Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Den vanskelige bistandshistorien»  
 
 

Bokanmeldelse av Kirkens Nødhjelp: Bistand, tro og politikk av Aud V. Tønnessen, 342 ss, Gyldendal, 2007, Nok 428,-. En noe kortere versjon står på trykk i Tidsskriftet Arr nr 3-2007.

Det er vanskelig å anmelde en bok som er skrevet på bestilling fra forskningsobjektet. Heldigvis virker det som om Aud V. Tønnessen har hatt et relativt bevisst forhold til denne norsk bistandsforsknings akilleshæl. Hun er selv teolog, noe som er nyttig bagasje når man vil forstå det som var (og er?) en essensielt kristen organisasjon. Dette veier opp for at Tønnessen ikke har norsk eller internasjonal historie som spesiale - selv om dette gir seg utslag i gjennomgående vag kontekstualisering og til tider ufullkomne referanser.

For leseren får tidlig følelsen av å være i trygge hender når Tønnessen gir seg i kast med å navigere Kirkens Nødhjelps historie. Utvalget av emner i boka gir et godt bilde av mangfoldet Kirkens Nødhjelps (KN) arbeid uten å henfalle til listemakeri. Jeg kan umulig yte rettferdighet til hvert enkelt kapittel, noen av innleggene er da også korte – enkelte bare et par sider, mens andre tema gis bredere dekning – noen opptil 30 sider, alt innenfor totalt 342 rikt illustrerte ark.

Først en kort klargjøring. Undertegnede kjenner bistandslobbyen fra utsiden. Jeg har bodd, studert og forsket i utlandet i 7 år, kun avbrudd av korte opphold her hjemme. Selv om jeg kjenner mange av deltakerne i bistandsbransjen fra min studietid i Oslo og senere møter, er selve miljøet og Kirkens Nødhjelp ukjent for meg som deltaker. Boka legger derfor føringer for meg i forhold til denne organisasjonen, selv om jeg har lest en del av KNs egne beretninger, spesielt de som er av nyere dato.

Jeg er statsviter, noen vil hevde historiker. Jeg vil selv hevde at jeg ikke har beveget meg mot bistandsforskningen, men at denne har beveget seg mot meg. Jeg sikter da til omleggingen av norsk utenrikspolitikk på 1990-tallet med ideologisk overbygning i doktrinen om Norge som ”humanitær stormakt” som i dag fungerer som en av bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk. Skal man studere norsk utenrikspolitikk etter Den kalde krigen kommer man ikke unna bistand og fredsarbeid. Så enkelt er det.

Tønnessen angir at den overordnede problemstillingen i boka er ’å belyse hvordan Kirkens Nødhjelp i et gjensidig vekselvirkningsforhold til kirke og stat, har etablert seg som en av de største nødhjelps og bistandsorganisasjonene i Norge’ (s. 255). Hun kunne ha lagt til at dette er en reise. En ferd fra nødhjelp til bistand; fra ikke-statlig til statlig finansiering; fra frivillighet til profesjonalisering; fra kristendom til internasjonalisme. Fra å være en i all hovedsak kollektfinansiert organisasjon med 8 ansatte i 1977 til å bli en av «De fire store» bistandsorganisasjonene med om lag 130 ansatte i Norge og brorparten av finansieringen fra statskassen.

Dette er også en interessant historie om kompromissene og kursendringene som må til for å bli stor i et system hvor staten og kapitalen i stor grad går ut på ett. Tønnessen vedgår at ’målt i kroner og øre, innflytelse og makt, må dette kalles en suksesshistorie’ (s. 18) Hun hevder allikevel innledningsvis at dette er ’ingen suksesshistorie’ - uten egentlig å gi noe klart svar på hvorfor dette ikke er tilfelle. Gjennom hele denne boken svever det et uutalt faustiansk spørsmål: Har Kirkens Nødhjelp kommet fra det med sjelen i behold?

