Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Realist eller institusjonalist?  
 
 

Av og til kan du få følelsen av at verden endrer seg, mens norsk utenrikspolitikk forblir den samme. Det er meningen. Utenriksdepartementet foretrekker kontinuitet, eller i det minste inntrykk av sådan. Dessuten er det til de grader tidkrevende å få alle partier og andre interessenter låst inn i en ny enighet, at vi bruker den gamle så lenge som overhodet mulig, selv om retorikk og realiteter spriker. 
 

De rødgrønne justerte kursen. Dette innebar en nedtoning av den Røde Kors-inspirerte "engasjementspolitikken". Jonas Gahr Støre ville rehabilitere interessebegrepet. En prosess ble satt i gang. Prosessen fungerte som juletre - alle fikk henge opp sitt favorittornament. Dette gjorde det mulig å redefinere engasjementspolitikken som interessepolitikk. Alt var norske interesser.

 

Resultatet var at mens prioriteringer og pengebruk forble stort sett uendret, ble midlene endret. Et ledd i dette var å kanalisere idealpolitikk bort fra UD-systemet og i retning av internasjonale institusjoner. Norge ble institusjonenes beste venn. Soria Moria-erklæringen hevdet sågar at "det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden". Virkelig? Er ikke institusjoner et middel for å oppnå interesser, snarere enn interesser i seg selv? 

 

Entusiasmen for overstatlighet bryter med en interesseforståelse hvor utenrikspolitikken skal forsvare norsk selvstyre og uavhengighet, ikke være et glidemiddel for styre ovenfra og utenfra. Regjeringen ville hjelpe FN på veien mot verdenslederskap. Mest gjennom å gi penger. De rødgrønne doblet bistanden på ni år. Bistandsbudsjettet alene er nå på trettien tusen millioner kroner i året. Mye går til institusjoner.

 

Troen på institusjoner er kjernen i tankeretningen "liberal institusjonalisme". Institusjonalisten erkjenner at stater har konkurrerende interesser, men antar at institusjoner formgir disse og øker sjansen for samkvem uten konflikt. Institusjoner antas å skape stabilitet og fremme liberale kjerneverdier som menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper, demokrati og frihandel. 

 

Norsk institusjonalisme gjenspeiler en generasjon norske utenrikspolitikere som så på internasjonale institusjoner som effektive problemløsere, bærere av globale fellesinteresser (og fremtidige arbeidsgivere). De var en dyr gjeng. Kostnadene ved norsk utenrikspolitikk har tredoblet seg på få år, uten at det er helt klart hvorfor. 

 

Tanken om FN som legemliggjøringen av norske interesser er nå under press. FN lider under svakt lederskap, manglende reformvilje og lammende byråkrati, samt svekket betalingsvilje blant medlemsstatene. Mens den norske strategien har vært å svare på svake resultater med "kritisk dialog", har andre land, som Storbritannia, kuttet i støtten til ineffektive FN-organisasjoner. 

 

Skillet mellom liberale institusjonalister og konservative realister er den kanskje viktigste bruddlinjen i internasjonal politikk i dag. Land etter land skrur nå av autopiloten hvor institusjoner definerer utenrikspolitikken og går i gang med den tunge jobben å definere og prioritere nasjonale interesser. Hva er essensielt, hva er ønskelig og hva ville bare vært fint?

 

Institusjonalister påpeker de åpenbare fordelene gjennom samhandel og samhandling. I bunnen av dette verdensbilde er håpet om en rasjonell og moralsk verdensorden. Dette tenkes som en parallell til "Ricardos komparative fortrinn" som stipulerer at alle vil ha fordel av handel også når en part har komparative fortrinn i produksjonen av alle varer. Tanken er at Internasjonale institusjoner lønner seg, også når de ikke lønner seg. 

 

Slikt blander idealer og realiteter mener realister. De mener at land har nasjonale interesser - innen økonomi, sikkerhetspolitikk, selvråderett og omdømme - som det er utenrikspolitikkens fremste mål å ivareta. Internasjonale institusjoner er arena for interessepolitikk, ikke kuren for det samme. Realister er skeptiske til å avstå makt til selvregulerende eliter som hevder å representere globale fellesinteresser. 

 

Det mest åpenbare problemet med institusjonalisme som utenrikspolitisk doktrine er at Norge er en småstat. Vi kan ikke hindre at dagens verdensorden endres, like lite som vi kan rive den ned. Naturligvis skal Norge gjøre sin del, gjerne mer. Men det kan være grunn til å spørre om det er klokt å definere institusjoner som interesser? Vi kan lett ende opp med det yndede turistmotivet fra Pisa. Med det unntaket om at vi tror at våre teatralsk utstrakte hender faktisk hindrer det skjeve tårnet fra å falle. 

 

Hva så med den nye regjeringen? I opposisjon lovet de blåblå en grunnleggende gjennomgang av utenrikspolitikken. Regjeringserklæringen syntes å bekrefte dette. Første setning lyder "Regjeringen vil føre en realistisk utenrikspolitikk tuftet på tydelige prioriteringer". Men hva innebærer dette i praksis? Det vites ikke. 

 

Børge Brende er ingen instinktiv realist. I hans så langt mest publiserte intervju snakket han om SV og Frps utviklingspolitikk. Utenriksministeren valgte da å tydeliggjøre sin posisjon ved å bruke disse to referansepunktene og så plassere seg selv nærest det partiet som velgerne ikke valgte og som han selv ikke representerer. 

 

Det var trolig en misforståelse, men episoden skapte likevel irritasjon i Frp, hvor man uten hell har lett etter partiets gjennomslag i utenrikspolitikken. En åpenbar løsning er at utenriksministeren forklarer hvordan regjeringserklæringens bebudede realisme skiller seg fra foregående regjerings politikk. 

