Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Den store illusjonen 1914-2014  
 
 

Vis avisside


I 1910 utga Norman Angell «The Great Illusion». Boken ble oversatt til 25 språk og solgte over to millioner eksemplarer.  Den store illusjonen han siktet til var forestillingen om at stater hadde noe å tjene på å gå til krig. Derfor ville krig bli et tilbakelagt stadium, omtrent som duellering og kannibalisme. 

 

Krig er uøkonomisk og derfor irrasjonelt, mente Angell. «Militær og politisk makt gir ikke en nasjon noe kommersielt overtak, det er en økonomisk umulighet for en nasjon å annektere eller ødelegge en annens velstand, eller for en nasjon til å berike seg selv ved å undertvinge en annen». 

 

Fra dette er spranget kort til å konkludere at økonomisk integrerte stater ikke vil krige med hverandre. Det kan synes en uheldig påstand å komme med kun fire år før første verdenskrig, men det var vel noe av årsaken til at boken solgte så godt. Leserne ønsket  at det skulle være sant.


Angells analyse bunner i en tanke om at folk vil velge den rette politikk, forutsatt at de vet hva den rette politikken er.  Problemet er uansvarlige ledere som ikke forstår sitt eget beste.  Pasifisten Beverly Nichols konkluderte at om bare Norman Angell «kunne bli verdens utdannelsesdiktator, så ville krig forsvinne som dugg for solen, på én generasjon». 

 

I 1911 fikk Angell et stort stipend av Carnegiestiftelsen for å spre bokens budskap.  Jobben som journalist ble sagt opp, og han turnerte hvileløst i årene frem mot 1914. Han besøkte alle de som snart skulle bli krigførende parter og ble mottatt med henrykkelse de fleste steder. 

 

Etter krigen ble sosialdemokraten Angell gjort til spott og spe. Krigen kom, og det på tross av at Tyskland og Storbritannia var hverandres kanskje viktigste handelspartnere. Til dette svarte Angell at det ikke var noe galt med hans analyse, det var noe galt med lederne. De hadde handlet mot sine folks interesser. 

 

Jeg nevner dette fordi Angells tenkning har vært dominerende i vår samtid og har, ikke minst, formet vår egen utenrikspolitikk. Norsk utenrikspolitikk bunner i en antagelse om harmoni, og om staters uendelige vilje til å forbedre seg. Hvis opplyste stater oppdrar de andre i hva som er deres egentlige interesser, kan vi sammen bygge en verden som minner om Norden. 

 

En stund syntes dette å stemme. Ifølge Human Security Brief, har antall kampdødsfall i kriger mellom stater falt fra mer enn 65.000 per år i 1950 til mindre enn 2000 i dette tiåret.  Europeisk integrasjon har gjort væpnet konflikt mellom medlemsstatene nærmest utenkelig. Angell var altså forut for sin tid? 

 

Kanskje ikke. Perioder med relativ fred i det internasjonale systemet er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Det har hendt før. Det sentrale er om hvorvidt endringen er irreversibel?  Det siste årets hendelser øst i Europa kan tyde på at den ikke er det. USA og Russland er i dag trolig nærmere krig enn de var på noe tidspunkt under den kalde krigens siste fase.  Sjansen for feilkalkyler og misforståelser synes større enn hva de var. 

 

Paradoksalt nok kan troen på gjensidig økonomisk avhengighet bidra til at fredsforstyrrere møtes med unnfallenhet.  Teorien viste sin skyggeside da vestmaktene skulle enes om økonomiske sanksjoner mot Russland i kjølvannet av krisene i Ukraina. Alle ønsker sanksjoner, ingen ønsker å betale for dem. Og i stedet for å bøye av, har Russland svart med motsanksjoner.  Norge bærer disproporsjonalt mye av byrdene av disse sanksjonene. 

 

Vi hadde ventet en annen verden. Narrativer i internasjonal politikk setter fakta sammen i en historiefortelling som viser hvor vi var og hvor vi er på vei. Slike overordnede sammenhenger har også den funksjon at de suger opp frykt og usikkerhet. De gir en følelse av orden. Av denne grunn klynger vi oss til våre verdensbilder også etter at de har vist seg ikke å stemme. 

 

Norge følger hendelsene i øst med voksende uro. Etter år med fallende forsvarsbudsjetter ruster vi nå litt opp. Viljen til bruke militærmakt i forsvar av idealer synes også dalende, noe som kanskje illustreres i at krisen i Irak og Syria blir møtt med humanitær hjelp, ikke jagerfly. Vi er ingenlund alene i dette. Mens de internsjonale byrdene blir tyngre, e færre villige til å bære dem. 

 

Norman Angell fikk Nobels fredspris i 1933 etter å ha foreslått seg selv. Angells historie er også et kapittel i fortellingen om intellektuelles begrensede evne til å forme internasjonal politikk. Hvordan var det Francis Underwood i tv-serien «House of Cards» sa det igjen? «Nærhet til makten bedrar enkelte til å tro at de utøver den». 

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 16.09.2014 Side 3