Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Mannen som hatet helgener  
 
 

«Konstantinopels fall var en personlig tragedie som rammet oss alle i forrige uke».

Slik ender Jean Raspails litterære hovedverk Le Camp de Saints – ‘I helgenenes leir’. Den dystopiske romanen har denne høsten fått en ny vår; paradoksalt nok som kommentar på den pågående flyktningkrisen.

I boken får europeiske aktivister en million underernærte indere til reise å sette kurs for Vesten i synkeferdige skip. Etter å ha blitt avvist andre steder ankrer de til sist ved Frankrikes solkyst. Den franske presidenten slites mellom sine humanitære instinkter og konsekvensene for hjemlandet dersom han unnlater å være hårdhjertet. Han velger en mellomløsning: Han setter inn hæren, men oppmuntrer soldatene til «å følge sin samvittighet». Forutsigbart går statens tvangsmakt i oppløsning.

Dette får skjebnesvangre følger da journalisten som har ledet mediekampanjen for at de ‘de utstøtte’ må gis opphold, trampes i hjel da massene strømmer i land. Når demningen har sprukket, følger titalls millioner i båtflyktningenes kjølvann. Fortellingen veksler mellom franske reaksjoner på masseinnvandringen og holdningene blant innvandrerne. Sistnevnte har ingen planer om å bli franske. De vil bare ha velstanden de manglet i hjemlandet. Raspail mener at tanken om at Vesten har plikt til å gjøre opp for all verdens urett, er forfeilet. Slikt tankegods vil føre til utplyndring av Vesten, mener han. I så måte kan boken leses som en antitese til Franz Fanons Jordens fordømtefra 1961.

I romanen blir det globale nord overveldet av en innvandringsbølge fra det overbefolkede sør. Til sist står Sveits alene. Det er her den fiktive forfatteren Dufort skriver ned sine opptegnelser for å meddele kommende generasjoner hva som virkelig hendte, før historien blir omskrevet av Europas nye beboere. Da det internasjonale samfunn isolerer Sveits som straff for at landet nekter å åpne sine grenser, tvinges også de til å kapitulere. Vesten bryter sammen og dets nedarvede historie og sivilisasjon går tapt, like ugjenkallelig som Bysants.

Slikt tankegods er verken gammelt eller nytt. Det er alltid noen som føler at klokken er fem på tolv. Professor Bent Jensen hevdet nylig i en i Norge mye kritisert kronikk i Jyllandsposten at «De gamle europæiske nationer er i færd med at begå kollektivt selvmord». Raspail og Jensen vandrer begge i fotefarene til Oxford-historikeren Arnold Toynbee. Han skriver i A Study of History at sivilisasjoner dør når deres kulturelle identitet visner: «Sivilisasjoner blir ikke drept, de begår selvmord».

Jean Raspail var en uventet kilde til konservativ kulturpessimisme. Før boken var han mest kjent som en fransk P.J. O’Rourke, en som skrev vittige reiseskildringer, som beskrivelsen av «krigen mot analfabetisme» i Somozas’ Nicaragua. Den bestod i å henge opp plakater hvor det stod «Lær å lese!». Raspail er en connoisseur når det gjelder verdens utkantstrøk. Han hevdet at det nettopp er erfaringen med truede folkeslag som inspirerte ham til å skrive Le Camp de Saints.

Bokens første kapittel er, i litterær forstand, det beste. En gammel litteraturprofessor sitter i villaen som har vært familiens ættesete siden 1675 og ser ut på flytningflotiljen. «Jeg undrer, sa han til seg selv, om i disse omstendighetene det gamle ordtaket har rett, og om døren virkelig må være enten åpen eller lukket…». Professoren kommer fram til at kombinasjonen av hvit selvforakt og antirasisme har knust europeernes selvbilde så grundig at selvoppholdelsesdriften er svekket. «I deres tilfelle handlet dette ikke om bløte hjerter, men en morbid smittsom, overflod av sentiment […]».

Professorskikkelsen minner ikke så rent lite om Umberto Eco, slik den europeiske åndsfyrsten fremstår i et intervju i Politiken 11. juni 2015. I sitt hjem, omgitt av makeløse arvestykker fra det gamle Vesten og med væpnede vakter i porten, filosoferer Eco om at flyktningestrømmen nok vil innebære slutten for det Europa vi arvet, en pris han ingenlunde synes er for høy å betale for våre ‘europeiske verdier’. Eco velger å håpe på det beste og komplimenterer sin afrikanske tjener for hennes italienske sinnelag. Etter at hun har forlatt rommet, vel og merke.

