Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Hurra for EU, liksom  
 
 

Vis avisside

La meg begynne med en sørlands-vits. Sognepresten ligger for døden. Menighetens lyse hoder samles rundt sengen mens han glir inn og ut av bevissthet. De håper på noen siste ord som kan gjøre det forestående tapet lettere å bære. Endelig løfter den gamle læremester hodet fra puten. «Livet…» knirker den gamle «Livet er som ei lefse».  

De ser på hverandre. Hva mente han? Gjestene blir vist ut så den gamle får hvile. I dager og uker finleser de konkordie og katekisme; testamente gammelt og nytt.  Uten å finne noe om lefser. Til sist samles de igjen ved prestens sengeleie, ydmyke i vissheten om egen utilstrekkelighet. Neste gang han våkner opp henstiller de ham inderlig om å forklare hva han mente med at livet er som ei lefse, for de har konsultert alle skriftens kilder til ingen nytte. «Jaså,» svarer presten støtvis. «Da var det nok ikke lefse jeg tenkte på.»

EU er ikke på dødsleiet, men etter 6 år med økonomisk krise skranter helsa. Og i likhet med sognepresten føler også EU et behov for å si noen styrkende ord til menigheten.  Lørdag 1. mars lanserte EU et «Nytt Narrativ for Europa» i Berlin. De håpet å komme opp med en plutselig frigjørende tanke som kunne fjerne tvil og fylle Europeeres hjerter med optimisme og kjærlighet til Unionen.

Bakgrunnen for relanseringen, er at EU har fått et omdømmeproblem. Meningsmålingene har gått fra ille til værre.  I 2012 sa bare 34 prosent av de spurte seg enig i at «økonomisk integrasjon styrker økonomien», ifølge meningsmålingsinstituttet Pew. I 2013 var tallet falt til 28 prosent. Dette sammenfalt med Eurobarometer som viste at oppslutningen om EU aldri har vært lavere blant borgerne i de seks største medlemsstatene.

Som motsvar kalte Kommisjonen sammen kunstnere, akademikere og intellektuelle til idemyldring. De skulle komme opp med en historie som fortelle borgerne hvorfor EU er en bra ting. Det høres ut som en stor oppgave, og det er det. Unionens tradisjonelle legitimitet som fredsprosjekt og vokter av liberale verdier har mistet noe av sin glans. Dels fordi det er lenge siden krigen med stor ’K‘, dels fordi liberalisme ikke lengre er en mangelvare.

Den umiddelbare årsaken til prosjektet, er uro i Brussel over Europaparlamentsvalgene i mai. Velgerne ventes å flokke seg til de nye høyrepartiene. Disse er gjennomgående EU-skeptikere. Samtidig som den nye Lisboatraktaten trer i kraft, med mer makt til Europaparlamentet, fylles forsamlingen av dens egne fiender. Mens Hong Haakon løste en lignende utfordring med å erklære at han også var «kommunistenes konge» er EU uforsonlig: «Populistiske og nasjonalistiske narrativer må ikke få vinne fram»!

Summen av tankearbeidet under de tre kongressene som har ledet opp til denne erklæringen, peker i retning av sogneprestens siste ord. Enkelte vil nok kalle det svada. Hjertefølte budskap av typen «konkurranse i Europa må være konkurranse mellom ideer, ikke mellom mennesker».  Det synes nesten uhøflig å påpeke at ideer ikke eksisterer uten mennesker.

Tidsskriftet The Economist skrev nylig at «Hvis EU var et selskap, ville styret ha fått sparken: hvis det var et fotballag, ville det ha rykket ned». Noe av problemet ligger i at EUs eneste svar på manglende oppslutning, alltid er «mer EU». Historikeren AJP Taylor kalte dette sinnelaget «drømmen om en smertefri revolusjon hvor menn gir fra seg sin uavhengighet og selvstyre uten å merke at de har gjort det».

Den 9. februar besluttet Sveits begrensninger på arbeidsinnvandring. Den sveitsiske folkeavstemningen er interessant fordi folket øver motmakt mot EU-domstolen. Kort fortalt fungerer EUs traktater på en slik måte at man blir enige om en ofte vag ordlyd som senere defineres gjennom praksis. Den europeiske unions domstol spiller en sentral rolle i dette. Gang på gang har domstolen utvidet sin autoritet på bekostning av folkevalgte organer.

I to dommer fra 1963 og 1964 fastslo EU-domstolen at EU-retten har forrang over lovgivning fra nasjonale parlamenter. De færreste kunne forestilt seg at å skrive under på «Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft» ville gi domstolen rett til å gripe inn i nasjonale anliggender og insistere på at et land som Sveits til evig tid plikter å ta imot det høyeste antallet innvandrere per capita i Europa.

Har du sagt «A» så må du si «B», er domstolens logikk. Problemet er bare at befolkningen der hjemme ofte ble forsikret om at «B» var ondsinnet propaganda da de generelle formuleringene var under debatt. I mange land, Norge blant dem, har EU-tilhengerne ikke nøyd seg med å påpeke at fordeler med integrasjon er større enn ulempene. Nei, de benektet ulempene. Det er en viktig årsak til mistroen mot EU i de brede lag.

For, hvorfor outsource folkestyret til Brussel? Fordi det lønner seg. -Hvorfor akseptere frihandel som fører til at jobber eksporteres? Fordi det lønner seg. -Hvorfor godta kontinuerlig masseinnvandring? Fordi det lønner seg. Men hva hvis det ikke lønner seg? Da vil slutningene som er stablet oppå dette fundamentet vakle. Hvis årene med stagnasjon avløses, ikke av fornyet vekst, men av fornyet økonomisk krise, vil stabelen av regler og normer som utgjør EUs rammeverk vakle.

En ny begrunnelse for EU burde egentlig være lett arbeid. Det åpenbare slagordet er Fred, jobber og økonomisk vekst. Det er hva borgerne vil ha. Men folkene bak «A new narrative for Europe» syntes øyensynlig at det er å love for meget. I stedet blir leseren traktert med seks halvtenkte tanker som alle starter med ordene «Europe is a state of mind».

Dette er sikkert et utmerket slagord hvis du skal selge brus, men sier lite til de velgere som ikke finner middelklassearbeid i den postindustrielle økonomien, trygdeklassen i forstedene, de fremmedgjorte innvandrerne som trodde på multikulturalismens luftslott, eller de grånende borgerne som har fått sin identitet dekonstruert og nedvurdert. 

 
 
  BERGENS TIDENDE 16.03.2014