Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Inntil det brister  
 
 

Vis avisside

Forfatter: Asle Toje Asle Toje utenrikspolitisk forsker og kommentator

 

Migrantkrisa tar neppe knekken på EU, men den vil true på etterkrigstidas politiske orden i Europa.

 

Denne høsten har Europa vært preget av en politisk krise drevet fram av tilstrømmingen av hundretusener asylsøkere. Opinionen i Europa har svingt fra euforisk idealisme til ren panikk ettersom tallet på migranter har tiltatt. Hellas mottok fra 17. til 21. oktober 10.000 asylsøkere. Hver dag. 

 

Mens aktivister ser dette utelukkende som et spørsmål om medfølelse og solidaritet, ser kjøligere hoder et mer motsetningsfylt bilde. Hvis hver asylsøker som glir gjennom Europas porøse grenser skulle få rett til å bli, ville sannsynligvis millioner av innvandrere komme til Europa, der negative holdninger til innvandring var på historisk høyt nivå alt forut for den siste tilstrømmingen. 

 

Innvandring er nå det mest splittende enkeltspørsmålet i europeisk politikk. Konfrontert med hundretusener på flukt fra krig, eller på jakt etter et bedre liv, står Europas ledere lammet foran en selvmotsigende opinion. Hvis vi for et øyeblikk setter de mest panikkfremkallende scenarioene til side, ser vi at brikkene er stilt opp, klare til en maktkamp Europa ikke har sett maken til siden Unionen ble dannet i 1993. 

 

De fleste vil si seg enig i den britiske historikeren Anthony Beevors postulat: «Europa kan ikke være hele verdens livbåt». Men hvor mange er for mange? Dette er stridens kjerne. Siden de europeiske landene stoppet arbeidsinnvandringen på 1970-tallet har asyl vært en av de få mulighetene underutdannede ikke-europeere har for å bosette seg i Europa. Behov for asyl styres av forhold i opprinnelseslandene og ikke, nødvendigvis, av mottakerlandenes behov. 

 

Etter vanlige folks oppfatning er den typiske asylsøkeren en flyktning fra borgerkrigen i Syria, men ifølge tall publisert av Eurostat 16. september er bare 20 prosent av dem som har søkt asyl i EU i det siste, syrere. De som argumenterer for høyere gjerder bør ikke glemme at millioner av mennesker virkelig oppfyller kravene for asyl i Europa, hvis de bare kom seg forbi grensekontrollene som er satt opp for å holde dem ute. 

 

Det er rundt 60 millioner flyktninger i verden, i tillegg til et ukjent antall millioner som sannsynligvis oppfyller kravene til asyl på andre måter, hvis man tar høyde for nylige avgjørelser tatt i overnasjonale europeiske rettssaler og asylpraksisen i de landene som har åpne dører og vinduer, som Sverige. 

 

Europa huser syv prosent av verdens befolkning og står for 25 prosent av verdens verdiskapning. Europa bærer 50 prosent av verdens velferdsutgifter og mottar 80 prosent av verdens asylsøknader. De europeiske statene har prøvd å rette opp i denne ubalansen ved å begrense adgangen til stedene folk kan søke asyl. Denne politikken har skapt en pervers situasjon der folk kaster loss i synkeferdige farkoster, i håp om å bli reddet. Det anslås at rundt 23.000 mennesker så langt har druknet. 

 

Dette dypt umoralske systemet har nå kollapset. Dessverre har velgerne, regjeringene og institusjonene som må finne en løsning sammen, lite til felles. For det første er det en avgrunn mellom nasjonale regjeringer og EU-institusjonene. De sistnevnte ser ikke ut til å ha noen øvre grense for antall innvandrere og dermed ser det ut til at de så langt har vært mer opptatt av å utvide sin egen myndighet enn å demme opp for strømmen av migranter. 

 

EUs respons på flyktningkrisen har vært treg og nølende. Unionen er lammet av gapet mellom det den har påstått at den er i stand til å gjøre, og den faktisk kan levere i form av praktisk politikk. EUs institusjoner har gått fra å sakte bygge sitt postnasjonale Europa til frenetisk å motarbeide at byggverket raser sammen. Schengen-avtalen, som garanterer passfri reise mellom 22 av 28 EU-land pluss Island, Norge og Sveits, er under enormt press. Schengen var bygget på et løfte om at indre grenser skulle fjernes mens ytre skulle voktes. Dette løftet ble ikke holdt. Under flyktningkrisen har Schengen-sonen degenerert til statssanksjonert menneskesmugling der migranter skyfles fra grense til grense av stater som håper de vil bli noen andres problem. 

 

Tidlig i september begynte det å komme titusenvis av asylsøkere til Tyskland, deres foretrukne reisemål, hver uke. Forbundskansler Angela Merkel fikk panikk og innstilte midlertidig togforbindelsen med Østerrike. Tyskland syntes å ha nådd sin grense for hvor mange de ville ta imot. 14. september brukte Østerrike – i frykt for å bli endestasjon for asylsøkere på vei til Tyskland – nødutgangen i Schengen-avtalen og gjeninnførte grensekontrollen. Seks EU-land gjorde det samme kort tid etter. Så åpnet Tyskland grensene igjen.

