Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Husk godt skot°y og pistol  
 
 

Turisme i det nazi-okkuperte Øst-Europa


Jeg fant den i en bruktbutikk i Wroclaw. I et av disse dunkle, møllspiste antikvariatene som det dessverre blir stadig færre av. Jeg trengte info om de tidligere tyske delene av Polen og betjeningen fant fram en Baedekers reisehåndbok i rødt kunstlær.

 

Baedekers var 1800-tallets Lonely Planet.  Fram til 1940 var dette selve standardverket for den selvhjulpne turist.  Det sier noe om bøkenes antatte presisjon at General Falkenhorst planla invasjonen av Norge med Baedekers guide til Norwegen & Schweden som hovedkilde. 

Nazistene fremelsket masseturisme. Slagordet var «kraft gjennom glede». De ville skape felleskap gjennom felles opplevelser. Mens 1800-tallets utgaver la til rette for de bedrestiltes dannelsesreiser, var mellomkrigstidens Baedekers myntet på et bredere publikum. Ut med finkultur, inn med fottur.

 

Hva som var spesielt med den boka jeg fikk i hende, var at den var trykket i 1943. Jeg måtte sjekke to ganger. Den omhandlet et, for meg, ukjent land. Utbrettskartet på side 1 viser et landområde som strekker seg fra Warsawa i nord til Krakow i vest, Lvov i øst og nesten helt ned til Moldova i sør. I forordet kaller landets hersker, Hans Frank, området for Nebenland des Reiches, rikets nærområder. Jeg hadde kjøpt en reisehåndbok for de okkuperte områdene i øst.

I motsetning til Sovjet annekterte ikke Tyskland alle de polske områdene hærtatt i 1939. Nazistene kalte restdelen for «Generalgouvernement», et låneord fra russisk statsadministrasjon.   Vi tenker vanligvis på krig som inntog av soldater og glemmer etterslepet av funksjonærer, forretningsmenn, pårørende og skuelystne som kom for å ta de erobrede områdene nærmere i øyesyn.

 

Det er talende at nazistene brukte ressurser på å skrive reisehåndbok mens de var i ferd med å tape krigen. Generalguvernementet åpnet sågar et eget pr-kontor på Unter den Linden i Berlin for å lokke turister. Med lite hell. Kanskje fordi foreslåtte reiseruter ledsages med tips om å ta med skytevåpen til vern mot partisaner. 

 

Generalguvernør Hans Frank ville gjøre områdene tyske. Dette var tilsynelatende konklusjonen på en årelang debatt om hvorvidt Tyskland skulle prioritere «Weltpolitik» eller «Lebensraum». Blant debattantene var Heinrich von Treitschke, som mente Tyskland skulle vie seg til oversjøisk ekspansjon og Max Weber, som tok til orde for å skape ‘livsrom’ over land mot øst. Generalgouvernementet var akademikeres tankeslott, lebensraum, bygget i knokler og hodeskaller.

 

I teksten om «folk og næringsliv» står det at «Befolkningsstrukturen er et av de største problemene for nyordningen av området». Vi vet hvordan nazistene løste dette.  Jødene omtales hyppig og i preteritum. Innledningsvis som «opportunister», senere gjennom kvalmende innforståtte hint. Lublin er jetzt Judenfrei, «nå jødefritt». Om nabobyen Kazimierz nevnes det at byens store jødiske befolkning er «omlokalisert» for å gjøre plass til et «vennlig tysk spa».

 

Dette ene ordet går igjen hyppigere enn noe annet: Deutsch, tysk. Reisehåndbokas hovedbudskap er at Polen egentlig er tysk. Mange av bokens ‘attraksjoner’ er at det bor, eller har bodd, tyskere her eller der. Boka nevner ikke etnisk rensking av polakker til fordel for Volksdeutsche, tyske bønder som ble toget inn fra tysktalende ekslaver i øst. Tusen år med polsk historie feies til side med nedsettende henvisninger til Polnische Wirtschaft, ‘polsk stell’, et synonym for vanstyre.

 

Baedekers Generalgouvernement er et tidsvitne. Den forteller om en epoke da nasjonalisme og sosialisme kom sammen i en ideologi som var blind for andre nasjonaliteters lidelse, historie, skaperkraft og eiendom. Etter å ha fordrevet de fastboende, fordreid virkeligheten og forfalsket historien slår Hans Frank døren åpen og ønsker turistene velkommen. Man tok seg ikke engang bryet med å stryke steder med utryddelsesleirer. Auschwitz og Belzek er med. Frank ble dømt og hengt for sine forbrytelser i Nürnberg etter krigen.

 

Grunnen til at jeg kjøpte guideboken, er at jeg ikke kan polsk. Etter å ha gjesteforelest i Wroclaw ville jeg gjerne se noen historiske steder i Schlesien. Det var lettere sagt enn gjort. Alle tyske stedsnavn er systematisk fjernet. Og således navnene som historien kjenner stedene ved. Frankenstein og Kamenz sier meg noe, mens Zabkowice Slaskie og Kamieniec Zabkowicki sier meg intet.  Det moderne Polen er tidvis som en speilvendt versjon av Beadekers reisehåndbok.

 

Polen ble flyttet etter krigen. Sovjetunionen beholdt hva de hadde okkupert og Polen fikk tysk land i vest. Om lag 3 millioner tyskere ble fordrevet. Resten ble tvangsassimilert.  Tyskland ble altså ikke bare delt i øst og vest. I Vest-Tyskland var det til 1960-tallet vanlig å se plakater med «Tyskland tredelt? Aldri.» I mitt gamle tyske skoleatlas ble Wroclaw referert til som: 'Breslau, for tiden under polsk administrasjon'.

 

«Gudene skal vite», skriver historikeren Norman Davies, «at Polen og Tyskland har gjennomlevd en meget lang periode der gjensidig hat og forakt har vært vanlig.» Vendepunktet kom da polens biskoper i 1966  ga tilgivelse for Tysklands ‘synder’ mot Polen og ba om tilgivelse for Polens ‘synd’ mot Tyskland. Fire år senere knelte Kansler Willy Brandt ved ruinene av Warszawaghettoen. Et nytt kapittel i polsk-tysk historie kunne begynne.

 

Det nye Tyskland har forsont seg med tapet. Men tyskere flest reiser ugjerne dit. Andrew Demshuk skriver i boka «The lost German East» om et kollektivt minnetap, som om Schlesien, Pommern og Preussen ikke lengre finnes. Som om tusen år med tysk historie opphørte i 1945.  Drang nach Osten er erstattet av tilsvarende aversjon. Jeg minnes reaksjonen da jeg i 1997 fortalte tyske kolleger at jeg skulle på ferie til Polen – uforfalsket vantro. Ingen drar da frivillig på ferie til Polen?

 

Dette har endret seg. Forholdet mellom Polen og Tyskland er i dag oppriktig og gjensidig godt. I Pew-instituttets 2013-måling over Europeiske stereotyper finner man at polakker anser Tyskere som «mest til å stole på» blant EUs 28 nasjoner. Landenes ledere kommer over ens. Enkelte deler av Schlesien har, siden 2012, fått skilt med stedsnavn på polsk og tysk. Nå mangler kun en reisehåndbok som forteller hele historien.

 

 

    

 
 
  Bergens Tidende 09.02.2014 Side 4