I boken blir Raspails professor avbrutt i sine lærde refleksjoner av en ungradikaler som stolt erklærer at han har kommet for å plyndre huset fordi «min sanne familie er på de båtene». Han gleder seg til å «ligge med den første som vil la meg og jeg vil gi henne et barn. Et fint mørkt barn. Etter det vil jeg gå opp i mengden». «Ja, du vil forsvinne,» svarer professoren. «Du vil miste deg selv i massen. De vil ikke engang vite at du finnes». «Bra! svarer den unge. Det er nettopp det jeg er ute etter». Da sammenbruddet som professoren var nær å forsone seg med, rent intellektuelt, blir en fysisk trussel, henter han sin børse og skyter for å drepe.

Mens deler av boken fremstår som et svar på studentopprøret i Paris i 1968, er andre deler av boken forbløffende profetiske. Den emosjonelle berg- og dalbanen hvor humanitær fryd ble avløst av handlingslammet panikk, og hvor stater sluser innvandrerne videre til neste naboland, foregripes treffende av Raspail. De samme kvaler, og den samme usikkerhet om effektene på velferdsstaten, nasjon eller kultur i det hele tatt er akseptable innvendinger i en innvandringsdebatt som toneangivende europeiske medier fremstiller som en sekulær versjon av en bibelsk prøvelse, hvor rettskafne idealister står mot syndige konservative.

Europa har opplevd at antallet ulovlige innvandrere som krysser Middelhavet, dobler seg år etter år, og ført til en situasjon hvor Tyskland alene vil motta over en million asylsøkere i 2015. Mens alle synes enige om at Europa ikke kan være verdens livbåt, har Europas beslutningstagere så langt fulgt sine humanitære impulser, vel vitende om at det påfølgende innsiget vil overstige evnen til å ta dem imot. Raspails beskrivelse av politikere vil appellere til dem som etterlyser lederskap: Boken er rik på ledere som offentlig hevder «wir schaffen das», men som bak lukkede dører hviner ‘vi har mistet kontrollen.

Raspail målbærer en bindestreksløs konservativisme som er i ferd med å gjøre comeback i det europeiske ordskiftet. Det er også en urovekkende bok. Mens enkelte tiltrekkes av det politiske budskapet, trekkes andre mot fortellingen av samme grunn som folk stimler sammen ved et ulykkessted. Blodet, volden og avføringen drypper nesten fra sidene. Forfatteren lar aldri leseren glemme at skylden ligger hos idealister som inntok helgenrollen på grunnlag av banale moralske dikotomier og naiv sinnelagsetikk.

Da boken først kom ut var mottagelsen preget av bordhamrende applaus og spyttsprutende avsvergelser – fra forutsigbare hold. Raspail kan kanskje best karakteriseres som reaksjonær konservativ, den siste chouaner.[i] Han mener europeerne har rett og plikt til å bevare sin etnisitet og nedarvede kultur, på lik linje med andre folkeslag. Motstanderne, ledet an av Le Monde-redektøren Laurent Joffrin, hevdet at boken er rasistisk. Raspail insisterte så sent som i september på at han ikke er rasist. Dette avgjør ikke saken. For selv om boken trolig ikke oppfyller kriterier for rasehat i juridisk forstand, er konflikten som skildres, mellom raser, ikke mellom kulturer. Ikke-hvite omtales gjennomgående negativt.

Vi har således å gjøre med meget krass, meget fransk satire som bør leses med en sunn dose skepsis. Ved siden av å være himmelropende politisk ukorrekt, er romanen tidvis tunglest, og de stadige perspektivskiftene, hvor forfatteren et øyeblikk er den franske presidenten, det neste en amerikansk forsker, det tredje en journalist, fungerer bare delvis. Og på tross av alt dette, har boken altså fått sin renessanse – dens tema og innfallsvinkel har gjort den til et av flyktningkrisens litterære referansepunkter.

Jean Raspail lever fortsatt i Paris, 90 år gammel. Han kommenterer den pågående krisen med den bistre tilfredsstillelse mennesker kan føle når deres fordommer bekreftes. I et intervju med magasinet Le Point i september konkluderer han at «Det som skjer nå er uviktig, det er anekdotisk, fordi vi er bare ved begynnelsen». Og slutten? Boken henter sin tittel fra Johannes’ åpenbaring 20:9: «De dro opp på jordens høyslette og omringet helgenenes leir og den elskede by. Men ild fór ned fra himmelen og fortærte dem».

 

[i] Rojalister som kjempet mot den franske revolusjonen.

 

En kortere versjon av teksten stod på trykk i danske Weekendavisen 23/10-15.

 
 
  Weekendavisen 23/10-15