Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Hvor er de konservative?  
 
 

Vis avisside

 

Derfor lengter enkelte konservative teoretikere tilbake til verdier fra før 1. verdenskrig, mens andre vil tilbake til tiden før liberalismens gjennombrudd i 1848. Andre igjen ser på 1789 som syndefallet. Konservative praktikere har stort sett nøyd seg med å være et bolverk mot de røde. Da sosialismen avled mistet også de konservative sitt prosjekt. I de fleste land fant de seg til rette som et sosialt sjikt på den liberale fløyen.

 

Skiller seg lite ut i politikken

Norges konservative skiller seg mer ut gjennom sin klesdrakt enn ved sin politikk. Redaktøren for det konservative tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen, kan trolig bare kalles konservativ dersom «konservativ» betyr «liberal».

 

Er det problematisk å støtte styrkingen av EU på bekostning av nasjonalstaten; intervensjonsdiplomati på bekostning av FN-pakten eller multikulturalisme på bekostning av nasjonal kultur? Ikke hvis du er liberal, men det er vanskelig forenlig med en konservativ grunnholdning.

 

Dette er fordi konservative, som Andrew Bacevich påpeker i boken The Essence of Conservatism, «søker å balansere, ikke forfordele. Den feirer orden, ikke dominans».

 

I sin antologi over konservatismen finner Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse den konservative grunnholdning i vissheten om at politikkens mål er å holde mørket på avstand, ikke å bygge paradis på jord. Derfor misliker konservative idealister – og disses hang til å ta vidtrekkende beslutninger på vegne av folk de ikke representerer.

 

Etterlyst: konservatisme

Per Edgar Kokkvold etterlyste i Aftenposten 26. oktober de norske konservative, og med dem «respekten for tradisjoner, for den visdom og klokskap som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner». Jeg slutter meg til dette. Norge kunne trenge en dose konservatisme.

 

I tre tiår har norsk politikk vært preget av liberalt tankegods, uten nevneverdig motmakt. På Stortinget har flaskene ulike navn, men drikken er stort sett den samme. Alle partiene er liberale. Det er i dag også ytterst sjelden man vi hører konservative argumenter fra partiet som mener å ha eierskap til konservatismen. Det er faktisk vanskelig å finne en eneste åpenlys konservativ «seier» i den nye regjeringens politikk.

 

Vi ser det samme i mediene. Etter Ulf Andenæs' avgang har Aftenposten, det konservative organet, ikke en eneste kommentator eller journalist som umiddelbart kan identifiseres som konservativ.

 

Bor på pikeværelset hos Civita

I støyen som har ledsaget de endeløse forsøkene på å gjenopplive venstresiden, svant altså konservatismen også stille hen. Lite mer enn gamle partinavn og falmede faner står tilbake. Det er talende at det konservative tidsskriftet Minerva lever ut sine gamle dager på pikeværelset hos liberale Civita – Norges mektigste tenketank.


I samboerskapet har liberale og konservative unngått å erkjenne at de to er rivende uenige i stadig flere av vår tids mest brennende politiske spørsmål, fra masseinnvandring til EU-føderalisme,  juridifiseringen av politikken og velferdsstatens fremtid. Norske konservative synes å bekjenne seg til utopisme, såfremt den er liberal.

Dette ville være av akademisk interesse, hadde det ikke vært for at en ny, radikal konservatisme har entret den europeiske manesjen. Medlemmene er – som jeg beskriver i boken Jernburet – Liberalismens krise hverken operaelskere eller vinkjennere. De har gjennomgående arbeiderklassebakgrunn og mangler høyere utdanning.


Idealister og «snyltere»

Ved å rette sitt agg mot verdensfjerne idealister på toppen, og mot «snyltere» på bunnen av samfunnet, appellerer den til finanskrisens tapere blant arbeiderklassen og den lavere middelklassen.

 

De nye konservative har funnet en styrkebrønn i den voksende gruppen av innvandringskritiske og euroskeptiske borgere som føler seg fremmedgjorte i Europas avpolitiserte politiske landskap.

 

I stedet for å juble, har Norges etablerte konservative gjennomgående tatt avstand fra folkelig konservatisme, som de ofte kaller «høyrepopulisme».

 

Det er påfallende hvordan Nils August Andresen ordrikt har kritisert Fremskrittspartiet for politikk som burde finne gjenklang i et konservativt sinn, som innvandringspolitikken. Forsøk på å marginalisere den nye høyresiden synes så langt å ha gjort den sterkere. Årets europaparlamentsvalg syns å bære bud om brytningstid hvor det politiske ordskiftet i økende grad preges av kulturkamp og identitetspolitikk.

 

Som i USA?

Europas etablerte konservative partier har i liten grad vært villige til å komme oppblomstringen av folkelig konservatisme i møte. Det kommer dels av ubehag over illiberale holdninger, dels ubehag over hva som oppleves som sosialt underlegne meningsfeller. Derfor oppstår nå nye radikale konservative partier over hele Europa.

 

Mye tyder på at politikken i Europa står foran et sceneskifte etter amerikansk mal. I USA er høyresiden er konservativ, mens venstresiden er liberal. Det kan med andre ord være på tide for Minerva å overlate kontorene til sosialdemokratenes tenketank, Agenda.


Dette er en marginalt lengre versjon av kronikken som stod på trykk i Aftenposten. 

 
 
  Aftenposten, 26 november