Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Ronald og Donald  
 
 

Vis avisside

Husker du Ronald Reagan? Åh, som vi hatet Reagan. Til og med barneskolelæreren min følte behov for å ta det opp i timen: Mannen var dum og farlig - en «kåbbåy» som tok til pistolen med samme urovekkende hyppighet som Michael Jackson tok seg nedentil på Music Box. Over hele Europa tok forferdede folk til gatene mot den amerikanske presidenten. 

I dag minnes Reagan som mannen som vant den kalde krigen, og endel av demonstrasjonstogene viste seg å være sponset av KGB. Jeg nevner dette fordi det ikke er helt uventet at norske medier ville hate Donald Trump. Den republikanske kandidaten er den verste noensinne - hver gang. Når Reagan, Bush og Trump alle er blitt idioterklært, mister ordene tyngde, slik de gjorde den tredje gangen Peter ropte ulv, ulv. 

Kritikken er ofte utslag av sofastrategens ubegrunnede selvtilfredshet. Det stemmer dessuten ikke at jo smartere og jo mer dannet, desto bedre er lederen. Jimmy Carter er trolig blant de smarteste presidentene i historien, uten at iq gjorde hans presidentskap til noen suksess. Harold Wilson ledet britenes høyest utdannede regjering, et kollegium som ikke minnes for stort annet enn nettopp dette. 

Donald Trump har tyvlånt Ronald Reagans slagord for sin presidentkampanje: «[let's] Make America Great Again». Målet er å skape en binding mellom Trumps kandidatur og en president som i dag har fått et like ufortjent godt ettermæle som han hadde ufortjent dårlig rykte da han satt ved makten. Reagan var så visst ingen idiot, men han var heller ingen frelser. Dagens republikaneres avgudsdyrking av Reagan er besynderlig, siden han har fint lite til felles med dem. 

Parallellene mellom Ronald og Donald strekker seg lengre enn at begge har en fortid i det demokratiske partiet:

- Begge er kjendiser som har forstått at medienes fremstilling av virkeligheten overskygger virkeligheten;

- begge er politiske outsidere med manglende interesser for politikkens tall og fakta;

- l begge er lite religiøse, fraskilte menn uten særlig interesse for våpenlovgivning og abort;

- l begge fant sin styrkebrønn blant hvite, fremmedgjorte velgere, og, viktigst av alt: l begge bygde sine kampanjer på USAs besettelse med egen svekkelse og løftet om å snu dette - gjøre Amerika storslagent igjen. 

Tanken om at USAs velmaktsdager er på hell, har en lang virkningshistorie. I min levetid har vi sett tre store angstbølger: under Carter (Sovjet tar innersvingen), under Reagan (Japan tar innersvingen) og under Obama (Kina tar innersvingen). 

Den store forskjellen mellom Donald og Ronald er at sistnevnte var optimist. Han trodde virkelig på frihetens, markedets og demokratiets overlegenhet. Og Reagans tiltro til det amerikanske folk kjente ingen grenser. Trump er en pessimist. Han mener at systemet er rigget og at det trengs en sterk mann for å få det til å fungere, omtrent slik enkelte menn tror at elektronikk best repareres med en lusing. Mens Reagans fiende var utenfor landets grenser, manifestert i Sovjets «onde imperium» er Trumps fiender på innsiden - ulovlige innvandrere, kriminelle minoriteter og det politiske etablissementet. 

Mye negativt er blitt sagt om Donald Trump, og mye av det som er blitt sagt, er sant. Trump er strengt tatt ikke en politiker, han er en «event»; han lager show. Trump følger ikke Reagans «11. bud» - du skal ikke snakke stygt om andre republikanere. Han vil derfor slite med å tiltrekke seg et team som kan kompensere for hans egen tilkortkommenhet, slik Reagan gjorde. 

Det vil overraske enkelte å høre at Trump tar republikanerne til venstre, bort fra Tea Partybevegelsens pistol- og bibelkonservatisme. Mye tyder på at han vil gjøre «den store U» - en taktikk for å vinne totrinnsvalgkamper hvor kandidaten inntar ytterliggående standpunkter under primærvalgene, for så å bevege seg mot det politiske sentrum. Ikke bli overrasket dersom Trump parkerer valgboden sin på Det demokratiske partis høyrefløy på valgdagen 8. november. 

Det er synd på amerikanerne. I år vil de måtte velge mellom to uvanlig svake kandidater. Det sier sitt om Hillary Clinton at hun klarte å gjøre Bernie Sanders formidabel. Derfor er hun blitt kalt den svakeste demokratiske presidentkandidaten siden norskættede Walter Mondale ble most av Ronald Reagan i 1984. I teorien skal Trump være sjanseløs mot den kompetente Clinton. Men i teorien skulle hun slått Obama i 2008. Og i teorien skulle de pågående primærvalgene vært en signingsferd. 

I Norge mener vi ofte litt for mye om styre og stell i andre land. Demokratiske valg er en av de mest intime prosessene i nasjonens liv. Det finnes ikke noe mer uforståelig for utlendinger, ikke noe sted hvor utenlandsk innflytelse er mindre til hjelp. Norge vil måtte komme overens med den presidenten det amerikanske folk velger. Så brutal er virkeligheten. Klag derfor ikke når våre ministre avstår fra å avsverge Trump i månedene som kommer. Det er ikke kynisme, men realisme.

 

 
 
  Dagens Næringsliv 25. mai