Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Hva vil Russland i Syria?  
 
 

 

Når eneste verktøy er et sverd, vil sverdet sitte løst i sliren.

Vladimir Putin dukket mandag opp i FN for første gang på et tiår og stjal rampelyset fra alle, inkludert USAs president. I sin tale advarte Russlands president mot «å spille spill med terrorister» og insisterte på at islamistene i Syria må nedkjempes med våpenmakt. 

Vi har hørt mange forklaringer på hvorfor Moskva nå har sendt en ekspedisjonsstyrke til Syria. Den intellektuelt mest dovne forklaringen kretser rundt den syriske havnebyen Tartus, Russlands siste marinebase i Middelhavet. Tartus er mindre uerstattelig enn enkelte tror. Kypros er et villig alternativ. 

Dette handler om noe mer. Syria gir Moskva en mulighet for stormaktsbekreftende innflytelse utenfor Russlands nærområder. Den russiskarabiske forbindelsen har lang virkningshistorie. Araberverdenen var en av få arenaer hvor Sovjet med hell bygget langsiktige partnerskap under Den kalde krigen, og Russland forblir en forbausende populær merkevare i regionen. 

Inntoget handler trolig også om noe så verdslig som reklame. Russland er verdens nest største våpeneksportør. I skrivende stund har Moskva sendt 28 Sukhoi-kampfly, et lignende antall angrepshelikoptre, samt et ukjent antall stridsvogner av typen T-90. Mens USA i et tiår har kunne fremvise sine varer i Midtøsten, har Russland hatt færre muligheter til å vise hva utstyret deres duger til. Dette er kynisk, men høyst reelt. 

Russlands våpenkontrakter med Bashar al-Assads regime er verdt anslagsvis 13 milliarder kroner, mye av det på krita. Når Assad-regimet vakler, skaper dette bekymring for ikke å få betalt, slik var tilfellet i Irak, der Moskva måtte avskrive 110 milliarder kroner i gjeld til Saddams regime. Derfor kan Russland ha interesse av å sikre seg at om ikke Assad selv, så i det minste hans representanter sitter ved bordet når fredsforhandlinger en gang tar til. 

Russland har også bygget forlegninger som vil kunne huse en brigade, trolig marineinfanteri. Så hva er målet med kamptroppene? Her er det tre spekulative «skoler»: 

l Den «forutsigbare» forutser at Russland trer inn i kampene og beruset av den fremgang teknologisk overlegenhet vil gi, blir trukket inn i en asymmetrisk krig, slik Sovjetunionen gjorde i Afghanistan. Utenkelig? USA gjorde det i Irak, etter å ha erfart Vietnam og Sovjet gikk inn i Afghanistan med Vietnam i bakspeilet. 

l Det «defensive» scenarioet tror at styrken er der for å hindre at Damaskus faller, tenkelig som ledd i en vestlig kampanje mot IS hvor Nato, av forståelige grunner, er uvillig til å fremstå som Assads flyvåpen. Kanskje det er derfor Russland også sender fly fortrinnsvis egnet for luftkamp. Blant partene i Syria er det kun Vesten og Russland som har slik kapasitet. 

l Det «offensive» og derav mest «putinske» scenarioet er at Russland forbereder én offensiv med ett mål: Raqqa, islamistenes hovedstad i Syria. Dersom Raqqa faller vil IS få ha et hull i midten og konkurrerende militser vil ha en reell sjanse til å nedkjempe dem stykkevis og delt. Dersom Vesten velger å støtte Russland gjennom å avskjære retretten med luftmakt vil dette kunne redusere Den islamske stat til en islamsk fylkeskommune. 

Russland synes å ha gjort seg til en uunngåelig part i arbeidet med å finne en løsning på Syria-konflikten. Gjennom økt nærvær har Russland kjøpt seg plass ved forhandlingsbordet. Siden Assad-styrkene er for svake til å holde gjenerobrede områder, vil russerne trolig søke en forhandlingsløsning. 

Vesten er nå i den uvante stilling at dette kan skje uten oss i høysetet. Dette alene kan være nok til at Vesten bestemmer seg for å koordinere med Moskva. For at dette skal kunne skje må Vesten i noen grad normalisere forholdet til Moskva. Dette har vært på frysepunktet siden konflikten i Øst-Ukraina. 

De vestlige sanksjonene har rammet Russland hardere enn ventet, fordi disse har sammenfalt med fallende oljepriser og nedbremsingen i den globale økonomien. Putin kan tåle permanent isolasjon like lite som han er villig til å krype til korset. Den ukrainske dimensjonen styrkes i rapporter om at styrkeoppbyggingen i Syria ledsages av dempet støtte til de prorussiske separatistene. 

Det er ikke overraskende at Russland opptrer slik. En militært sterk, men økonomisk og diplomatisk svak aktør vil ventelig søke å bruke sin styrke konfrontert med press fra en aktør som er diplomatisk og økonomisk sterk, men militært svak eller uvillig. Det sier sitt om Vestens håndtering av Syria-krisen at mange av statslederne som møttes til FNs 70-årsmarkering synes å la tvilen komme Putin til gode og ønsker Russland lykke til i Syria. 



Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator 

 
 
  DAGENS NÆRINGSLIV 01.10.2015 Side 3