Kapitlet ”en bistandsorganisasjon i Sudan” fortjener spesiell oppmerksomhet, ikke minst på grunn av den situasjon som landet befinner seg i dag – og fordi det er vanskelig å komme på klarere eksempler på at en bistandsorganisasjon blir ”et varig substitutt for landets myndigheter” som det KN har gjort i Sør-Sudan. Kirkens Nødhjelp startet sitt Sudan-program i 1974 og er i dag en av de viktigste bistandsaktørene i landet, med base i det kristne sør. Det er interessant å se den rollen religion spilte både i konflikten mellom nord og sør og den funksjon KN hadde i forhandlingene som ledet fram til fredsslutningen i 2005 (s. 111). Viktigheten av KNs langsiktige engasjement har blitt gjort mer tydelig av useriøse norske operatørers oppførsel i Sør-Sudan i den senere tid.

Sudan-programmet var omfattende og ambisiøst i utgangspunktet, og har siden vokst. Sør-Sudan manglet infrastruktur, men hadde både vann og rik matjord. Selv små inngrep gjorde store forskjeller i vanlige folks liv (s. 119). Ved hjelp av utstrakt bruk av teknologi og med solid økonomi ble regionens infrastruktur utbygd. Riktig nok var deler av gavene av en slik teknologisk karakter at de vanskelig kunne driftes av lokale krefter, og riktignok var «fotavtrykket» i form av norske sandaler på bakken, til tider stort. Men i sum kan det være virke som om norsk bistand i dette tilfellet kan ha hatt positive effekter.

Kapittelet som omhandler kvinnerettet bistand (kap. 7) er også verdt å merke seg. Tønnessen har tidligere arbeidet med dette feltet, noe kapitlet også bærer preg av. Her er konteksten malt med finere penselstrøk. Vi får lese om framveksten av kvinneperspektivet fra FNs kvinneår i 1975 via Norads nye krav om kvinnerettet bistand på slutten av 1970-tallet til dette blir et av de dominerende bistandsparadigmene på 1990-tallet. Det er også interessant å se den parallelle utviklingen hvor likestilling slår gjennom i KNs organisasjon (138-139).

Tønnessen påpeker det fundamentale problemet med tiltak basert på norsk kjønnsrolletenkning i mannsdominerte afrikanske kulturer. Kirkens Nødhjelp er spesielt interessant i denne sammenheng fordi mange av organisasjonens kristne partnerorganisasjoner ikke deler KNs kvinnesyn, rent teologisk (s. 137). Enkelte kirkesamfunns motstand mot kondomer har for eksempel blitt en hemsko i kampen for å bremse aids-epidemien i Afrika. Det er hevet over tvil at Kirkens Nødhjelp har spilt og vil kunne spille en viktig rolle i å få slike kirkesamfunn til å - i mangel på et bedre uttrykk - ta til vettet.

Kjønnslemlestelse er et annet tema hvor ’det vestlige opplysningsparadigmet [bryter mot] et religiøst og misjonerende paradigme’ (s. 141). Det er interessant at kirkeorganisasjoner i Afrika oppfatter KN som en sekulær organisasjon fordi denne velger vitenskap over religiøse dogmer (s. 145). Jeg skulle gjerne sett at dette kapitlet hadde vært lengre enn snaue 11 sider. Den senere tids nedslående evalueringer av effekten av norsk kvinnerettet bistand ville blant annet kunne satt empirien i et nytt lys.

Et av de punktene hvor Tønnessen blir i overkant vag er i omtalen av Kirkens Nødhjelps ansikt utad, Atle Sommerfeldt. Generalsekretæren som har fått tilnavnet «Norads pitbull» har vært sentral i utformingen av dagens KN. Blant annet gjennom å gjøre vekst til organisasjonens hovedmål. Mens deler av bistandsbransjen har innsett at kritisk ettersyn er noe de må leve med (i likhet med alle andre som administrere fellesskapets penger) er Sommerfelt dypt skeptisk til kritikere som ikke er en del av bistandslobbyen (dvs. ikke står i et patron / klient forhold til Norad).

