Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Stoltenbergs uriaspost  
 
 

Vis avisside


Alle kan ta feil. Ikke alle griper muligheten til å ta feil på Dagsrevyen. Jeg hadde en riktig dårlig dag på jobben da jeg ble spurt om vår forhenværende statsminister var en het kandidat som ny Generalsekretær i NATO? Det avviste jeg kontant. Noen timer senere ble Stoltenberg tilbudt jobben. Så feil kan man ta.

Jens Stoltenberg får hva som (i skarp konkurranse) er den vanskeligste jobben i Brussel. Alliansen sliter med en bærekraftig fordeling av byrder og makt, samtidig som den mangler en samlende trusselvurdering, spesielt vis-à-vis Russland. 

Operasjonen i Afghanistan har ikke vært noen suksess. I alle fall dersom suksess er brukt som et possitivt ladet ord. Det samme kan sies om Libya. USA har i lang tid klaget over at europeerne underfinansierer sine egne forsvar i ly av amerikanske sikkerhetsgarantier. Amerikanerne mener de bærer uforholdsmessig mye av byrden. 

Mye kan sies om dette, blant annet at det stemmer. Denne debatten har tatt to former. Den ene har vært amerikanske trusler om at hvis ikke Europeerne lever opp til forpliktelsen om å bruke to prosent av sin BNI på forsvar, så vil USA revurdere sitt engasjement. De færreste NATO-medlemmene lever opp til dette målet.

Den andre strategien har vært «kapasitetsinitiativer». Disse har, i stadig nye inkarnasjoner, vært på Natoagendaen i 20 år. Lang historie kort: Amerikanerne forsøkte først å lage en shoppingliste over alt de mente europeerne manglet. Responsen var underveldende. Mest fordi det var politisk vrient å forklare velgerne hvorfor forsvarsbudsjettene skulle økes når Natos hovedfiende hadde kollapset. 

Kloke hoder kom så frem til at problemet lå i amerikansk diktat. «Lokalt eierskap» måtte til. Som i norsk bistandspolitikk innebar dette at klientene sa hva patronen ønsket å høre. Enkelte av målene i den såkalte Prahaprosessen ble oppnådd, de fleste ikke. Dette bringer oss til mannen Stoltenberg avløser i Nato. Anders Fogh Rasmussen var ventet å bli en sterk leder. Det ble han ikke. 

Det er uklart om dette kom av danskens personlighet, det at han ikke kom fra et stort land som kunne backe ham, eller om det var fordi han presenterte feil løsninger. Fogh forsøkte å finne en måte å øke Europas slagkraft uten å øke forsvarsbudsjettene. Løsningen han kom opp med var «Smart Defence». Natolandene skulle kjøpe militært utstyr i fellesskap og eie det på deling. 

Den militære versjonen av «timeshare» hadde liten appell og avvikles nå i det stille. Konsensus i Washington, blant annet fremført av Obamas mann i Europa, Philip Gordon, er nå at den eneste måten å tvinge Europeerne til å produsere mer sikkerhet, er simpelthen ved å trekke seg ut. Synk eller svøm.

Stoltenberg har så langt sagt lite om hvilke utfordringer han ser, eller hva han ønsker å oppnå som Natoleder.  Han er, pussig nok, et ubeskrevet blad forsvarspolitisk. Han har vunnet sitt ry som en trygg hånd, ikke som transformerende leder. I en kontekst av smygende amerikansk tilbaketrekking og en tiltagende bilateralisering (altså at USA forholder seg direkte til enkeltland, ikke Nato samlet) vil klar agenda og sterkt lederskap være påkrevd. 

Washington vet at landets om lag seksti allierte rundt om i verden er viktige for å bevare landets dominerende stilling. Samtidig ser man at USA har gitt jernbeslåtte sikkerhetsgarantier til land som yter lite tilbake. De som mener at USA bør revurdere sine forpliktelser er i ferd med å vinne denne debatten.  Ikke i festtalene, naturligvis, men i praksis.

Det er en reell fare for ateuropeerne ikke svarer på amerikansk tilbaketrekking med å styrke sine egne forsvar. Vi vil således kunne bli stående splittende og lite forberedt på å forholde oss til et Russland som kan finne på å teste alliansens samhold. 

Hva kan gjøres? 

En tanke er å gjøre to prosent av BNI på forsvaret til en «medlemskapsavgift» i Nato, hvor mislighold fører til tap av stemmerettigheter (uten at andre aspekter ved medlemskapet vedrøres). Et annet forslag kan være at stillingen som Natos øverste militære leder Supreme Allied Commander, Europe (Saceur) for første gang gis til en europeer. Kanskje mer makt vil virke ansvarliggjørende? 

Vi har blandede erfaringer med norske ledere i internasj nale organisasjoner. De fleste vet at FNs første generalsekretær var en nordmann, Trygve Lie. Færre vet at vi også han smykke oss med Folkeforbundets siste generalsekretær. Carl J. Hambro satt i denne posten da organisasjonen gikk i oppløsning.

Mye har vært skrevet om hvor egnet Stoltenberg er for den nye jobben. Vi får se. Han har tatt på seg en uriaspost. Det kan være på Stoltenbergs skift at alliansen forvandles til et hult skall, et pensjonsfond for overbetalte byråkrater. Eller han kan blåse nytt liv i Nato som Vestens samlingspunkt og styrkebrønn. Førstnevnte vil være lett å oppnå, sistnevnte vanskelig.

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 18.08.2014 S