Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Et helvetes problem  
 
 

Syria-debatten har avdekket en grunnleggense motsigelse i FNs verdigrunnlag.


Vestlig opinion ignorerte lenge Syria. Helt til forestående Amerikanske represalier i respons på en massakre med kjemiske våpen fikk folk til å hente fram slagordene fra Irak-krigen. I Storbritannia påførte parlamentet Statsminister Cameron et sviende nederlag. Han ble nektet å gjøre felles sak med USA.

Uavhengig om hvorvidt USA gjennomfører angrepet, har Syriaspørsmålet avdekket to sentrale bruddlinjer i internasjonal politikk. Den ene er spenningen mellom moral og interesser i stormaktspolitikken. Den andre er en grunnleggende motsetning i FNs verdigrunnlag.

  

Stormaktene er uenige om USA har rett til å gripe inn. Dette handler om hvorvidt globale felleskapsverdier eller interessesfærer skal ha forkjørsrett. Sett fra Vesten er bruk av masseødeleggelsesvåpen mot sivile moralsk uakseptabelt. Dette perspektivet utfordres av en annen logikk. Russland ser konflikten i geopolitiske termer, altså at USA søker å styrte enda en av Moskvas støttespillere.

 

Av denne grunn vil det ikke komme noe FN-mandat som legitimerer militær inngripen. Signaler fra Russland tyder på at landet vil stemme ned enhver resolusjon i FNs sikkerhetsråd. Uavhengig av hva FNs våpeninspektører konkluderer etter å ha undersøkt bruken av kjemiske våpen i Damaskus den 21. august.

 

 

Inntil relativt nylig ville et slikt «veto» effektivt blokkert internasjonal inngripen i konflikten. FNs sikkerhetsråd alene er gitt politimyndighet. Hvis ikke FNs sikkerhetsråd enes, blir det heller ingen handling. Grunnen til at debatten ikke stopper her har å gjøre med en ny norm i internasjonal politikk, nemlig «plikten til å beskytte»

 

På 90-tallet gikk toneangivende idealister lei på FN-paktens fokus på suverenitet og retten til ikke-innblanding. De mente at det er uakseptabelt at slike formaliteter får stå i veien for å stanse folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser menneskeheten. Under slagordet «responsibility to protect» (R2P) startet arbeidet med å konstruere en normativ forpliktelse til å stoppe slike forbrytelser.
 

For Samantha Power, var dette kun et spørsmål om å ville. I boka «A problem form hell» oppmuntret hun humanitære aktører til å utvide fokuset fra å hjelpe ofrene til det å gjøre noe med overgriperne. For at det skulle lykkes, skriver hun, er det nødvendig for aktivister å bli politikere. Hun er i dag Obamas FN-ambassadør.

 

Dette arbeidet syntes kronet med suksess da FNs sikkerhetsråd i 2006 for første gang refererte til «R2P» i en av sine resolusjoner. Og viljen til humanitær intervensjon synes virkelig å ha blitt større. Fra Kosovo til Afghanistan og Libya. Erfaringene viser at R2P-tilhengerne glemte noen grunnleggende problemer:

 

-          vi overvurderer vår evne til å beskytte sivile i fullskala borgerkriger. Dette har igjen ført til underdimensjonering av styrkebidrag og en villet blindhet for at inngripen i realiteten betyr å hjelpe en av partene i konflikten til seier.

 

-          «Hvis A, så B»-logikken hvor vi griper inn for å beskytte sivile gjør det vanskelig å trekke seg ut før faren er over. Den påfølgende kostbare, tidkrevende og ofte fruktløse nasjonsbyggingsfasen glemmes gjerne i krigs-kalkylen.

 

-          Troen på at vestlige land ville ofre sine egne borgeres blod og skattekroner, helt uten baktanker, har vist seg naiv. Det samme gjelder antagelsen om at på at opinionen automatisk vil støtte slike operasjoner.

 

-          Gjennom å skape en generell regel, skapes også et incentiv for enkelte å frambringe den slags grusomheter som vil trigge inngripen. Kort og brutalt: President Obama sa at bruk av kjemiske våpen var en slik snubletråd, og bruk av kjemiske våpen fikk han.

 

-          Hvis R2P-intervensjoner krever et mandat fra FNs sikkerhetsråd, er dette en ‘tom’ nyvinning. Rådet har alt mandat. Men hvis R2P-normen iverksettes utenfor FN vil presedensen i fremtiden kunne gi aggressive stater et skalkeskjul for angrepskrig.

 

Dette bidrar til å forklare hvorfor President Obama har unngått å begrunne det annonserte angrepet med ‘plikten til å beskytte’. Han viser heller til håndheving av internasjonale normer. Manglende FN-mandat og skeptisk opinion får handlingsiveren til å virke overilt. Mange sliter med å forstå hvordan det å fyre cruisemissiler inn i en borgerkrig vil gjøre ting bedre.  

 

 

Utenriksminister Barth Eide beskriver i DN 02.09 R2P-doktrinen bare er en henstilling til Sikkerhetsrådet om å ta «plikten til å beskytte» på alvor. Det er bare halve historien. For tilhengere av R2P, er forbrytelser mot menneskeheten sitt eget mandat. Det er nettopp tanken bak R2P som gjør at USA synes klar til å vade inn i enda en Midtøsten-krig. 

 
 
  Dagens Næringsliv Morgen 03.09.2013 Side: 3