Flere sentralt plasserte personer i bistandslobbyen har i samtaler uttrykt undring over hvorfor Sommerfeldt ikke reagerer med samme raseri overfor den senere tids tilfeller av underslag og sex-misbruk i egne rekker som når han angriper forskere som påpeker åpenbare problemer ved norsk bistand. Sommerfeldts kompromissløse linje blir enda mer besynderlig tatt i betraktning Kirkens Nødhjelps mange egne feilgrep, usentimentalt skildret i Tønnessens bok (se: 204; 209-213; 155-157; 195; 228).

Det eksemplet som trolig vil få flest øyebryn til å heve seg er avsnittet hvor Kirkens Nødhjelps generalsekretær innrømmer å ha vært delaktig i å starte en borgerkrig i Gourma-regionen i Mali i 1990. KN som igjen spilte en statslignende rolle i regionen var medvirkende til å starte krigen ’ved å prioritere nomadene på tvers av offentlige maliske interesser’ (s. 170-173).

I et spesielt interessant avsnitt beskriver Tønnessen hvorledes Kirkens Nødhjelp har forsøkt å ha en identitet separat fra Norad selv om organisasjonen har lagt seg på en linje hvor økte statsoverføringer har blitt en overordnet målsetning. Tønnessen beskriver hvorledes KN i økende grad har fått karakter av å være en undergruppering av statsapparatet (ss. 240-245). Her ligger et spor til hvorfor den neokorporative strukturen tilhengerne liker å kalle «Den norske modellen» ikke kopieres i andre land.

Det er fascinerende å se den intellektuelle prosessen der man starter med den kristne tro som grunnsteinen organisasjonen tuftes på. Gradvis blir kristendommen redusert til en håndfull honnørord (barmhjertighet og rettferd, hvem kan vel være mot det?) som blandes opp med rikelig sosialdemokratisk internasjonalisme («solidaritet mellom undertrykte» og «rettferdig verdensorden») og - i den senere tid - injisert med en dose new public management-snakk (for å kvele kritikk over svake resultater) (ss. 220-224).

Tønnessens konklusjon om at KN ’har bevart og fornyet sin identitet som protestantisk hjelpeorganisasjon med internasjonalt diakoni som oppgave’ (s. 255) klinger hult, de foregående kapitlene tatt i betraktning. Ordene tåkelegger og tydeliggjør på samme tid at KN har mistet fokus etter et tiår med «alt er forenelig med alt» og «full fart framover i alle retninger». Selv de vide rammene av «internasjonalt diakoni» blir for trange. Kirkens Nødhjelp selger for eksempel i dag klimakvoter, noe som knappest kan kalles diakoni. Det minner snarere om en praksis som protestantismen kom til for å bekjempe.

Jeg må innrømme at jeg gikk til denne bokanmeldelsen med hengende hode. I Norge er det vanlig praksis at forskningsobjektet betaler for forskning om seg selv. Problemet ved dette er spesielt påtagelig innen norsk bistandsforskning hvor Norads tildelingspolitikk har vært delaktig i å svekke kritiske perspektiver. Det er et tema som kun nylig har blitt problematisert i det offentlige ordskiftet av forskerne selv. Selv er jeg en tilhenger av de som Atle Sommerfelt foraktlig refererer til de som observerer med ‘kikkert fra en pidestall.’ Økonomisk uavhengighet er den beste garanti for balansert analyse.

La meg en gang for alle si at Aud V. Tønnessens bok gjorde de fleste av mine bange anelser til skamme. I dagens debatt går skillet mellom de som innser at bistand kan være en del av problemet, ikke en del av løsningen - og de som ser på bistand som ”viktig”, uavhengig av faktiske resultater. Tønnessen hører hjemme i førstnevnte kategori. Og hun overholder takk og lov ikke løftet hun gir innledningsvis om at hun ikke vil vurdere Kirkens Nødhjelps innsats (s.19), men beskriver tvert imot fremganger og fiaskoer med beundringsverdig klarhet.

