Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Redaktør Sjølis metode  
 
 

VGs kommentator Hans Petter Sjøli gjorde meg nylig en ublid visitt. Han har lest min nye bok «Jernburet - liberalismens krise» og konkluderer at forfatteren visst skal være tilhenger av en nasjonalistisk konservatisme. Som om det ikke er ille nok, er jeg visst også kulturpessimist og en tilhenger av Putin. Problemet, er at ingen av disse påstandene stemmer. Det vet naturligvis Sjøli, for han skriver: «Det er undertiden vanskelig å vite hva Toje faktisk mener. Han fastslår lite. Han stiller spørsmål, og nøyer seg med å forklare hvorfor de nasjonalorienterte høyremiljøene i Europa har vind i seilene.» Så hvordan har Sjøli nådd fram til sine slutninger? Det første feilgrepet han gjør er å konkludere at jeg er tilhenger av alt jeg skriver om.

Jeg mener at min antipati for illiberale bevegelser på ytterste høyre går som en rød tråd gjennom boken, det samme gjelder min kritikk av kulturpessimisme. Så hvordan har Sjøli kommet fram til sin konklusjon? La oss ta et eksempel. Sjøli henger Putin om halsen på meg med ordene « Toje beskriver forresten Putins Russland som et demokrati. Ham om det.» Så la oss nå se hva som står skrevet om Russland og demokrati i boken. Dette omhandles to steder: «Russland kombinerer markedsøkonomi med å ledes av en `sterk mann' uten den ytringsfrihet og handlingsfrihet vi forbinder med demokratier»; og «Russland er et demokrati i betydningen av at lederne er folkevalgt. Putins parti Forent Russland har staten, kapitalen og mediene - slik vi kjenner fra autoritære stater.»

Vi må så spørre oss: er Sjølis tolkning rimelig? Nei det er den ikke. Hvorfor finner han så dette på? Noe av svaret ligger nok i Sjølis forakt for de nye høyrepartiene. Han misliker at jeg har forsøkt å forklare hvorfor en del relativt ekstreme bevegelser finner gjenklang blant europeiske velgere. Min appell til etablerte konservative partier i sentrum om å bryte ut av sin oppdragerrolle vis-à-vis velgerne for å gi frustrerte velgere et moderat alternativ i sentrum, snarere enn å tvinge disse ut på fløyene. Jeg ga tre eksempler på områder hvor det er stor distanse mellom europeisk opinion og det politiske sentrum - europeisk integrasjon, innvandring og intervensjonisme. Jeg mener konservative bør være skeptisk til ytterligere svekkelse av nasjonalstaten som utgjør rammen for folkestyret; de bør i det minste lytte høflig til argumenter mot dagens innvandringsregime og de bør være skeptisk til at Vestens stadige intervensjoner i land som ikke har bedt om slik hjelp. Sjøli ser nok at han har gått for langt, for mot slutten føler han behov for å klarere at undertegnede «ikke er en ekstremist». Takk for det, Sjøli. Med anmeldere som deg, trenger jeg ingen fiender.

 
 
  VG 06.12.2014 Side 38-39