Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Verden i 2008»  
 
 

Erlikoslo, 01.01.2008

En klok mann sa
engang, «det er vanskelig å forutsi, spesielt om framtiden». Den som over årene har fulgt kommentatorers spådommer vet å ta slike aktiviteter med en sunn dose skepsis. Hadde for eksempel John Langdon-Davies fått rett i sin bok En kort historie om fremtiden fra 1936, ville tretimersarbeidsdagen ha vært et faktum i 1960. I 1968 spådde Business Week at Japanske biler ikke hadde noen framtid i Amerika. Og vi husker alle 2002 da kommentatorene var enige om at man snart ville finne masseødeleggelsesvåpen i Irak. La meg derfor ta alle forbehold før jeg tilbyr noen tanker om hva som ligger foran oss i året som kommer.

Økonomisk nedgang. Det er mye som tyder på at året som kommer vil preges av slutten på de gode tidene verdensøkonomien har sett siden 1990-tallet. Eksperter mener å ha påvist økonomiske «bobler» rekke bransjer fra eiendom til kunst hvor prisene har steget til uholdbare nivåer, mest av alt fordi det har vært et overskudd på penger i markedet. Dette kan stemme over ens med en makroøkonomisk teori som kalles «Kondratieff-sykler». Den omdiskuterte teorien hevder at verdensøkonomien beveger seg i bølgemønstre og at den siste bølgen nådde sitt toppunkt ved årtusenskiftet. Om bølgedalen blir brå, eller om den kommer gradvis, vil den trolig ramme alle åpne økonomier. Også Norge.

Fallende oljepris. En rekke eksperter har spådd at vi står foran et fall i oljeprisene. Bak disse spådommene ligger en forventning om at den amerikanske økonomien vil miste fart samtidig som at produksjonen både i Opec-land og fra andre kilder vil øke. Spesielt Iraks oljeproduksjon er voksende. I tillegg kan lavere spenningene mellom Vesten og Iran minske uroen for en ny konflikt i Persiagulfen. Økt produksjon av biodiesel og etanol vil også hjelpe. Hvis den generelle nedgangen blir brå, spesielt i Kina, vil dette kunne få en negativ effekt på oljeprisen. I nedgangstider har det politiske fokus en tendens til å vende tilbake til de nære tingene. «Brød og smør-saker» kaller de det i Amerika. Dette vil kunne bringe en ny realisme til norsk politikk ettersom lederne vil oppleve nytt press for å prioritere.

USA velger ny president. Mens de fleste kommentatorer synes enige om at vi er på vei mot et nytt Clinton-presidentskap, er jeg enda ikke overbevist. Demokratene har lite å vise etter at de vant flertall i kongressen i 2006. Kandidatene har til gode å vise at noen av dem kan vinne delstatene som Al Gore og John Kerry tapte i henholdsvis 2000 og 2004. Jeg holder derfor en knapp på Mitt Romney. Mye tyder at vi vil se et «tradisjonelt» valg der vinneren vil være den som mest effektivt klarer å appellere til velgerne i sentrum. Dette valget vil trolig bli det mest fargerike og samtidig mest kalkulerte USA så langt har sett. Demokratene har lært de målrettede virkemidlene utviklet av republikanerne. Valg har blitt vitenskap. Samtidig vil «YouTubifisering» gi valgkampen økt underholdningsverdi. Det som er sikkert er at presidentvalgkampen vil dominere nyhetssendingene i en slik grad at vi alle vil være hjertens lei når det endelig er over den 4. november.

