Nordmenn kan sin «elle, melle». På tross av at regla utvilsomt er på norsk, er den ikke umiddelbart meningsbærende. Vi sier ordene, men forstår dem ikke. Slik har det også vært med det norske Forsvaret. Vi har brukt pengene – 43 milliarder kroner i året – mest av gammel vane. Heller ikke de av oss som har lest Forsvarets strategidokument, «Evne til innsats» (2009), har vært helt sikre på hvorfor.

 

Javel, så lever vi i en «globaliseringens tidsalder» hvor «landegrensene blir mindre viktige» hvor det sågar ikke finnes noen «konkret trussel mot Norge». Heller enn å bruke pengene på noe annet ble dette tatt som et tegn på at Forsvaret måtte globaliseres.

 

Enkelte fikk det for seg at det ikke kunne avfyres skudd noe sted i verden uten at dette var en «sikkerhetspolitisk utfordring» for Norge. Afghanistan og Libyas innvirkning på norsk sikkerhet var i beste fall indirekte, men alle insisterte på det motsatte.

 

Hvorfor? Fordi selv hyperventilerende internasjonalister vet at staten er gitt retten til å skattlegge sine borgere og holde et forsvar, nettopp for å forsvare de samme skattebetalerne. Oppi alt snakket om «plikten til å beskytte» glemte aldri våre myndigheter at deres jobb er å beskytte vi de faktisk representerer, herunder norske soldater. Det forklarer hvorfor intervensjonsiver har vært ledsaget av en sterk aversjon mot tap – egne og fiendtlige.

 

Russlands opprustning og vilje til å bruke millitærmakt mot nabostater har utfordret denne tankegangen. Da Ekspertgruppen for Forsvaret av Norge la fram sin rapport den 28. april var det ingen i det politiske landskapet som ville stille som svøpesvinger på Dagsnytt 18.

 

Alle er enige: Umiddelbare grep må tas for å ruste Forsvaret for krise og krig i våre nærområder. Dette er Norge på sitt beste. Når faren truer legger våre folkevalgte opposisjon til side og løfter i flokk. La oss i alle fall håpe det fortsatt er slik.

 

Arbeidet i utvalget har vært heseblesende. På fem måneder har de syv medlemmene (undertegnede blant dem) tilbrakt tallrike timer i avlyttingssikre rom og fjellhaller med ledelsen fra de ulike våpengrenene. Rapporten som er tuftet på gradert materiale er i seg selv fritt tilgjengelig. Det er en kort sak – kun 99 sider— som tar for seg hvilke trusler Norge står overfor og hvilken evne vi har til å møte disse.

 

Kort fortalt står det ikke så ille til med det norske Forsvaret som enkelte hevder. Vi har høy kvalitet på mannskaper, utstyr og ledelse. Foruten enkelte skrikende gap i utstyrsparken, er hovedutfordringen knyttet til beredskap. Klartidene er for lange og stridsevnen for lav.

 

Derfor tar utvalget til orde for å etablere en ny normalsituasjon. Forsvaret skal tilbake til nord. For norske soldater, sjøfolk og flyvere skal nord igjen være hjemmebane. Alt annet er valgfag.

 

Det stemmer således ikke når Karsten Friis fra Nupi hevder at Ekspertutvalget ikke prioriterer mellom Forsvarets oppgaver. Utvalget skisserer tre dimensjonerende typer operasjoner – det ville ikke gi mening å være mer spesifikk enn de tre scenariene knyttet til Artikkel 5-forsvar utenfor landets grenser, terroranslag og bilateral krise i nord.

 

Friis mener det er «tamt» at utvalget ikke går inn i debatten omkring F-35-kjøpet og mener utvalget har lagt seg på en konsensuslinje. Han har rett i det siste momentet. Utvalget har vært nøkterne i sine råd, nettopp for å gi våre folkevalgte et utgangspunkt for tverrpolitisk konsensus. Dette springer ut av en enighet i utvalget om at dette arbeidet er for viktig til å avspores med omkamper.

 

De dårlige nyhetene er altså at noe må gjøres, mens de gode nyhetene er at noe kan gjøres. Moderniseringen av Forsvaret som har pågått siden 1990-tallet gir oss et godt utgangspunkt. Mer penger må til, men ikke mye. Utvalget foreslår å heve av budsjettet med 2 milliarder i året – umiddelbart, mens Forsvaret selv må omprioritere og finne 3,5 milliarder kroner som sammen skal brukes med ett mål i øye: å øke forsvarsevnen.

 

Nå vil enkelte si at Norge vil aldri kunne beseire Russland. Til dette er det et kort svar og et noe lengre svar. Det korte svaret er at vi ikke kan vente at andre vil stå rede til å dø for et land vi ikke selv ikke er rede til å forsvare. Norge arbeider for å bevare det gode forholdet med naboen i øst. Men. Norge er medlem av en allianse. Dette betyr at hendelser langt fra Norges grenser kan lande oss i fanget.

 

Det betyr også at Norge ikke vil stå alene. Vi står sammen med 28 demokratier, blant dem verdens sterkeste millitærmakt. Utfordringen for Norge er å gjøre gråsonen mellom en bilateral konflikt og en fullskala NATO-operasjon så tynn som mulig. Det fordrer dypere samarbeid med utvalgte allierte i Nordsjøregionen. På samme måte som et økt nærvær i nord, er dette krigsforebyggende. Utvist evne og vilje til å forsvare landet er avskrekkende.

 

De færreste vet at «elle melle» opprinnelig var et forsvarsopplysningsskrift. Regla sies å stamme fra Håkon den Godes tid på 900-tallet og forklarer hva nordmenn skal gjøre når vardene står i brann, når ilden melder. Det forteller deg (at) skipene (leidangen) skal ut i år, med spent rygger (mot en rand) og to mann på hver åre. Snipp snapp snute - dette gjelder deg.