 

Grunnen til at Schengen-regimet er under press har å gjøre med forholdet mellom nasjonalstatene. Den såkalte Dublin II-avtalen skulle garantere at asylsøkere ble registrert og avga fingeravtrykk i det første EU-landet de kom til, og at de kunne sendes tilbake til det første landet de var registrert i. På grunn av den innvandringsskeptiske opinionen i mange europeiske land, har dette blitt hovedregelen. Dermed har byrden av asylmigrasjonen blitt ujevnt fordelt, til Sør-Europas disfavør. 

 

Landene i sør fører gjennomgående streng asylpraksis. Etter hvert som man beveger seg mot nord-vest, blir asylklimaet gradvis mildere. Det finnes så absolutt «internasjonale forpliktelser» når det kommer til asyl, men det er statene selv som tolker hva disse forpliktelsene medfører. Derfor innvilget Sverige, med en befolkning på ni millioner, asyl til 33.025 søkere i 2014, mens tilsvarende tall for Polen, med en befolkning på 38 millioner, var 740. 

 

Transittstater har således sterke insentiver for å gi migranter fritt leide gjennom landet, uten å ta fingeravtrykkene deres. Dublinavtalen hadde lenge fungert dårlig, men i løpet av sommeren 2015 sluttet transittlandene å late som de håndhevet den. Dette forklarer hvorfor Europa nord for Alpene nå opplever en tilsvarende tilstrømming som Sør-Europa. Det forventes at Tyskland vil motta godt over en million asylsøknader i år. Hvis alle asylsøkerne bosatte seg på ett sted, ville de danne landets tredje største by, større enn München. 

 

Innvandringsskepsis var inntil ganske nylig ansett som kjetteri blant Europas koksgrå eliter. Dette har forandret seg, men først og fremst på retorisk nivå. Politikere lover å «ta innvandring på alvor», men, til forvirring for vanlige folk, har dette fremdeles ikke resultert i færre innvandrere. Storbritannias statsminister David Cameron kan tjene som eksempel: i 2010 lovte han å redusere nettoimmigrasjonen «fra hundretusener til titusener». Tallet for 2014 var det høyeste noensinne: 330.000. 

 

Velgerne er selvmotsigende. De ønsker en strengere innvandringspolitikk, men de vil også hjelpe de desperate menneskene på tv-skjermen. Asylimmigrasjon til land med sjenerøse velferdsstater er en kostbar affære. De 100.000 asylsøkerne UDI anslår vil komme over de neste tre årene vil ifølge anslag funn utført for NRK koste vårt samfunn 767 milliarder kroner. For å betale for dette, vil det sannsynligvis bli nødvendig med høyere skatter eller kutt i offentlige ytelser. Dette skjer allerede. I 2013 erklærte Nederland, et foregangsland når det kommer til storstilt innvandring av denne typen, slutten på sin velferdsstat. 

 

Masseimmigrasjon er også en demokratisk utfordring, idet redusert innvandring er en sak som velgerne, ifølge Eurobarometers vårundersøkelse i 2015, hevder å gi bemerkelsesverdig høy prioritet. Man må kanskje tilgi velgerne når de konkluderer at deres valgte ledere ikke vil representere dem på dette punktet. Resultatet er en utbredt følelse av maktesløshet. Mange spør hvem som skal forsvare dem mot de negative følgene av globaliseringen. Dette, i sin tur, hjelper til med å forklare den fremveksten av radikale partier og politisk agitasjon utenfor valgkanalene som vi ser over hele Europa. 

 

Det er misvisende å omtale bosettingen av migrantene som en «dugnad». Begrepet gir inntrykk av at det er et endelig antall asylsøkere som skal fordeles, samtidig som alt tyder på at jo hyppigere man innvilger asyl, jo mer oppmuntrer man andre til å søke. Det er heller ikke slik at hele Europa er med på «spleiselaget» – 17 av 26 Schengen-land fører en meget restriktiv asylpolitikk. Norge er ikke blant dem. 

 

Maktkampen over migrasjon forgifter europeisk politikk. I gapet mellom europeiske institusjoner som meler sin egen kake, regjeringer som enten ikke vil eller ikke kan, og nervøse velgere, vil de rekordhøye asyltallene trolig vedvare til noe brister. Ingen kan vite hva man vil vinne og hva som vil gå tapt i kampen vi har foran oss. En mulighet er at krisen blir springbrettet inn i et føderalt Europa, men det synes mer sannsynlig at Europas nasjonalstater vil kjekle mens grensegjerdene spretter opp. Eventuelt vil velgerne tvinge fram et nytt politisk paradigme til å erstatte det som har skapt en krise som det er ute av stand til å løse. 

 

Dette ville være en alvorlig trussel mot vesteuropeisk politikk, et system der et sentrum-venstre- og et sentrum-høyre-parti bytter på å danne regjering med søvndyssende regelmessighet. Det er få europeiske regjeringer som vil kunne føle seg sikre på å bli gjenvalgt når den innledende euforien legger seg og de fulle konsekvensene av ledernes respons på flyktningkrisen blir åpenbare for velgerne. Kort sagt, den pågående krisen blir ikke slutten på Europa, eller for den saks skyld EU, men den kan føre med seg slutten på etterkrigstidas politiske orden. 

 

 

 

Oversatt fra engelsk av Ellen Krystad. Dette er en forkortet og omarbeidet versjon av en artikkel i American Interest. 

 
 
  KLASSEKAMPEN 1 10.11.2015 Side 12