Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Saudi-Irania  
 
 

 



Vold er forbausende vanedannende. Krigen i Midtøsten har pågått mer eller mindre sammenhengende i 35 år, siden Iran og Irak barket sammen i 1980. Over to millioner mennesker har dødd som direkte følge av krigshandlinger. 


I veven av etniske, økonomiske, nasjonale, dynastiske og geopolitiske motiver løper en rød sekterisk tråd. Ofte har sunni stått mot sjia. 


Sigmund Freud kalte fenomenet «de små forskjellers narsissisme». De teologiske ulikhetene mellom sjia og sunni-islam er små, trolig mindre enn mellom protestanter og katolikker. 


Men skismaet for 1335 år siden fyrer likevel massene opp som om det var i går. I Midtøstens ansvarsfraskrivende kulturer er det vanlig å legge skylden for alt på USA og Israel - men størst av alt er det sekteriske. 


Iran er landet som har tjent mest på USAs intervensjoner i Midtøsten. Det var naturligvis ikke ment slik, men slik ble det. 


Da Bush-administrasjonen invaderte og okkuperte Irak, forrykket den maktbalansen i hele regionen. Med Irak ute av bildet, inntok Saudi-Arabia motvillig rollen som sunni-arabernes bastion mot den fremoverlente persiske sjia-stormakten i øst. 


Da amerikanerne trakk seg ut av Irak i 2011, var de fulle av selvgratulasjoner. Men den nervøst ilende tilbaketrekkingen tydet på at de ville ut før byggverket raste ned over hodet på dem. 


De hadde da gjennomført et av historiens største ideologiske eksperimenter. Kolossale ressurser, inkludert opp mot 180.000 soldater, ble satt inn for å gjøre en sekulær og autoritær nasjonalstat til et liberalt postnasjonalt demokrati. Det må sies å ha mislyktes. Fullstendig. 


Iran har siden fylt mye av det geopolitiske tomrommet etter USA. Kun 10-15 prosent av alle muslimer er sjia, men gjennom kløktig diplomati, lokale trosfeller og våpenmakt har Teheran økt sin innflytelse, ikke bare i Irak, Libanon og Syria, men også i Bahrain og Jemen. 


De maktet dette delvis fordi verden har stirret seg blind på landets atomprogram, som Teheran nå vil avvikle mot at sanksjonene mot landet heves. Det skjedde i forrige uke. 


Utsiktene til et ubundet Iran skremmer Saudi-Arabia. Den arabiske våren kullkastet mange av regionens sunni-herskere. Saudierne har tatt rollen som reaksjonære forsvarere av gårsdagens regimer. 


De understøtter nå en rekke land økonomisk, inkludert Egypt, inntil nylig ansett som araberverdenens leder. Saudi-Arabia kriger mot Iran via stedfortredere i Irak og i Syria. Siden 2011 har landet også intervenert militært i Bahrain og i Jemen for å hindre at deres klienter styrtes av Irans støttespillere. 


Det geopolitiske Midtøsten-kartet er motsetningsfylt, men saudierne har erfaring med å balansere motstridende hensyn: Ikke alle ville klare å være verdens hovedsponsor av sunni-fundamentalisme ved å være USAs hovedallierte i araberverdenen. 


De klarte å overbevise Vesten om at deres puritanske wahhabisme er en slags motgift mot al Qaida og IS, selv om dette beviselig er forenlige størrelser. 15 av de 19 terroristene den 11. september var saudiske statsborgere. 


I takt med at USA er blitt mindre avhengig av saudisk olje, har president Obama blitt merkbart kjøligere. Det er en utbredt følelse i Riyadh om at en godværsperiode går mot slutten. 


Under de facto lederskap av Saudi-Arabias «unge tyrker», den 30-årige prins Muhammad bin Salman, er Saudi-Arabia mer handlekraftig, men også mer uforutsigbart. I et intervju med The Economist (09.01.16) understreket prinsen behovet for å demme opp mot et Iran som Riyadh anser som «fast bestemt på å gjenskape det persiske imperiet». 


De to rivalene fekter på mange arenaer: innen teologi, diplomati, økonomi og i våpenmakt. Saudi-Arabia har denne vinteren, i kraft av sine lave produksjonskostnader per fat (10 dollar), latt oljeprisen falle til 30 dollar fatet. Målet har vært å få USAs skiferoljeprodusenter, med produksjonskostnader på hele 36 dollar fatet, til å kaste inn håndkleet. 


En annen tenkelig motivasjon er at saudierne vil mette markedet, og slik redusere Irans inntjeningspotensial når landet nå fritt kan eksportere olje. Iran har nemlig høyere produksjonskostnader. 


Gitt brysthamringen på begge sider av Persiabukten, er det dypt urovekkende at de regionale stormaktene mangler gode prosedyrer til å hindre feilslutninger og ukontrollert eskalering. 


Tvert om har partene systematisk demontert de diplomatiske motsatsene til blinklys, sikkerhetsbelter, horn og airbag. 2. januar henrettet saudierne en fremtredende Shia-prest. Da demonstranter brant ned den saudiske ambassaden i Teheran i protest, kuttet Riyadh de diplomatiske forbindelsene. 


Slik forklarte statsvitenskapens far, Thukydid, krigen som brøt ut mellom Aten og Sparta i 431 f.kr: -  Jeg mener at den virkelige årsaken, som det ble snakket minst om, var at atenerne var blitt mektige og vakte slik frykt hos lakedaimonerne at de ble tvunget til krig.  Peloponneserkrigen er blitt skoleeksemplet på stormakters manglende evne til å leke fint. 


I bakgrunnen for konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia lurer dette «Thukydids insentiv». Dersom saudierne kommer til at krig er uunngåelig, kan de finne på å fremtvinge den mens de har militært overtak. 


Mens Iran er væpnet med amerikansk 1970-tallsteknolgi og russiske B-varer, strutter saudierne av nyeste vestlige våpensystemer. Landet lå i 2015 på 3. plass på IISS’ liste over verdens største forsvarsbudsjetter. Bak USA og Kina, men foran Russland. 


En konflikt ville kunne tvinge USA tilbake i Saudi-Arabias hjørne, før de gjenoppdager interessefellesskapet med Iran. 


35-årskrigen i Midtøsten har skapt to konkurrerende blokker. Iran er blitt mektige, og dette vekker frykt hos saudierne. Det finnes trolig ikke noen mellomstatlig forbindelse med større krigspotensial i verden i dag. 


Denne maktbalansen er så til de grader ustabil, at den når som helst kan avløses av skarp, kalkulert vold. Det er i verdens interesse at landene i FNs sikkerhetsråd bruker all sin innflytelse i Riyadh og Teheran for å unngå dette. 


Dessverre synes stormaktene mer innstilt på å sende inn sine våpenselgere enn fredsmeglere.

 
 
  BERGENS TIDENDE 31.01.2016 Side 2-3