Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Paul kalte meg en hore  
 
 

Paul kalte meg en hore



G. K. Chesterton, et av de mest interessante menneskene vi fullstendig har glemt, sa en gang at «Den moderne verden har delt seg selv inn i de konservative og de progressive. De progressives prosjekt er å fortsette å gjøre feil. De konservatives prosjekt er å hindre at feilene blir rettet opp».


I sin vittige overforenkling grep Chesterton fast i et viktig trekk ved moderne politikk: Valget synes ofte å stå mellom «de dumme» og «de slemme».


I Norge har venstresiden en tendens til å mistenke motparten for moralsk tilkortkommenhet. Derav hangen til å svøpe sine egne standpunkter i moraliserende godhetsretorikk.


Høyresiden på sin side har en tilsvarende hang til å mistenke venstresiden for dumhet, gitt uttrykk i manglende evne til konsekvenstenkning. I sentrum finner vi partiene som forsøker å bygge bro mellom ondskap og dumskap.


Debatten om de syriske flyktningene har vært en oppvisning av denne logikken. Venstresiden og sentrums krav om å åpne grensene for Syrias millioner av flyktninger fikk høyresiden til å gripe til kalkulatoren. Kan vi ta imot tusener av flyktninger når mottakene alt er fulle?


De peker på hvilke enorme summer hver av flyktningene vil koste fellesskapet. Venstresiden var rystet (rystet!) over at høyresiden kunne la sin generelle uvilje mot innvandring gå ut over flyktninger fra den verste krisen «siden 2. verdenskrig»(!). Sistnevnte stemmer ikke, men det hadde en alarmerende klang.


En, to, mange


Egentlig er det 
rart at vi fortsatt tenker i slike baner. Noe fortegnet finnes det tre måter å tenke politikk på. Enkelte ser politikk som en sak med to sider - de som har og de som ikke har; elite og plebs. Marxisten mener at «de undertrykte» har én overgripende felles interesse - å fravriste de onde kapitalistene sin makt og sin rikdom, på samme måte som konservative er skeptisk til å gi frie tøyler til de dumme massene. Det er herfra vi har arvet dum/slem-diktotomien.


I nyere tid har vi fått ideen om et samfunn med mange interessegrupper i endeløs kamp om ressurser og innflytelse. Samfunnet er ikke to, men mange. Politiske partier er lite mer enn interesseorganisasjoner som kjemper for mer til koalisjonen av grupper som partiet representerer. Høymodig retorikk er et tegn på grupper som krever noe (oftest penger) på vegne av klimaet... anstendigheten... menneskeheten - som de ikke godt kunne kreve i sitt eget navn. «Vi ere er en organisasjon vi med, vi vil ha penger» låter feil. I dette bildet er politikk interesser som kler seg ut som prinsipper.


Den tredje tanken, den som mer enn noe preger norsk politikk, er at samfunnet er en; vi er alle i samme båt. Politikken handler om å forvalte dette fellesskapet på en mest mulig fornuftig måte. Denne anskuelsen er vanlig i land hvor en bred middelklasse har marginalisert overklassen og underklassen. Det er derfor så mye av norsk politikk handler om hva som i realiteten er forvaltningsanliggender: Butikkers åpningstider og størrelsen på administrative enheter.



Et fredelig sted 


Naturligvis har 
politikken innslag både av klassekamp og interessekamp. Avisene skriver jevnlig om økende ulikheter og fattige som ikke kan dra på ferie til Syden. Vi ser et blaff av interesseaspektet i at landets Non-Governmental Organizations - NGO’ers høyeste mål er å bli fullfinansiert over statsbudsjettet, altså å bli GO’er.

Mens politikere visserlig gir mer penger til sine støttespillere når de er ved makten, er det ingen tradisjon for å straffe taperens GOer. Politikere i posisjon besørger også ofte høyinntektsjobber til sine beseirede kolleger. Det er ikke mange tapere i norsk politikk.


Norsk politikk er mest av alt et fredelig sted. Politikerne på storting og i kommunestyrer omgås stort sett med samme harmløse saktmodighet som kuer på en eng. Det er nok gress til alle.


Det er mest i valgår at små spørsmål gjøres til representative for så mye mer - i siste instans det følelsesladede valget mellom ondskap og dumskap. Når valget først er unnagjort fortsetter ting som før, stort sett.


Så er det hele bare skuespill? I noen grad er det slik. Valg har nemlig to sentrale aspekter. På den ene siden er tanken om at valg styrer politikk. Folkets vilje som uttrykt ved urnene og nedfelt i partiprogrammene til partiene de stemte på. Den som tror at det er slik, vil bli skuffet.


Den andre funksjonen er at velgerne ved å avgi sin stemme gir det politiske systemet legitimitet. Vi føler at kommunestyret er vårt kommunestyre, selv om vi ikke stemte på dem som sitter der. Dette er viktig, litt merkelig og egentlig veldig fint.


Kan hende er det så enkelt som at politikerne skrur opp konfliktnivået for å tekkes bortskjemte velgere. Vi vil ha stekt snø - vi vil ha moralsk og intellektuelt engasjerende skillelinjer, men vi vil ikke ha dramatisk endring. Det er derfor tidenes presumptivt mest høyrevridde regjering fører til forveksling lik politikk som forgjengeren, den antatt mest venstrevridde regjeringen i nyere tid.

Debatten rundt Syria-saken gir inntrykk av at vi fører en meget nøyeregnende og kald innvandringspolitikk. Alle parter har en interesse av å fremstille det slik. På  samme måte som den samme politikken ville blitt fremstilt som slepphendt og hjertevarm, om det var de røde som administrerte den. I realiteten har Norge fortsatt et av de snilleste asylregimene i Europa. Mer Sverige enn Danmark.


Ingen dyd som nødvendighet

Betyr alt dette at endring ikke er mulig? Naturligvis ikke. Det betyr bare at endring har en tendens til å tvinge seg frem ut av endrede realiteter, ut av knapphet, ut av nødvendighet. 


Velgere velger sitt parti på grunnlag av høyst ulike vurderinger; av identitet og gammel vane, av sympati eller antipati for en gitt politiker, ut fra et ønske om kontinuitet eller nye ansikter, og ut fra et ønske om å stemme på vinneren. Jeg har til og med hørt om velgere som har latt seg påvirke av de bisarre TV-debattene.


Gitt alt dette er det imponerende at våre politikere klarer å få opp dampen til det punkt hvor avisen Fremover kunne trykke denne valgkampens trolig beste forside med Narvik-politikerne Paul Rosenmeyer (H) og Trond Millerjord (KrF) i hovedrollene:


«Valgkampen i Narvik tilspisser seg: - Paul kalte meg en hore. - Nei, jeg sa du oppfører deg som en».

 
 
  BERGENS TIDENDE 23.08.2015 Side 2-3