Boken Kirkens Nødhjelp – Bistand tro og politikk er en god bok som stykkevis hører hjemme på studentenes pensumlister sammen Norsk Utviklingshjelps Historie og evalueringer av enkeltstående bistandsprosjekter. Kanskje kan Tønnessen være med å inspirere en ny generasjon bistandshistorier hvor de resterende tre av de «fire store» bistandsorganisasjonene er åpenbare kandidater, men hvor selve Norad nok er den organisasjonen som har størst behov for å bli gått etter i sømmene. Det er ingen tvil om at mindre historieløshet vil være av det gode i en bransje hvor viljen til å se fremover er større enn evnen til å lære av sine feil.

Så hva med det underliggende spørsmålet om Kirkens Nødhjelp har mistet seg selv i sin higen etter å bli størst? I avslutningskapitlet svarer Tønnessen nølende «nei» på dette spørsmålet. Men det virker ikke helt som om hun tror på de retoriske fintene og tautologiene hun setter i spill for å komme fram til denne sluttingen. Analysen i de foregående kapitlene peker nemlig i retning av en noe annen konklusjon.


Noter og kommentarer



Norad ble for eksempel lagt inn under Utenriksdepartementet i 1990, ikke i 2004, slik Tønnessen hevder (s. 257). Tønnessen refererer dessuten til kilder i teksten som ikke gjengis i bibliografien og omvendt.

Se: Tamnes, R. (1997) "oljealder, 1965-1995" Norsk utenrikspolitikks historie. Bd. 6 Oslo, Universitetsforlaget. Østerud, Ø. (2006) ”Lite land som humanitær stormakt” i Nytt norsk Tidsskrift (04/06)

Uttrykket er hentet fra Rattsø-utvalgets repport. www.regjeringen.no/upload/kilde/ud/pla/2006/0004/ddd/pdfv/283962-rattso.pdf. Sudan er i 2007 den største mottakeren av norsk bistand. I følge Norad, 1,65 mrd NOK for perioden 2005-2007. Landet er nr 1 på The Fund for Peace og Foreign Policy sin liste over ”Failed States 2007”. Resten av listen minner urovekkende om listen over Norges ”hovedsamarbeidsland”. I slike stater er risikoen betraktelig større for at bistandsmidler misbrukes. Av denne grunn styrer mange giverland unna. Norsk bistandspolitikk har tvert om lagt seg på en risikolinje som det er vanskelig å forestille seg hadde vært mulig i et system hvor god økonomisk praksis var en overordnet verdi. Dette er et tema som kun i liten grad har blitt problematisert i bistandsdebatten. Mens antallet bistandsmottakere har økt (vi gir i dag penger til 110 land) har rapportering og evaluering sunket dramatisk. Under 0.5% av den samlede bistanden brukes til slik virksomhet og materialet blir ikke systematisk offentliggjort. Torild Skard, tidligere asst. utenriksråd for bistandssaker kaller dette ”bistand i blinde”, Dagbladet, fredag 19.05.2006. Det vites ikke hvor mye av bistanden som missbrukes, kun at dagens system hvor slett bokholderi og svak tilbakemelding er normen snarere enn unntaket muliggjør at dette potensielt kan gjelde en stor del av bistandsmidlene. Hvor stor prosentandel av norsk bistand som misbrukes vites ganske enkelt ikke. Det er heller ingen større iver etter å komme til klarhet i dette fra bistandslobbyens side. Som trebindsverket Norsk utviklingshjelps historie har vist er en mulig forklaring på at de nærmeste kontinuerlige forsøkene på å "rydde opp" i Norad har feilet, er hangen til å preskribere uten å diagnostisere.

Se: "Milliardoperasjonen", Dagens Næringsliv, 7. august, 2007.

Terje Tvedt har et annet, mer negativt perspektiv. Se (2002) Bilder av de andre. Om utviklingslandene i bistandsepoken, Oslo, Universitetsforlaget.

Asen, B. (2006) Synteserapport 1/2006, Norsk Institutt for by-og Regionsforskning. Rapporten konkluderer ”Hovedkonklusjonen i synteserapporten er entydig: Strategien for å integrere kvinner og likestilling har ikke lykkes.”