Et vanskelig år for EU. I Den europeiske union er det vanligvis tre faktorer som hver for seg eller i kombinasjon som skaper indre spenninger: Penger maktfordeling samhold. Det utenrikspolitiske spørsmålet som trolig vil sette samholdet mest på prøve vil være Kosovo hvor EU vil ta over ansvar for den fredsbevarende operasjonen etter NATOs KFOR-styrke. Det gjenstår å se om EU-landene klarer å handle samlet hvis og når Kosovo erklærer seg selvstendig. Det er fortsatt stor uenighet om et uavhengig Kosovo er ønskelig hvis dette skjer mot Serbia og Russlands vilje. Her vil Kypros og Hellas være landene å følge med på. Signalene fra utenriksministeren tyder på at Norge vil holde seg avventende i forhold til dette spørsmålet. I klartekst betyr det at vi vil prøve å finne en plass midt i bølingen – verken være blant de første eller de siste.

Perioden med storslåtte integrasjonsprosjekter er over, i alle fall foreløpig. Unionen vil i 2008 prøve slå endelig strek over den langtrukne kampen om maktfordeling som fulgte etter at grunnlovstraktaten ble nedstemt i 2005. Det gjenstår å se om godkjenningen av den reforhandlede av Lisboatraktaten fra 2007 vil gå knirkefritt i alle de 27 medlemsstatene. Erfaringer fra tidligere ratifikasjonsprosesser gir grunn til skepsis. De mørkeste skyene på EU-horisonten for 2008 er allikevel pengespørsmål. De nye medlemsstatene mener å ha rett til større overføringer fra landene i vest. Enten må EU-budsjettet på 100 milliarder euro økes, eller så vil gamle medlemmer måtte godta en mindre del av kaka. I tillegg kommer vanskelige forhandlinger om hvilke land og hvilke sektorer som skal ta kuttene i drivhusgasser som EU har forpliktet seg til.

Fastlåst i Midtøsten. Midtøsten er i ferd med å finne en ny stabilitet. Dessverre er denne stabiliteten langt fra noen idealtilstand. Vi har kommet til et punkt hvor Israel har liten kortsiktig gevinst av å gjøre fred med palestinerne. Til tross for å være et trist symbol på den fastlåste situasjonen tjener muren som Israelerne har bygget mot de okkuperte områdene sin målsetning. Antallet terrorangrep er redusert. I tillegg har vestlige land vist seg villige til å finansiere den israelske okkupasjonen gjennom å understøtte de palestinske myndighetene. Dette året vil derfor trolig de interne stridighetene mellom Fatah-bevegelsen og Hamas være et hovedtema. Den nye balansen vil trolig snevre inn spillerommet for norsk fredsaktivisme – i det miste i denne delen av verden.

Militæroperasjonene i Irak og i Afghanistan vil fortsette. I Irak vil de fleste av medlemmene av USAs koalisjon av (fri)villlige trolig ha trukket seg ut ved enden av året. 2008 vil allikevel trolig ikke nå det samme voldsintensitet som det vi så i 2006. I Afghanistan vil NATO komme under stadig sterkere press ettersom de landene som har vært engasjert i sør bli stadig mer ivrige etter å bli avløst, mens andre allierte i det lengste unngår å påta seg disse kostbare og farlige oppgavene. Storbritannias statsminiser Gordon Brown har signalisert at landet må forvente å stå i Afghanistan i lang tid framover. Kanskje flere tiår. Denne ubehagelige erkjennelsen vil trolig få debatten til å blusse opp i en rekke av deltakerne i ISAF-styrken. Mye tyder på at i året som kommer vil de interne stridighetene vil bli hyppigere og bitrere innad i atlanterhavsalliansen etter hvert som standhaftighet blir politisk kostbart på hjemmebane.

Jeg advarte innledningsvis mot å sette for stor lit til de som mener seg å kunne se inn i framtiden. Virkeligheten har en tendens til å gjøre spådommer til skamme. Historien beveger seg ganske enkelt ikke i rette linjer. Og hvorfor tar utviklingen av og til en helt annen retning enn noen hadde ventet? Som den britiske statsminister Harold Macmillan berømmelig påpekte overfor en journalist: «Events, dear boy, events…»

Dette innlegget stod på trykk i min spalte i januarnummeret av =Oslo.
 
 
  Erlikoslo, 01.01.2008