Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Likhet er ikke enkelt  
 
 

 


Det er en utbredt oppfatning at økt likhet er av det gode. Det var hovedtrenden i hundreåret 1870 -1970, når vi sammenholder Thomas Piketty og Simon Kuznets studier av skatteregistre. Overklasse og underklasse ble presset sammen i en bred middelklasse. I nyere tid er likhetstanken blitt supplert med tanker om at ulikhet bare er et problem hvis det innebærer økt fattigdom. For de fleste er ‘ekte’ fattigdom en saga blott. Norske trygdemottakere har større kjøpekraft enn de fleste lønnsarbeidere i Europa. Gir det virkelig mening å omtale folk som drar på sydenferie som fattige?

 

Nyere forskning har utfordret denne antagelsen. I boka Ulikhetens pris viser Richard Wilkinson og Kate Pickett hvordan ulikhet er noe relasjonelt. Du sammenligner deg med naboen, ikke de fattige barna i Afrika.  Boka kartlegger den «skadelige effekt ulikhet har på samfunn» og konklusjonen står fjellstøtt: Land preget av ulikhet har større sosiale problemer enn land med liten avstand mellom fattig og rik. Løsningen Piketty foreskriver er å ta fra de rike og gi til de fattige, samt å vri økonomien bort fra forbruksdrevet vekst. Han foreskriver en global skatt på kapital samt en 80 prosents straffeskatt på høye inntekter.

 

Det høres tilforlatelig ut, men er det ikke. Motargumentene er nemlig sterke. Østblokken prøvde en lignende kur mot ulikhet foreskrevet av Pikettys forgjenger, økonomen Karl Marx. De likviderte overklassen og de produserte så få forbruksvarer at folk måtte stå i kø for å kjøpe dem. Winston Churchill påpekte problemet med radikal utjamning: Den kan også medføre at alle blir like fattige.  Folk tar ganske enkelt ikke sju års høyere utdanning for å tjene litt mer enn en kelner, da flytter de heller. I et Europa med fri flyt av penger og arbeidskraft vil lik lønn for ulikt arbeid føre til kapitalflukt og hjerneflukt.

 

Det er en logikk i dette. Siden mikrobiologer tjener bedre enn kelnere og penger antas å motivere, vil «markedets usynlige hånd» føre til at flere søker seg til biologi. Slik får vi flere med den typen kvalifikasjoner som felleskapet trenger. Dette er det positive synet på økonomisk ulikhet. Det skaper pådrivere for enkeltmennesker til å strekke seg. Ulikhet forsvares også av økonomer som mener at bare de som har mer enn de trenger sparer. Uten kapital blir det ingen investeringer eller verdiskapning. Økonomisk vekst ‘hever hele båten’. De fleste i den tidligere Sovjetblokken har mer i dag enn under kommunismen, selv om enkelte har mer enn andre.

 

Teknologiske framskritt har eliminert mange yrker som før ga en trygg middelklasseinntekt. Det blir ikke bare færre industriarbeidere, men også færre billettkontrollører, kassadamer og bønder. Mange jobber har blitt flyttet ut av landet, samtidig som fri flyt av arbeidskraft i EU har forsterket presset med økt lønnskonkurranse innad. Mange må avfinne seg med lavinntektsarbeid, det som på nynorsk kalles ‘McJobb’. Ikke få foretrekker derfor de relativt sjenerøse trygdeytelsene Europas velferdsstater er kjent for. Trygd er ikke lengre å regne som sikkerhetsnett eller midlertidig løsning, det er samfunnets største yrkesgruppe. Dersom likhet skal inntreffe må disse tjene like godt som de som arbeider. Men da vil færre velge å arbeide.

 

Lav økonomisk vekst anses derfor som et større problem enn ulikhet. Avindustrialiseringen har gjort at det finnes færre ‘lokomotiver’ til å drive fram fornyet vekst. Papiromfordelingsjobber i offentlig sektor har ikke samme kraft. EUs svar var den såkalte «Lisboa-strategien» fra 2001 hvor industrien skulle erstattes av miljøvennlig høyteknologi og økt produktivitet. Dette mislyktes fullstendig.  De europeiske silikondalene har uteblitt. Europa mangler gründere. Ifølge konsulentselskapet McKinsey har produktiviteten i Europa falt år-for-år siden 1990-tallet, sammenlignet med USA.

 

Dette er noen av grunnene til at Europa mangler handlingsrom for den slags omfordeling som Gerhardsen etterspør. Mens Norges rikeste i 2003 tjente 5,1 ganger så mye som de fattigste, tjente de i 2013 6,3 ganger så mye.  Hadde økt likhet vært er spørsmål om politisk vilje, ville man jo vente at partiet som står bak Agenda ville ha gjort noe med dette mens de satt i flertallsregjering? Det er kanskje derfor Gerhardsen krever at ‘noe’ må gjøres, men ikke hva.

 

 

 

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 09.05.2014