opinion anser Afghanistan-krigen som en tapt sak. Dette gir grunn til å spørre om opinionen i vestlige land har en innebygdt korrigerende refleks som reagerer på forsøk på manipulasjon med å tro det verste: Altså er bildet i opinionen er et annet enn den optimistiske virkelighetsbeskrivelsen fra styresmaktenes narrativer. Denne innsikten motsier blant annet General Petreus’ tidligere nevnte doktoravhandling om Vietnamkrigen på et sentralt punkt: Vietnam var et militært nederlag, ikke fordi mediene stakk hull på den offentlige støtten. Vietnam var et nederlag fordi det ikke fantes noen militær seier å vinne der. Da støtten forsvant var krigen alt tapt.

 

Dette peker hen mot sen slutning som er åpenbar, men som ofte overses: Narrativ er kun troverdige i den grad de foregriper og sammenfaller med virkeligheten. Og virkeligheten er langt mindre åpen til manipulasjon enn hva sosialkonstruktivister synes å tro. Og det er på slagmarken at Norge har mislyktes. Det kan være liten tvil om at motviljen mot å integrere sivile og militære virkemidler har redusert norske troppers effektivitet på bakken i Faryab. Norge kan ikke sies å ha lyktes i å integrere militærmakt på en måte som fremmer nasjonens antatte fortrinn som sivil aktør. 

 

Det samme kan sies om bruken av narrativ. En mulig lærdom for Norge er at når virkeligheten på bakken er komplisert, og sikkerhetssituasjonen - som jo er den soldatene jobber mest med – faktisk blir dårlige, er det farlige å operere med forenklende og for positive narrativer, ettersom det vil - med rette - bli gjennomskuet av befolkningen. På dette punktet er det vanskelig å unnslippe konklusjonen at utviklingen i Afghanistan i perioden 2001-2011 gang på gang har kullkastet våre narrativer på vesentlige punkter.

 

 
 
  Norges Forsvar 3 april 2013