Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Ukraina bør finlandiseres  
 
 

Veien går fra Kosovo til Krim. Den bør ende i Finland.

Hvordan kan noen unnskylde at en stormakt kynisk kler opp maktpolitikk i humanitært språk? Vi ønsker ikke en verden hvor stater invaderes på falskt grunnlag fordi det tjener interessene til en macholeder med markeringsbehov. Men nok om Irak. Hva med Krim? 

Utenriksjournalistikk av høyst varierende kvalitet å enes om at "nå tar Russerne Krim". Kommentariatet har holdt kappleik i panikkprognoser over det vil innebære. Bronse går til Dmitri Trenin og hans fengende "krimkrisen kan lede til ny kald krig". Victor Davidoff og parallellen til Hitlers anneksjon av Østerrike holdt til sølv. Gullet går til Timothy Snyder, for påstanden om at dersom Krim går tapt, er "det europeiske systemet ferdig". 

Ønsker virkelig Putin å gjøre Krim til en del av Russland? Jeg er ikke så sikker. Tvert imot kan Russland ha interesse av at Krim forblir i Ukraina, som et geopolitisk anker. Så lenge Krim er ukrainsk og Russlands største marinebase ligger på Krim, vil Ukrainas selvråderett forbli begrenset. Det er en skjebne de deler med alle mindre land som deler befolkning med en stormaktsnabo. Bare spør Mexico. 

For Russland er det lite å hente på å annektere Krim. Selve overdragelsen er ikke så utenkelig som enkelte eksperter vil ha det til. Krim ble overdratt Ukraina i 1954 og er ikke en del av etterkrigsoppgjøret i Europa. Krim kan, i teorien, løsrive seg, på samme måte som Kosovo gjorde i 1999. Og det er nettopp minnene om denne ydmykelsen som animerer Russlands tvangsdiplomati på Krim. 

Sett fra Moskva er Vestens indignasjon enten et utslag av hukommelsestap, eller hykleri Ð eventuelt en blanding av de to. Vesten har brått blitt rørende opptatt av suverenitet og territoriell ukrenkelighet. Det var vi ikke i Kosovo, Irak, Afghanistan eller Libya. Da USA i 2013 vurderte å bombe Syria, var det såvisst ikke skrupler over syrisk suverenitet som holdt dem tilbake. 

I så måte representerer Krim-krisen en grim bekreftelse for dem som advarte mot "responsibility to protect"-normen, hvor staters suverenitet kan suspenderes i en serie vagt definerte tilfeller. De som avla examen philosophicum, vil huske filosofen Kants kategoriske imperativ. Du skal handle slik at maksimen av din handling skal kunne bli en allmenn lov. Gjør som du mener andre bør gjøre. 

Maksimen av Vestens handlinger ledet til Krim. Kosovo var arvesynden. Vesten grep inn til fordel for en væpnet minoritet med løsrivelse som resultat. I strid med grunnloven. Uten FN-mandat. Parallellene er tallrike. For å understreke dette, har Moskva nå lånt Vestens vokabular: humanitære intervensjon, minoriteters rettigheter og "plikten å beskytte". 

Kosovo var en enorm utenrikspolitisk ydmykelse for Russland. De ble avkledd. En aktør ute av stand til å forsvare sine klienter. På samme måte understreker hendelsene i Ukraina nå EUs maktesløshet. EUs byråkratiske utenrikspolitikk bidro til å skape krisen. Unionen synes ute av stand til å respondere effektivt på kjeden av hendelser som den selv satte i gang. 

Så hvor vil det hele ende? Vi vet litt, for vi har vært her før. I 2008 ble Abkhasia og Sør-Ossetia amputert fra Georgia. Det beste ville naturligvis være om FN presset Russland til å følge spillereglene. Det vil ikke skje. Putin unnslapp skarpe mottiltak da, og vil trolig gjøre det nå. Han anser Obama som svak og EU som splittet. Vi vil kunne komme til å angre vår unnfallenhet. Skrankene for russisk maktbruk synes å bli stadig lavere. 

I stedet for å handle, fråder vi. Henry Kissinger har med rette påpekt at demoniseringen av Putin "er ikke en politikk, det er et alibi for fraværet av en." Siden vi ikke evner å straffe Russland, bør fokus nå rettes mot skadereduksjon. Faren for borgerkrig er høyst reell. EU/USA og Russland enes om at det må unngås. Landet trenger forsoning og sannhet. Den gjensidige tilliten mellom majoritet og minoritet er svekket. 

For å roe situasjonen kan det være klokt å enes om det grunnleggende. Ukraina er en uavhengig stat som fritt kan velge sine ledere og sin økonomiske politikk. Landet vil ikke bli medlem av Nato. Regjeringen i Kiev plikter å representere hele befolkningen, ikke bare den prorussiske eller proeuropeiske delen. 

Ukraina vil være mer vestlig enn Russland, men også mer russisk enn Vesten. De har mye å lære av Finland. "Finlandisering" er et geopolitisk begrep som refererer til utbredelsen av en stats innflytelse over en nabo via indirekte virkemidler. Det sikter til en politikk hvor et svakere land bevisst unngår konfrontasjon med en mektig nabo gjennom nøytralitet. Det er ikke attraktivt, men det synes å være et beste alternativ for Ukraina. Dessverre.

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 15.03.2014