Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Nasjonalisme 2.0  
 
 

Vis avisside


Den 6. september 2000 sto liberal internasjonalisme i sin senit. Denne dagen møttes verdens ledere i New York til det største toppmøtet noensinne. Møtet inntraff i en internasjonal kontekst hvor levekårene for den jevne verdensborger på kort tid hadde bedret seg drastisk. Dette var ledsaget av et dramatisk fall i antall kriger, en rask økning av frihandel og en bred spredning av antall demokratier. De 100 statslederne skrev under på ambisiøse mål for verdens fremtid. Det syntes hevet over tvil at fremtiden var overnasjonal og liberal.

Det er en av historiens paradokser at et regime ofte uttrykker seg i sin største prakt og arroganse i det øyeblikket da frøene til dets nederlag alt har satt røtter. 14 år etter tusenårstoppmøtet, er FN en skygge av seg selv. I likhet med de andre overnasjonale institusjonene som kun få år tidligere ble sett på som nasjonalstatens erstattere. Antakelsen om at alle verdens land kunne, ville, burde og skulle bli liberale demokratier etter vestlig modell, har vist seg ikke å stemme. Dette vises i våre håpløst optimistiske prognoser for utviklingen i Russland, i Kina og for den arabiske våren.

Med sosialismen henvist til historiens skammekrok sto liberalismen en tid alene. Det var den eneste ideologien som var stueren. Ta Stortinget som eksempel. I dag er alle partier liberale. Men i det stille har en ny, eller rettere sagt gammel, utfordrer reist seg. CIA-mannen Paul R. Pillar hevder vi alt lever i en ny «nasjonalismens tidsalder». Ikke bare i Øst-Asia, hvor nasjonalistisk tankegods er tilbake på skolens læreplaner, men også i Europa hvor nasjonalisme er motoren i mange av protestpartiene som stormer frem. Russlands nye styreform, ofte referert til som «autoritær kapitalisme», er også en nasjonalisme.

De fleste vet forbausende lite om nasjonalisme, rent bortsett fra det radioaktive ryktet som tankeretningens politiske motstandere har gitt den. Dette er pussig, gitt at nasjonalisme er den mest mobiliserende politiske ideologien verden har sett. Enkelte legger skylden på etterkrigstidens sosiologer. Disse analyserte nasjonalisme som en sosial prosess, en forløper til «det moderne». Det som gikk tapt, var den intellektuelle dybden og mangfoldet i nasjonalismen som fenomen.

I stedet fikk vi obduksjoner. Statsviteren Stanley Hoffmann skriver: «Vi fikk også bøker, for det meste skrevet av marxist-historikere, som så på nasjonalismen som noe irrasjonelt, en primitiv anakronisme som ville svinne hen i et rasjonelt verdenssamfunn.» Kommunismen ville drive politikk på grunnlag av sosiale klasser. Denne bukket ikke under på grunn av nasjonalisme, men nasjonalismen rev kommunismen i filler da jerngrepet løsnet.

Vår tids statsvitere foretrekker generelle teorier, testbare hypoteser og resultater som kan tallfestes. Nasjonalisme egner seg ikke til slikt.

Nasjonalismens mangfold er dens styrke, og årsaken til dens holdbarhet og tilpasningsdyktighet. I mange land fungerer den, ifølge Hoffmann, fortsatt som et substitutt for religiøst fellesskap og som intellektuelt rammeverk for velferdsstaten. Tankestrømningen er mangslungen, og ikke lett å avgrense. Derfor er forståelsen av nasjonalismens appell og dens mange manifestasjoner og perversjoner i dag ukjent for de brede lag.

Sosiologen Liah Greenfeld skriver om samspillet mellom ideer og interesser, hvorfor enkelte grupper har omfavnet nasjonstanken. Hun kritiserer de som ser politikk som et biprodukt av interesser og hvor velgere ventes å stemme i tråd med egen lommebok. Den sentrale faktor i Greenfelds analyse er harme.

Harme er en psykologisk tilstand som stammer fra undertrykt misunnelse og hat «og umuligheten av å tilfredsstille disse følelsene». Hun ser nasjonalisme som en motreaksjon. Den fôres av den harme enkelte grupper føler mot et samfunn som enten fratar dem eller undergraver den status de føler de har rett på.

I dagligtalen skiller vi mellom patriotisme (noe positivt) og nasjonalisme (noe negativt). Greenfeld tar en lignende innfallsvinkel når hun deler nasjonalisme i en «individualistisk frihetsnasjonalisme», som ser nasjonen som likeverdige og frie individer, og en «kollektivistisk, autoritær nasjonalisme», som feirer nasjonen som et kollektivt vesen. Denne typen nasjonalisme kan være liberal - altså at man kan slutte seg til den, eller den kan være ekskluderende.

Journalisten Anne Applebaum skriver: «På 1800-tallet hadde nasjonalisme blitt knyttet til liberalisme, intimt og ubrytelig knyttet til demokratiet. Nasjonalister ble sett på som demokratiske helter, legemliggjøringen av alt som var progressivt og rettferdig». Slik var det, og slik kan det bli på ny.

I Europa ser vi nå partier i det politiske sentrum, som de britiske toryene, definere seg i opposisjon til den overnasjonale formen for liberalisme.

Og igjen er harme fellesnevneren. Etter seks år med økonomisk krise spør mange europeere seg om overnasjonal integrasjon og fri flyt av varer, tjenester, penger og mennesker virkelig er en god idé. De ble lovet at nasjonal makt ble avstått til overnasjonale institusjoner, nettopp for å løse de store utfordringene. Når løsningen uteblir vender enkelte, mange, tilbake til tanken om nasjonalt fellesskap som antitesen til en globalisert verden som synes faretruende.

Enkelte, som Columbia-historikerne Samuel Moyn og Mark Mazower, hevder at liberale internasjonalister spente buen for høyt. Globale eliter fikk en hang til å ta vidtrekkende beslutninger på vegne av mennesker som de ikke representerer og aldri vil måtte stå til ansvar for. De stadige utvidelser av internasjonale institusjoners ansvarsområder var dømt til å ende i skuffelse. Mens de internasjonale byrdene blir tyngre, blir de som er villige til å bære dem færre. Tilbakeslaget for det internasjonale manifesterer seg i en retur til det nasjonale.

Ved å skue tilbake i historien kan vi bedre forstå vår tids nasjonalisme.

Ingrediensene kan være flere hundre år gamle, men det samlede resultatet vil være nytt. Nasjonalstaten utgjør fortsatt rammen omkring virkeligheten og trumfer nyere tanker om «global landsby» og «postnasjonalt demokrati».

Nasjonen skaper fellesskap. Mennesker liker fellesskap. Det kan kanskje hevdes at nasjonalisme er et produkt av hvordan den menneskelige psyke fungerer?

Det er kanskje derfor ideologier som er ment å begrave nasjonalismen en gang for alle, ofte ender opp som nye former for nasjonalisme.

 
 
  BERGENS TIDENDE 10.08.2014