Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Oxenstierna, Ni måste vakna!  
 
 

Usikkerhet om relativ styrke gjør rivningen mellom Sverige og Russland farlig.

 

«Alla våra grannar är våra fiender».  Det skrev Axel Oxenstierna i 1612, kort tid etter at han ble utnevnt til svensk rikskansler. Da han gikk fra makten var fiendene beseiret. Svenske våpen hadde erobret Europa fra Novgorod til München, Praha og Trondheim. Sverige har utmerket seg ledere som Oxenstierna. Mens andre nordiske land gjennomgående har hatt greit lederskap, har Sverige frambrakt storheter.

 

Nettopp kvaliteten på svensk lederskap har vært påfallende under ubåtjakten i Stockholms skjærgård. Responsen har fremstått som inkompetent og farsepreget. Det er ikke tillitsvekkende når landets militære ledelse svarer på en grov grensekrenkelse med å hevde at dette er «fucked up», i Sverker Göransons bevingede ord. Da svenskene endelig fikk skremt ut marinen, klarte de ikke å finne den antatte ubåten.

 

Forholdet mellom Sverige og Russland har tradisjonelt vært konfliktfylt. De to har utkjempet ti større kriger. Det var nederlag for Russland som framtvang Sveriges abdikasjon fra stormaktspolitikken og den væpnede nøytralitet som sparte landet for to verdenskriger. Mens Norge har vært villig til å være småstat overfor Russland, har Sverige aktivt balansert russisk makt i sine nærområder.

 

Under den kalde krigen var Sverige sterkt nok til å takke nei til NATO-medlemskap. De bygde opp den sterkeste militærmakten i Skandinavia og inntok en lederrolle blant verdens alliansefrie stater. I senere år falt svenske forsvarsbudsjett ned til 1,2 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, med en dramatisk svekkelse i forsvarsevne som resultat.

 

Det skorter også på forsvarsviljen. På høyden av ubåt-krisen trykket avisa Expressen en kronikk fra partiet Feministisk initiativ hvor leserne fikk beskjed om at «Skrämselbilden som målas upp att Försvarsmakten inte kan skydda Sverige vid ett eventuellt militärt angrepp är historielös. Sverige har aldrig kunnat, och kommer aldrig att kunna, mäta sig med militära stormakter.» Lite vet de, men styre landet vil de.


Også Norge er svekket. Både målt som del av BNP og som del av statsbudsjettet har forsvarsbudsjettet falt dramatisk siden 1990, ned til 1,4 prosent av BNP i 2013. Hvor Sverige skilte seg ut, var at kuttene i forsvaret ble kombinert med konfronterende diplomati vis-à-vis Russland. Hans Mouritzen og Anders Wivel viser i boka Explaining Foreign Policy hvorledes Sverige under Georgia-krigen i 2008 ledet an blant de som kritiserte Russland, mens Norge var blant dem som var mest påholdne med kritikken.

 

Statsviteren John Mearsheimer har påpekt at brytningen mellom Russland og vesten preges av konkurrerende verdensbilder: «Mens Putin og hans landsmenn har tenkt og handlet i henhold til realismens diktat, har deres vestlige motstykker fulgt liberale ideer om internasjonal politikk», skriver han i tidsskriftet Foreign Affairs. «Resultatet er at USA og dets allierte uvitende har framprovosert en stor krise over Ukraina».

 

Utenriksminister Carl Bildt var Europas mest fremtredende kritiker av Russlands opptreden i Ukraina. Kombinasjonen av diplomatisk konfrontasjonsvilje og militær svakhet er, rasjonelt sett, en uheldig strategi. Putins utenrikspolitikk utmerker seg nettopp ved at militærmakt brukes i forlengelse av politikken. I motsetning til Norge, er Sverige ikke medlem av NATO. Ukraina-krisene har vist at alliansen er lite villig til å forsvare ikke-medlemmer.

 

Dette har fått enkelte til å slutte at ubåtkrenkelsen er et russisk signal om at svenskene spiller et spill som de mangler maktressurser til å følge opp.  Den regionale maktbalansen er i rask endring. Mens Sverige har redusert sine forsvarsbudsjetter, har Russland økt sine til 4,1 prosent av BNP i 2013. Resultatene lar vente på seg. Det var åpenbart da jeg i mai besøkte den russiske østersjøflåten i Kaliningrad. Jeg fikk gå uhindret langs kaiene hvor kirkegården av motortorpedobåter, destroyere og minesveipere sakte synker til kais.

 

Det farlige ved spillet som pågår mellom Sverige og Russland, er usikkerhet om relativ styrke. Mens Sverige fremstår som svakere enn landet er, forsøker Russland å gi seg ut for å være sterkere enn hva de er. Maktskifter av denne typen er, ifølge Robert Gilpin, farlige fordi de 1) oppmuntrer styrkede stater til å prøve å endre status quo; 2) fostrer ondsinnede oppfatninger av den andres hensikter; 3) frister svekkede stater til å ta konfrontasjoner før, snarere enn senere; og 4) gjør feilvurderinger mer sannsynlig.

 

Axel Oxenstierna hadde et annet syn på internasjonal politikk en vår generasjons svenske politikere. Han anså egen styrke som den beste garanti for sikkerhet og hadde liten tiltro til moral og rasjonalitet som noe effektivt bolverk mot makt og interesser. Oxenstierna har gitt oss historiens trolig mest berømte svenske sitat. Som han skrev i et brev til delegaten som skulle forhandle fram Westfalerfreden i 1648: «Vet du inte, min son, med hur litet förstånd världen styrs?»

 

 

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 29.10.2014