Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Mørke skyer over Afghanistan  
 
 

Asle Toje og Per Martin Norheim-Martinsen

Etter gjentatte forespørsler fra NATO har Norge gått med på å sende flere soldater til Afghanistan. Vi har igjen unngått kampene i sør, i det minste for øyeblikket, selv om det er åpenbart at det er her alliansen står foran de største utfordringene.

I sine forutsigelser for det kommende året, hevder utenrikskommentatoren Con Coughlin i Daily Telegraph, at 2007 vil bringe et nytt vendepunkt i kampen mot islamsk ekstremisme i Afghanistan. Andre eksperter mener at landet allerede har passert vippepunktet og at den fremgangen som ble oppnådd etter Taliban-regimets fall i 2001, er i ferd med å rulles tilbake.

Vestlige styrker er regelmessig involvert i kamphandlinger mot Taliban-geriljaen og en rekke andre militser. I mange Europeiske hovedsteder er nå frykten for å trekkes inn i en krig langt hjemmefra i ferd med å bli sterkere enn ønsket om et stabilt Afghanistan. Det er reell tvil om hvor mye motgang NATO-landene er villige til å tåle. Sentralmaktens autoritet strekker ved inngangen på 2007 knapt forbi Kabul og lovløsheten brer nå om seg i store deler av landet.

Karl Eikenberry som inntil nylig ledet de amerikanske styrkene i landet, hevder i et intervju med nyhetsbyrået ATP at han forventer at volden vil intensiveres så snart vinteren slipper taket. Taliban forbereder en storoffensiv. Amerikaneren Ian McNeill som nylig tok over som øverstkommanderende for ISAF-styrken etter Britiske David Richards, forventes av mange å endre forholdet mellom sivile og militære virkemidler i arbeidet for å stabilisere landet. Alt tyder på at presset vil øke på NATO-landene for å sende flere kampstyrker.

 

Det er dermed ingen grunn til å tro at denne rundens henvendelse fra NATO blir den siste. Mangelen på kampstyrker i sør er prekær. Selv om NATO høflig aksepterte betingelsene om at våre sårt tiltrengte elitesoldater skal holdes i hovedstaden, bøter det bare delvis på andre NATO lands oppfatning av Norge som en alliansepartner som kvier seg - som finner på unnskyldninger for å slippe å ta sin del av det som har blitt beskrevet som de verste kampene vestlige soldater har vært involvert i siden andre verdenskrig. Ingen i Storbritannia, Danmark eller Nederland kjøper retorikken om at det kan være «vel så farlig» å delta i nord.

 

Det er også all grunn til å tro at regjeringen vil presses av sine allierte for å tillate at de norske spesialstyrkene settes inn i sør. Norske spesialstyrker er verdensledende innen fjellkrig og vinterkrig. Forvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen vil ikke kunne regne med forståelse fra sine kolleger hvis hun igjen hevder norske spesialstyrker ikke vil gjøre noe fra eller til. NATOs utenriksministere har blitt enige om at de militære lederne må kunne omgruppere hvis og når en krise skulle oppstå i sør.

 

Finansminister Halvorsens forsikringer om at norske styrker ikke vil bli sendt sørover kan med andre ord forventes å gå ut på dato. Regjeringen har dermed satt seg selv og Norge i en vanskelig situasjon. Mens forsvarsminister Strøm-Eriksen tirsdag sa at det ikke fantes slike begrensninger og Statssekretær Barth Eide støttet dette synet i et intervju med Klassekampen, har Statsministeren sagt at en eventuell troppeforflytninger skal tas opp i regjeringen. Igjen. Vi kan med andre ord forvente mer politisk teater om militærtaktikk.

 

Det er likevel større grunn til å frykte de langsiktige virkningene for Norge dersom NATO skulle feile i Afghanistan. Som NUPI-forsker Andreas Vogt påpeker i en kronikk i Forsvarets Forum, så har NATO lagt hodet på blokken med denne operasjonen. Alliansens fremtid som står på spill hvis oppdraget mislykkes. Norge er, på grunn av vår utsatte geografiske posisjon og mangel på alternativer til NATO, et av de landene som har mest å tape på en slik utvikling.

