Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Den andre tyskeren  
 
 

Lørdagsgjesten

Nobels fredspris for 1935 er det kanskje stolteste øyeblikket i prisens 114-årige historie.

Alt ved fredsprisen til Carl von Ossietzky var usedvanlig. Fredsprismottakeren satt fengslet for landssvik i Nazi-Tyskland, og fikk prisen for 1935 ett år forsinket på grunn av intern uenighet i Nobelkomiteen.  Mens prisen til mannen som varslet om Hitlers traktatstridige opprustning ble mottatt med bordhamrende applaus og spyttsprutende avsvergelser - fra forutsigbart hold, skapte den også forvirring i det norske og det tyske maktapparatet om hvordan man skulle håndtere en til de grader politisk pris.

Konsulentrapporten fra 1935 starter med å fortelle at familien Ossietzky «visstnok er av polsk opprinnelse», men understreker at «den er ikke innblandet med jødisk blod». Det påpekes at kandidaten er sosialdemokrat, ikke kommunist.  Rapporten skisserer Ossietzkys livsløp. Hans plettfrie vandel som infanterist under 1. verdenskrig «til tross for sin svake konstitusjon», blir fremhevet. I rollen som journalist og redaktør berømmes «usedvanlig fargerikt og nyansert ordforråd». Her var ingen sensasjonsjournalist: «når sensasjonen kom til å følge ham, var det bare fordi han rammet sine politiske motstandere på politisk ømme steder». 

Hvorfor klarte ikke Nobelkomiteen å enes om en kandidat i 1935? Halvdan Kohts arbeidsdagbok er eneste kilde til de taushetsbelagte møtene: Mens Christian Lange ville gi prisen til en brite, støttet komitémedlem Bernhard Hansen to søramerikanske kandidater.  Koht selv ville gi den til historikernes internasjonale komité. «Stang var uviss og Mowinckel vilde ikkje gje prisen til nokon». I et senere brev erkjenner Koht at han argumenterte kraftfullt mot Ossietzky-kandidaturet. Ingen pris ble tildelt det året og Nobelkomiteen besluttet å reservere prispengene til året etter. 

I 1936 flommet det inn nominasjoner for Carl von Ossietzky. Dersom vi legger sammen alle enkeltnavnene, kommer antallet nominasjoner over 500, det høyeste noensinne. Ossietzky var nå blitt et symbol for tyskere i eksil og et samlingspunkt for anti-nazister i alle leire. Nobelprisen var, ifølge en av nominasjonskampanjens ledere, et middel snarere enn et mål. Det egentlige målet var å få samvittighetsfangen frigitt. Denne logikken betegner Nobelkomiteens konsulent tørt som «eiendommelig». 

Konsulentrapporten fra 1936 konkluderer med at Ossietzky er en uvanlig tapper mann i en presset situasjon; en som kjempet for fredens sak, med de riktige midlene. Avslutningsvis drøfter konsulenten et fabrikkert intervju trykket i danske Berlingske Tidende. Her sto det å lese at Ossietzky, foruten å berømme forpleiningen under Gestapo, også funderte på å bli nazist. Nobelkomiteen sendte en spesialutsending til Sveits for å få dette avkreftet. Det konkluderes: «Det er sannsynlig [] at Ossietzky ikke har oppgitt sine idealer». 

Like før det endelige vedtaket skulle fattes, trådte utenriksminister Halvdan Koht ut av Nobelkomiteen, i følge med tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel. Slik ønsket Koht å distansere regjeringen fra komiteens beslutning. I november 1936 ble komiteens vedtak offentliggjort: Carl von Ossietzky fikk fredsprisen med tilbakevirkende kraft. 1935-prisen minnes som Nobelkomiteens kanskje modigste beslutning noensinne. Den startet en debatt som har gått inn i norsk avishistorie med egen hashtag: «Ossietzky-saken». 

Konfliktlinjen var klar; mens den blå pressen var kritisk til tildelingen, var den røde entusiastisk. Knut Hamsun nedvurderte Ossietzky som «den eiendommelige fredsvenn» i Aftenposten. Han fikk tilsvar fra Sigrid Undset og 32 andre norske forfattere. I forbindelse med research til en stor utstilling om Ossietzky, som vises på Nobels Fredssenter sommeren 2016, har jeg dykket ned i arkivene til Det Norske Nobelinstitutt. 

Der finnes en rekke skremmende dokumenter i original. SS Gruppenführer Theodor Eicke, arkitekten bak de tyske konsentrasjonsleirene, motsetter seg «på det sterkeste» at Ossietzky overføres til sykehus, til tross for at fangen led av lungebetennelsen som skulle ta livet av ham. I et annet nekter Reinhard Heydrich, også kjent som «slakteren fra Praha», Ossietzky å få reise til Oslo for å motta prisen. Som ventet kom den tyske regjeringen med en skarp fordømmelse av Nobelkomiteen. Hitler forbød tyskere å ta imot nobelpriser i all fremtid. 

For å unngå ytterligere tyske reaksjoner holdt kongehuset seg borte fra Nobelhøytideligheten. De tyske reaksjonene var mest av alt preget av forvirring. De hadde trolig ikke forestilt seg at Den Norske Nobelkomité ville våge å sette seg opp mot Det tredje riket. 1935-prisen var et forsøk på å bygge opp Ossietzky som et fredssymbol mot den krigsforherligende fascismen.

Da 2. verdenskrig startet var Carl von Ossietzky kun ett av talløse ofre. Nazismens forbrytelser mot menneskeheten syntes å overskride enkeltskjebner. Etter krigen ble Ossietzky en av Øst-Tysklands sekulære helgener. Sosialdemokraten ble uten blygsel retusjert til glødende kommunist. Dette reduserte, i tråd med den kalde krigens logikk, hans appell i Vesten. Ossietzky kjempet for demokratiet med demokratiets skarpeste våpen, ytringsfriheten. 

Da Tyslands journalister ga opp rollen som vaktbikkje og tok til å forsvare makthavernes mørke hemmeligheter med blekk og galle; i en tid da enkelte ble tvunget i utlendighet, men langt flere gikk i indre eksil, ble sannhet et knapt gode. I dag minnes Carl von Ossietzky som mannen som ikke flyktet, men som sto og kjempet for et annet Tyskland, Das Andere Deutschland, som en av hans publikasjoner het. 

I 1936 tok Den Norske Nobelkomite for første gang parti for en varsler som kjempet for fred og grunnleggende borgerrettigheter mot et sittende regime. I et brev til komitéleder Fredrik Stang fra en av komiteens konsulenter kom det klart frem hva prisen handlet om: «I en tid som denne skal fanen holdes høit. Det er farlig å være feig.» I sannhet et stolt øyeblikk. 

 
 
  BERGENS TIDENDE 26.12.2015 Side 2