 

Asle Toje, (d.phil), utenrikspolitisk forsker og kommentator.


Svar bra Børge Brende:

Norges interesser ivaretas best med samarbeid og gjennom deltakelse i organisasjoner som FN og NATO. Det er utenrikspolitikkens realiteter, ikke idealisme.

I skrivende stund sitter jeg i Kuwait på den store giverkonferansen for Syria. Her er det ikke lett å være optimistisk på vegne av det internasjonale samfunns evne til å løse konflikter: Etter tre år med borgerkrig har Syria gått fra å være et autoritært mellominntektsland til en humanitær katastrofe. Brutto nasjonalprodukt er mer enn halvert. 

Landet som selv tok imot flyktninger, er blitt en av etterkrigstidens største flyktningekatastrofer. Radikale islamister og Al-Qaida har blitt en maktfaktor på bakken og rekrutterer aktivt nye medlemmer. 

Det som likevel er krystallklart sett her fra Kuwait, er at den eneste farbare vei ut av denne type ufører med så mange ulike aktører går gjennom mer FN, og ikke minst et velfungerende sikkerhetsråd. Det må være et paradoks for realpolitikere som mener en verdensorden basert på folkerett og ledet av FN kun er idealisme og ikke egeninteresse. 

Vi ser daglig at økonomisk og politisk innflytelse forflytter seg østover og sørover. En realistisk utenrikspolitikk krever at vi styrker båndene til nye aktører og bevarer gamle vennskap for å sikre en regelstyrt verdensorden. 

Vekst i Asia, Afrika og Latin-Amerika betyr færre fattige, noe som har vært et norsk mål. Vi kan selge flere varer til disse landene, og vi reduserer faren for at de eksporterer konflikt til oss. Bistand er bare ett av mange virkemidler for å sikre bærekraftig vekst. 

To av regjeringens prioriteringer er å handle mer med fattige land og å stille høyere krav til mottakerne av norsk bistand. Vi vil styrke mottakernes evne og ansvar til selv å skape vekst som varer. Derfor øker vi innsatsen for utdanning generelt og jenter spesielt og støtter aktivt opp om WTO-avtalen fra Bali. Avtalen sikrer blant annet enklere handel med og mellom utviklingsland og vil forhåpentligvis være starten på et nytt veikart for en vellykket Doha-utviklingsrunde. 

Realisme dreier seg om å øyne mulighetene som ligger i de globale endringene og ikke henge seg fast i ulempene. Det er heller ikke slik at vi får en helt ny verdensorden. USA vil forbli det mest innflytelsesrike landet i uoverskuelig fremtid. Europa vil fortsatt spille en ledende global rolle, økonomisk, politisk og kulturelt og ikke minst i våre nærområder. Dette forutsetter selvfølgelig at vi i likhet med USA styrker vår handel og dialog med Asia. 

Vi får ingen gjentakelse av den kalde krigens nullsumspill, selv om USA og Kina vil skille seg klart ut i økonomiske og militære statistikker. Til det er USA og Kina for avhengige av hverandre. Vi lever i en vinn-vinn-verden. 

Realisme betyr å forstå hvordan verden henger sammen og innrette sine handlinger deretter. En rød tråd i norsk utenrikspolitikk har vært at våre interesser ivaretas best ved samarbeid med andre, skape enighet om kjøreregler gjennom deltakelse i organisasjoner som FN og NATO. 

For eksempel har Norges tilslutning til FNs havrettskonvensjon har bidratt til å sikre oss havområder seks ganger større enn landterritoriet. Ved å slutte oss til internasjonale handelsregimer hjelper vi våre bedrifter til få markedsadgang og sikre norsk velstand og sysselsetting. 

At det skulle være en motsetning mellom å forfølge egeninteresse og å slutte oss til internasjonale organisasjoner og kjøreregler, strider mot en grunnleggende tradisjon i norsk utenrikspolitikk. 

Vi vil ta vare på de beste tradisjonene i norsk utenrikspolitikk og rendyrke det vi er best på, samtidig som vi gjør mindre av det som fungerer dårligst eller som vi kan for lite om. Dette er også noe OECD understreker i sin gjennomgang av norsk utviklingshjelp. Vi trenger ikke å bryte gamle bånd for å skaffe oss nye venner og samarbeidspartnere, men snarere forsterke dem. 

Asias vekst betyr ikke at NATO blir mindre viktig. Tvert imot. Når mange NATO-land kutter budsjettet må samarbeid, spesialisering og synergieffekter til for å hindre at forsvarsevnen svekkes. NATOs partnerskap må utvikles videre, også med asiatiske land. Å styrke limet mellom Europa og Nord-Amerika, også handelsmessig, vil styrke våre felles verdiers globale vekt og bidra til å bevare en verdensorden preget av samarbeid, frihandel og respekt for folkeretten. 

En FN-ledet verdensorden forblir i norsk interesse. Nye aktører må også se nytten av dette. 

USA og Europa må finne seg i å dele innflytelse med land i sterk vekst. Men vi forveksler ikke realisme med pessimisme. Derfor vil vi arbeide for at FN, folkeretten og NATO ikke forkastes, men fornyes og forbedres. 

Klassisk realisme hevder at den sterkeste rett styrer internasjonal politikk. I en regelstyrt verden står små og mellomstore land sterkere. Det er moderne realisme. 

Børge Brende (H), utenriksminister

 DAGENS NÆRINGSLIV MORGEN 17.01.2014 Side 4 

 

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV MORGEN 14.01.2014 Side 3