 

De NATO-allierte befinner seg dermed i et dilemma, hvor økt troppeinnsats øker sjansen for å bli murt inne i en stadig mer barbarisk og politisk kostbar krig. Norge er på langt nær alene i sine forsøk på å unngå økte bidrag. NATO-styrken i Afghanistan teller nå 32,800 soldater, men Frankrikes tilbaketrekning av sine spesialstyrker på tampen av 2006 og en rekke NATO-alliertes uvilje mot å sende styrker gjør at situasjonen ser alt annet enn ser lys ut.

 

Uviljen mot å stille opp er i seg selv er et viktig signal om at selv ukoordinerte angrep er nok til å ta luven av NATO. En kilde nær NATOs generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer beskriver desperasjonen over at land etter land vrir seg unna troppebidrag: «Vi blir tilbudt alt untatt kampstyrker. Alle vil gi bistand og ulltepper; alle vil stasjoneres i nord i landet. Politikerne er nå mer opptatt av å spille politisk svarteper enn å få oppdraget til å lykkes». En polsk EU-diplomat gav svar på tiltale fra de nye NATO-landenes perspektiv: «Hør her—vi ble ikke med i NATO for å krige i Afghanistan. Det kunne vi ha gjort med Sovjet».

 

Det er liten tvil om at taktikken de allierte har bruk for å stabilisere Afghanistan så langt har vært mangelfull, for å si det mildt. Venstresiden mener det har vært for lite bistand og dialog, høyresiden for lite soldater og diplomati. Begge sider har naturligvis rett. Man har brukt for få ressurser på å stabilere landet.

 

Det Afghanske problem har tre hoveddimensjoner. For det første mangler sentralregjeringen under president Karzai legitimitet og maktmonopol. Store deler av landet, blant annet nordområdene, ligger effektivt utenfor sentralmaktens kontroll. Hærens lojalitet og kampvilje er høyst usikker. Så usikker at presidenten voktes av amerikanske leiesoldater. Den andre store utfordringen er opium og heroin. Handelen er nå anslått til å være opp i svimlende 4.6 milliarder dollar. Opium er i dag for Afghansk økonomi hva olje er for Norge—men uten at staten kan beskatte og omfordele rikdommen. Det tredje, mest presserende, problemet er at Taliban igjen er på fremmarsj. I enkelte områder har fundamentalistene etablert parallelle statsstrukturer med koranskoler og domstoler. Sør i landet har taktikken med å angripe statlig infrastruktur som skoler og sykehus lykkes i å svekke sentralmaktens legitimitet.

 

Forholdet mellom Pakistan og Afghanistan er nå på frysepunktet. Mens Pakistan legger skylden på sentralregjeringens svakhet, viser President Karzai til at Pakistan tradisjonelt har vært en av Talibans støttespillere—og har gjennom unnfallenhet bistått med fristeder langs den lange grensen mellom de to landene. En veiing av bevisbyrde indikerer at mens Karzai-regimets inkompetanse og svakhet er en bakenforliggende faktor, var det Pakistans rolle i de viktige månedene etter Kabuls fall som gjorde det mulig for Taliban å overvintre og omgruppere. På den annen side har Pakistans etterretningssjef Hamid Gul rett når han, i et intervju med Financial Times, påpeker at grensen er umulig å kontrollere og at landet har ofret flere tusen soldater i kamper med grensestammene. De trygge basene gjør uansett selv et svekket Taliban til en formidabel fiende.

 

Politikere som hevder at «det ikke finnes noen militær løsning» på det Afghanske problem glemmer bekvemt at sikkerhet er en forutsetning for mykere virkemidler. Uten stabilitet, ingen gjenoppbygging. Saken uomtvistelig den at uten robust militærinnsats, kan vi like godt pakke sammen med en gang

 
 
  Dagbladet, 17. februar, 2007