Bistandslobbyen har forsøkt å knesette som et premiss for å delta i bistandsdebatten at uansett hva som kommer fram, må konklusjonen være at bistand nødvendigvis er en god ide. Uviljen mot å innse at bistand kan være en del av problemet, ikke en del av løsningen er noe av årsaken til at selv de mest graverende tilfeller av pengerot og mislighold ikke har ført til endringer i praksis annet enn i form av løfter om nye rapporter.

Generalsekretæren synes å avfeie forskningen som presenteres i bøker som Paul Colliers The bottom billion, William Easterylys The White Man’s burden, Robert Calderisis The trouble with Africa, Gregory Clarks A farewell to alms og naturligvis – tredje bind i Norsk utviklingshjelps historie: 1989 – 2002 På bred front.

Se: Jacobsen, H. ”Jeg prøvde å slå alarm” bistandsaktuelt 23.06.2006; "KN rammet av underslag," Vårt Land (NTB) 26. Mars 2007; "Mer pengerot avdekkes i KN" Vårt Land (NTB), 28. Mars 2007 "Beskylder Kirkens Nødhjelp-ansatte for sexovergrep " Verdens Gang, (NTB) 28.05.06 og de vel så illustrerende svarene fra KNs generalsekretær: ”Kirkens Nødhjelp og påstandene om overgrep” Bistandsaktuelt 14.11.2006 og ”en røst fra skyttergraven” Aftenposten, 04.juni.2007

Prosessen hvor ikke-statlige organisasjoner (NGOs) omgjøres til statsfinansierte kvasi ikke-statlige organisasjoner (quangos) forbindes for eksempel i Storbritannia med den utarmingen av organisasjonslivet som preget landet på 1970-tallet. Om denne prosessen i Norge se Håkon Lorentzens bok "Moraldannende kretsløp - Stat, samfunn og sivilt engasjement" fra 2007.

Se: www.kirkensnodhjelp.no/flyrens/

Se: Rattsø-utvalgets evaluering av utviklingsforskning i regi av Norges forskningsråd http://www.regjeringen.no/upload/kilde/ud/pla/2006/0004/ddd/pdfv/283962-rattso.pdf . Raknes, K. ”bistandskrigen” Morgenbladet 15. juni 2007. Raknes, K. ”bistandskritikere presses ut” Morgenbladet 29. juni; Raknes, K. (2007) ” – Aka­de­misk op­por­tu­nis­me” Morgenbladet, 22. juni.; Toje, A. Bistandslobbyens makt’ Kronikk, Aftenposten, 9. mars, 2007. Se også: Nustad, K. G. (2007) Gavens makt, Oslo Pax.

For eksempler på den nye viljen blant bistandsforskere til å målbære kritiske synspunkter offentlig se: Sunniva Engh og Hanne Hagtvedt Vik (2006) ”Manglende vilje til debatt i UD”, Aftenposten 22. desember, Eyolf Jul-Larsen og Astri Suhrke (2007) ”Pengekrav hindrer bistandskritikk ” Aftenposten 16. juli; Tor A. Benjaminsen (2007) ”Feilslått norsk bistand”, Aftenposten, 30. august og Ingrid Samset "Bistand til Angola?" Morgenbladet 17. august 2007

Atle Sommerfeldt (2007) ”En røst fra skyttergraven” Aftenposten 06. juni.

Utenriksdepartementet har fått en slik bok: Neumann, I. B. and Leira, H. (2005) Aktiv og avventende. Norsk utenrikstjenestes liv, 1905-2005. Oslo. Denne har kommet under skarp kritikk for nettopp manglende distanse til forskningsobjektet. se: Helge Pharo (2007) "Om å møte seg selv i døren i oppdragsforskningens irrganger", Historisk Tidsskrift, nr 2. Kjetil Reithaugs hovedoppgave om den organisatoriske utvikling av NU/Norad fra 1962 til 1968 ville her være et naturlig utgangspunkt for en Noradhistorie.

Utviklingsminister Erik Solheim innrømmer selv at han ikke har lest det nye trebindsverket “norske utviklingshjelps historie” som er det eneste sammenfattende grundige forskerverket på feltet. Raknes, K. ”bistandskrigen” Morgenbladet 15. juni 2007.

 
 
  Tidsskriftet Arr 15. juni 2007.