Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Det nye Afrikakartet  
 
 

En reell interessepolitikk er betinget av en vilje til å kommunisere at Norge hverken kan eller vil engasjere seg over alt.

V
i likte Jonas Gahr Støre. Som utenriksminister hadde han en spesiell evne til å få det åpenbare til å virke nytt og spennende.


Gang på gang fikk han oss til å føle oss som Homer Simpson da han leser The Economist for første gang og utbryter: «Marge - visste du at Indonesia er ved et veikryss?» Problemet med Støre var at det ikke alltid var like lett å vite hva som var viktig. Alt var viktig.

 

Dette hefter også ved Støres utenrikspolitiske kongstanke, Nordområdesatsingen. Et par år senere minnes vi en mengde seminarer med «nordområdene» i tittelen, en fransk teatertrupp som gikk på stylter for klimaet, eller var det freden (?), et havarert gasseventyr på russisk sokkel, og et arktisk frøhvelv som viste seg å være for varmt.


Den mye omtalte Nordøstpassasjen har så langt vært for spesielt interesserte. 46 skip i året gjør ingen fartsled.


Det betyr ikke at Nordområdesatsingen var en dårlig idé. Delelinjeavtalen avklarte grensen mot Russland. Dette alene sikret Støres plass i historiebøkene.


Naturligvis kunne vi ønsket oss en helhetlig løsning for Nordkalotten, som ryddet til side all tvil om norsk suverenitet over Svalbard, men det ville være å vente for mye. Å gjøre øyene til et internasjonalt forskningssentrum er en grei Plan B.


Støre ville nytenke norsk utenrikspolitikk. En av hovedkonklusjonene som sprang ut av idémyldringen, var at norsk utenrikspolitikk kan være idealistisk i fjerne himmelstrøk, men realistisk i nærområdene.


Norge skal forsvare sine nasjonale interesser, vi som andre. Hva dette innebærer, rent konkret, er uklart. Det er ingen eksempler på at Norge har dratt en linje i sanden, slik Danmark har gjort vis-à-vis Canada over en øy ved navn Hans.


Fremtiden kan endre på dette. Store omveltninger er nemlig under oppseiling vest i havet, det som engang het Norgesveldet.


Grønland går mot uavhengighet, og hvis det skjer, vil Færøyene kunne følge. Skottland skal stemme om uavhengighet fra Storbritannia alt i september. Det kan gi tre nye stater i vår bakgård. Uavhengig av resultat, er alle disse landene opptatt av å utforske sin nyvunne autonomi.


Norge har evne og interesse av å spille en lederrolle i land som ikke bare er geografisk, men også kulturelt og historisk knyttet til oss. Land med et lignende prisnivå og økonomisk struktur.


Blant fellesnevnerne er fisk, petroleum og vannkraft. Interesse for Norges erfaringer bør møtes med åpne armer. Overdreven respekt for England, USA og Danmark bør ikke hindre bilaterale relasjoner.


Det er meget lenge siden Norge hadde en aktiv politikk mot øyene vest i havet. Restene av Norgesveldet falt til Danmark i 1821, som vederlag for å slippe Dansk-Norsk statsgjeld. Deretter fulgte tiår med godartet forsømmelse, avbrutt av en kort epoke med ishavsimperialisme i mellomkrigstiden.


I de senere år har vi sett gode takter, som da Norge ga statslån til Island under gjeldskrisen, og etablerte tettere militært samarbeid for å fylle vakuumet etter amerikansk tilbaketrekking.


Vi har dermed et fundament å bygge på for en mer aktiv politikk mot øyene vi vest. Dette åpner muligheter, men også farer. Den norske storhetstiden i middelalderen ble kortvarig, dels grunnet utenrikspolitiske feilkalkyler.


Hvis Norge derimot slår inn på en aktiv vesthavspolitikk, vil vi måtte forholde oss til erfaringene vi gjorde sist gang Norge var en stormakt i sine nærområder.


Norge hadde en langsiktig politikk rettet mot vest i forsøk på å bygge ut og styrke kontrollen over de norske vikingenes kolonisasjonsområder på den andre siden av Nordsjøen.

 Barentsz-kartet fra 1598
På 1200-tallet var ikke bare Færøyene, Orknøyene og Shetland, men også Hebridene, Island og Grønland avhengige av Norge. Jarler og biskoper ble tilsatt derfra og skatt innkrevd til den norske kronen. De økonomiske og kulturelle kontaktene var tette.


Den norske storhetstiden er den sagaepoken vi vet mest om. To bøker ble skrevet rundt Håkon IVs død i 1263, «Kongespeilet» og Håkon Håkonssons saga. De gir viktig innsikt i norsk utenrikspolitikk.


Norsk kultur kan vel ha endret seg, men geografien er den samme. Begge bøkene setter stor lit til viktigheten av kunnskap om lokale forhold, viktigheten av tette bånd til lokale ledere, og begge bøkene ser på handel som frukten av god politikk.


Etter et Midtøsten-sentrert utenrikspolitikk under Sigurd Jorsalfare, dreide fokus tilbake mot nærområdene på 1200-tallet. Vi så en klarere avgrensning og forsøk på økning av det norske statsterritoriet.


Hva som fulgte, kan kanskje anføres som et eksempel på «imperial overstretch». Norge førte en utenrikspolitikk som krevde mer enn hva landet hadde økonomiske, administrative og militære evner til. En mulig lærdom kan være engasjement må være fokusert og realistisk.


Den gang styrte Håkon IV i landet. Vår neste konge vil, skal vi tro avisene, ta navnet Håkon VIII. I årenes løp kan den norske kongemakten vel ha blitt en hank uten kopp, men kongenavn viser kontinuiteten fra sagatid til oljetid.


Utenrikspolitikken føres av de folkevalgte. Landet har fått en ny utenriksminister, Børge Brende, en mann som i utlendighet har fått ry som en resultatorientert utenrikspolitiker.


Han vil få bruk for dette. Norske utenrikspolitikere bruker mye tid på land hvor Norge ikke har interesser. En interessedrevet utenrikspolitikk vil støte opp mot et jerntriangel av bistandsorganisasjoner, medier og byråkrati:


«Hva mener Statsråden om krisen i ‘Buranda’?», spør NRK. Da er det uklokt å svare «ingen ting». «Vi har gitt 200 millioner kroner» er alltid et godt svar.


En reell interessepolitikk er betinget av en vilje til å kommunisere at Norge hverken kan eller vil engasjere seg over alt.


Norge undervurderer ofte sin egen makt i nærområdene. Da Otto von Bismarck i 1888 møtte en utforsker nylig tilbake fra Afrika, sa den tyske kansler: «Ditt Afrikakart er virkelig fint. Men mitt Afrikakart ligger i Europa. Her er Russland, her Frankrike og vi er i midten. Dette er Mitt Afrikakart».


Kan hende bør Børge Brende hente frem et kart over det gamle Norgesveldet og gjøre det samme.

 
 
  BERGENS TIDENDE 17.11.2013