Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Under innflytelse  
 
 

Da storkhanens alkoholmisbruk kom ut av kontroll bestemte hans brødre seg for å ta en alvorsprat. Kong Øgedei svor å nøye seg med ett glass alkohol om dagen. Han holdt dette løftet gjennom å gå til anskaffelse av et kjempebeger. Lang historie kort: Djengis Khans sønn, arving til det største imperium verden har sett, drakk seg i hjel. Historien kunne vært en annen dersom han ikke hadde gjort det.

Rusmisbruk er et av historiens hemmelige kapitler. Vi vet at mange ledere opp gjennom tidene har vært rusmisbrukere. Under Den 2. verdenskrig ble to av seiersmaktene kommandert av hva vi i dag trolig ville kalle alkoholikere – Churchill og Stalin. Hva som er sikkert er at de to ledernes møter under krigen ofte endte i «mange skåler», som et syrlig britisk referat kalte det.

 

Stalin kombinerte fyll med å signere dødsdommer, en åpenbart uheldig kombinasjon. Churchill mente alkoholen gjorde han til en bedre leder – «husk at jeg har tatt mer ut av alkoholen enn hva alkoholen har tatt ut av meg», sa han. Hitler var avholdsmann, uten at det borget for gode beslutninger. Men Hitler gikk trolig på metamfetamin i krigens siste fase. Før du flirer – det samme gjorde John F. Kennedy. Han jevnlige injeksjoner av en lege med klengenavnet «Dr Feelgood».

 

I Norge er det vanlig å si at alkoholisme er den vanligste yrkesskaden blant politikere, men få ledere har stått fram med et alkoholproblem. Den norske pressen hadde lenge for vane å tie om slikt. Deres «Las-Vegas-regel» var: ‘Det som skjer på Tostrupkjelleren, blir på Tostrupkjelleren’. Det ble således sett på som et brudd på god folkeskikk da Reiulf Steens omgang med alkohol ble omtalt i Gro Harlem Brundtlands memoarer.

 

Grunnen er, selvfølgelig, at rusmisbruk fører til spørsmål omkring lederens omdømme. I Sverige gjorde sosialist-lederen Gudrun Schyman skandale med å urinere i en potteplante under en fest på Grand i 2005. Rob Ford, borgermesteren i Toronto, kom tidligere i år ut i hardt vær da en video hvor han tilsynelatende røyker crack-kokain dukket opp. Tidligere ble slikt ansett som en privatsak, så lenge det ikke skjedde under representasjon. Vår samtid er mindre tolerant. Måtehold er det eneste aksepterte.

 

Rusproblematikk er ikke lett å skille fra andre psykisk helseproblemer. Hvorfor drikker Jeppe? Drikker Jeppe fordi han er alkoholiker, eller er det fordi tilværelsen hans er så trøstesløs? Ensomhet og press er stadig tilbakevendende tema i politiske biografier. Ledere forventes å være sterke og enkelte finner støtte i rusen. Tony Blair sjokkerte mange da han åpenhjertig fortalte at hans omgang med alkohol under statsministerperioden «var på grensen». Russlands president, Boris Jeltsin, var ofte over grensen. Vi minnes omfavnelse av Norges statsminister og dronning, kledd i henholdsvis rød og hvit kjole, med ordene «jordbær og fløte!»

 

Så hvorfor ruser ledere seg? Olivia Laing, som skrev boka The trip to Echo Spring om hvorfor så mange store forfattere var alkoholikere, treffer trolig spikeren på hodet. Ledere ruser seg av samme årsak som folk ruser seg: Ut av vane, kjedsomhet, ensomhet, mangel på selvtillit, som belønning, som selvmedisinering eller som en snarvei til eufori; for å begrave fortiden, utslette nåtiden eller flykte fremtiden. Hva var det nå de sier om champagne? – Når du har det bra, fortjener du det og når du har det mindre bra, trenger du det.

 

I statsvitenskapen søker vi utenrikspolitiske forklaringer på tre nivåer – systemnivå, statsnivå og personnivå. Mye kan forklares ut fra insentivene i det internasjonale systemet. Sterke stater gjør hva de kan og svake stater gjør hva de må. I andre tilfeller er forklaringen å finne i hvorledes statsforvaltninger fatter og implementerer beslutninger. Men enkelte fenomener bunner den enkelte beslutningstakers sinnelag. Og siden ledere tilsynelatende er spesielt utsatt for rusproblematikk, kan et mulig svar være: Kanskje han var full?

 

Slike hypoteser ser vi nesten aldri. En grunn til dette er at de fleste tilfellene er påstander om rusmisbruk bygget på anekdoter. Det er for sent å gi disse historiske figurene en doptest. Og som i de beste familier, føler mange biografer et sterkt behov for å skjule, unnskylde og fornekte. Et argument mot slik praksis er at ledere, som alle andre, er ansvarlige for sine handlinger. Beruselse er ingen formildende omstendighet.  Det er mulig at de så på alkoholen, metamfetamin, kokainen, heroinen som «medisin» – men det betyr ikke at vi trenger å ta del i selvbedraget.

 

Så hvordan påvirker rusmisbruket lederes beslutninger? Lite er kjent. Det er nærliggende å anta at forskjellige grader av rus og bakrus oppmuntrer visse handlingsmønstre. Enkelte får beslutningsvegring i bakrus og overmot når de er beruset. Vi kjenner alle til den typen mann [for la oss være ærlige, det er alltid menn] som insisterer på  at de kjører ‘bedre’ med et par øl innabords. Vi vet også at sjåfører med promille oftere ender opp i ulykker. Gjelder det samme beslutningstagere? Vi vet at Churchill utstedte ordre i fylla som hans underordnede måtte kansellere morgenen etter.

 

Hvorvidt Churchill drakk seg til seier vil vi aldri vite, men det kan med rimelighet hevdes at rusmisbruk reddet Europa. På 1200-tallet kastet mongolske hærer verdens store sivilisasjoner over ende, en etter en. Den islamske verden ble knust så grundig at mange mener det har hemmet regionens utvikling helt fram til i dag. I 1241 braste mongolene inn i Vest-Europa. De knuste Vestens beste hærstyrker ved Legnica, ikke langt fra Berlin. Da stod det ikke en eneste hindting mellom Mongolene og Atlanterhavet.

 

 

Hadde mongolene fulgt opp seieren er det ikke usannsynlig at Europas skjebne ville blitt som Russlands. Hundreår under mongolenes åk. Øgedeis Khans død avverget trusselen. Stepperytterne kastet hestene om og ilte hjem for å kjempe om tronen under det påfølgende maktvakuumet.  Europa ble således spart på grunn av en manns drikkfeldighet. Skål for det!

 
 
  Bergens Tidene 30.12.2013 Side 14