Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Arktisk nachspiel  
 
 

- «Verden ser mot nordområdene mer enn noen gang tidligere», sa statsminister Solberg. Egentlig ikke.

 Vis avisside

Vi hører ikke så mye til Nordområdesatsingen lenger. Initiativet ble ledsaget av tallrike «nyhetsinnsalg» som hadde til felles at de var ytterst vage på hva satsingen var ment å oppnå.

 

 

■ I nord var de mest opptatt av de medfølgende midlene - og at pengene kom uten for mange bindinger. 

 

■ NRK likte satsingen fordi den ble solgt inn i ordelag som appellerer til slike som jobber i NRK. 

 

■ Næringslivet likte initiativet fordi de antok at «urfolk og klima» var kodeord for «olje og gass». 

 

■ Miljøbevegelsen forsynte seg også av nordområdepengene, med et dommedagsscenario for hver dag i uken som resultat. 

 

■ Utenriksdepartementet likte satsingen fordi den lovet et stabilt og forutsigbart forhold til Russland; 

 

■ - og vi forskerne likte nordområdesatsingen fordi den kom med lett oppnåelige forskningsmidler som vi kunne bruke til å finansiere vår egentlige forskning mot å forfatte en og annen «Nordområdene-er-viktig»artikkel. 

 

I sum var Nordområdesatsingen diplomatisk husflid hvor den enes hekleduk er den andres gryteklut, er den tredjes mansjett, er den fjerdes stringtruse. 

 

Nå er festen over.  Den internasjonale interessen som nådde feberhøyden i 2012 er, ifølge tidsskriftet The Economist, raskt dalende. 

 

Nordområdesatsingen ble drevet frem av sterkt overdrevne spådommer om isfrie polhav og drømmen om Nordøstpassasjen: med båt fra Kirkenes til Vladivostok. Funn av gass på havbunnen syntes å gi inntrykk av at en høyere vilje var i spill. Som Rolf Jacobsen sa det på Jonas Gahr Støres power point «Det meste er nord. » 

 

I virkeligheten ble de marginale feltene i nordhavene blant de første ofrene for olje og gassprisfallet. Hvis du vil se en Statoilmann blekne: Nevn «Shtokman». Selskapet tok et tap på bortimot to milliarder før prosjektet ble avviklet i 2012. 

 

Det andre - mer permanente - utfordringen, er at isen ikke har spilt sin tildelte rolle i storsatsingen: den har ikke smeltet. I 2014 krysset bare 22 skip ishavene i øst, ifølge Northern Sea Route Information Office, ned fra 71 i året før. Enorme mengder is gjør ankomsttider for usikre for fraktselskapene. 

 

Også Arktisk Råd sliter med å leve opp til forventningene. 

 

Organet var opprinnelig tenkt som forskningssamarbeid, men som snart tok mål av seg å drive ressursforvaltning. Forsøket på kollektiv administrasjon er undergravet av Putins kanondiplomati. 

 

Der tropiske land engang kjempet for observatørstatus, ble møtene ifjor preget av at sentrale land sendte lavtstående diplomater. 

 

Den største fremgangen i Nordområdesatsingen var et lykketreff. Delelinjeavtalen, som ble undertegnet i 2010, var mest av alt et resultat av at Russland fant tiden moden. Norge hadde i en mannsalder vært villig til å inngå den samme avtalen nær sagt når som helst. Dette er ikke for å ta noe fra avtalens viktighet, kun en mild påpekning at den nok ikke var en frukt av den norske nordområdesatsingen. 

 

Det var gøy mens det varte. Et par år og noen hundre millioner kroner senere minnes vi en mengde seminarer med «Nordområdene » i tittelen, en fransk teatertrupp som gikk på stylter for klimaet, eller var det freden (? ), et havarert gasseventyr på russisk sokkel, og et arktisk frøhvelv som viste seg å være for varmt. Men det har vært hentet ut lastebillass av politisk kapital. 

 

Derfor vil vi trolig ikke se noen kritisk evaluering av nordområdesatsingen med det første. 

 

Det er ikke helt over ennå. 

 

UD-Rapporten «Nordkloden», med undertittel «Utviklingen nord på kloden angår oss alle» ble lansert i november 2014. 

 

Rapporten favner bredt, enkelte vil si for bredt, med fargesprakende bilder og grafikker som blant annet kan opplyse at «60 prosent av jordens befolkning er representert i Arktisk Råd, inkludert observatørene». Det synes nesten uhøflig å påpeke at dette er komplett irrelevant informasjon. 

 

Det kanskje viktigste ved rapporten er at den understreker en ny «nordområdesatsing»: Det norske forsvaret er på vei tilbake i nord. Lenge var det slik at vi rustet ned, mens russerne rustet opp. I en ny sikkerhetspolitisk situasjon må vi igjen hevde våre interesser og vår suverenitet i nord. Det krever nærvær. Vi kan ikke vente at andre vil forsvare det vi selv ikke er villige til å patruljere. «Nordkloden» viser at regjeringen har redusert de rødgrønnes 22 prioriteringer til 5, som fortsatt er høyst generelle. 

 

Rapporten avfødte, trolig av denne grunn, kjekling om ord. 

 

Mens statsministeren mente «vi må gå fra dialog til handling», hevdet Aps Anniken Huitfeldt at «Vi trenger både mer dialog og mer handling». En passende krangel for et nachspiel. 

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 02.03.2015 Side 4 - Seksjon: Meninger - Del: 1