Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Velferdens uutholdelige knapphet  
 
 

 

Vis avisside

 

Kan velferdsstaten overleve globaliseringen? Kanskje ikke.

 

Det er en grunnleggende spenning mellom «fri innvandring til jobb» og «fri innvandring til velferd». Økonomen Milton Friedman var blant de første til å se utfordringen som nå piner Europa.

Innvandreres tilgang til velferdsgoder står sentralt i britenes EU-valg, i sveitsernes krav om Schengen-kvoter og i Norges håndtering av migrantkrisen.

Kort og brutalt var Friedmans tanke at nasjonale velferdsstater ikke kan sameksistere med grenseløshet. Ordningene vil undergraves, dersom folk fritt kan nyte velferdsgoder de ikke selv har vært med å finansiere.

Tre tall illustrerer utfordringen: Europa huser syv prosent av verdens befolkning, står for 50 prosent av verdens velferdsutgifter, og mottar 80 prosent av verdens asylsøknader.

Velferd kan være en trekkfaktor for migrasjon. Ellers ville det være fornuftstridig at migranter krysser et halvt dusin trygge land for å søke asyl i land med sjenerøse velferdsordninger.

Politikkens varmdusjere mener vi skal «våge å ikke ta debatten». Og fortielse ville kanskje vært et alternativ om ikke den pågående migrantbølgen hadde gjort utfordringen akutt.

Tilhengerne av grenseløshet ser menneskeheten som én, med de samme rettighetene, uavhengig av hvor du er født. I flyktningkrisen støter moralsk universalisme opp mot knapphetens økonomiske lov.

Denne logikken presenteres som universell, noe som gjør det forbausende vanskelig å argumentere for hvorfor et hjertesykt barn i Burkina Faso ikke skal ha rett til hjertetransplantasjon på Haukeland Universitetssykehus i Bergen.

Migrasjonskrisen har ikke skapt velferdskrisen, men kun gjort den akutt. I sin nye bok om velferdsstatens overlevelse skriver Cambridge-professor Andrew Gamble at dagens liberale orden erstatter politisk makt med juridisk makt og markedsmakt.

Han forklarer velferdsstatens svekkelse med endrede politiske preferanser i befolkningen. Kombinasjonen av markedstenkning, individualisme og svekket samhold har gjort europeere mindre villige til å bidra til fellesskapet.

Ifølge Gamble står den europeiske velferdsstaten overfor tre kjerneutfordringer. Den første er en økonomisk kontekst som er en annen enn den velferdsstaten oppstod under.

Teknologiske fremskritt har eliminert atskillige yrker. Mange jobber er blitt flyttet ut av landet, samtidig som fri flyt av arbeidskraft i EU har økt lønnskonkurransen innad.

Utbredelsen av kontraktarbeid har ført til at en økende andel av arbeidsstyrken står utenfor faste ansettelsesforhold.

Fagforeningsdeltagelse faller, og trepartssamarbeidet som har gitt rammene for velferdsstaten, omfatter stadig færre. Ikke så rent få foretrekker derfor de relativt sjenerøse trygdeytelsene Europas velferdsstater er kjent for.

Trygd er ikke lenger å regne som et sikkerhetsnett eller en midlertidig løsning, det er samfunnets største yrkesgruppe. Presset øker når EU-domstolen har tatt det på seg å «europeisere» velferd - uten hensyn til at den påfølgende trygdeturismen straffer land med gode, universelle ordninger.

En annen utfordring er demografisk. De store etterkrigskullene pensjonerer seg, noe som forrykker balansen mellom de som yter og de som nyter i samfunnet. Få land har oppsparte midler til de økte trygdeutgiftene. Et tredje moment er globaliseringen av økonomien. Det synes vanskelig å beskatte kapital i en globalisert verden. Vi ser dette i selskapsskatten. Mens skatteraten for selskaper er 27 prosent i Norge, er EU-gjennomsnittet falt til 22 prosent. Derfor senkes nå den norske raten til 23 prosent.

Statens utlegg som prosentandel av brutto nasjonalinntekt i vestlige land steg fra 18,4 prosent i 1920, til 28,4 prosent i 1960. I dag klynger Europas mest sjenerøse velferdsstater seg rundt 50 prosent, ifølge Index of Economic Freedom.

Europas økonomier har ligget flatt i et tiår. Dette kan være et resultat av at kapitalen i samfunnet går med til å drifte staten, ikke skape fornyet økonomisk vekst.

Forsøk på å øke alt for høy beskatning støter også på «loven om avtagende avkastning». Frankrike innførte en «superskatt» på 75 prosent på alle inntekter over en million euro, bare for å oppdage at de ville hente inn mindre enn de gjorde med en lavere skatterate.

Byrådet i Oslo gjorde nylig en lignende erfaring, da de økte parkeringsavgiftene med 50 prosent og opplevde et dramatisk fall i inntekter.

Kan velferdsstaten overleve? Trolig ikke i sin nåværende form. Verdensbankens forskningsdirektør Branko Milanovic viser til at dersom vi deler en befolkning inn i ti grupper etter inntekt, er det - ikke overraskende - den fattigste tiendedelen i befolkningen som vil tjene mest på omfordeling.

Mer overraskende er det at de som ikke tjener på omfordeling, er den femte og sjette tidelen, altså middelklassen. «Dette stemmer ikke bare for utviklede land samlet sett, men for hvert eneste land individuelt.»

Europa vil i økende grad vil være etnisk, kulturelt og religiøst ulik den middelklasse som bidrar disproporsjonalt til velferdsstaten. Her vil høy omfordeling lønne seg mest for den laveste tidelen av befolkningen. Da er faren at middelklassen i økende grad kjøper seg fri fra overbelastede fellesordninger - og ønsker å beholde mer av sin egen inntekt til å gjøre dette.

Paradoksalt nok er det velferdsstatens tradisjonelle forsvarere som har ivret for å globalisere velferdsstaten, altså å gi tilgang til de som ikke har vært med å finansiere ordningene. I så måte er venstresidens uvilje mot å imøtegå EUs tilsnikelser, eller å kontrollere innvandringen, en nødvendig forutsetning for den varslede tragedien de verker etter å gi høyresiden skylden for.

Velferdsstatens skjebne vil avgjøres av hvordan vi møter utfordringene vi står overfor. Etter tiår hvor velferdsstatene i Europa har utvidet seg til å omfatte mer og fler, er avgrensning nå påkrevd. Ikke bare når det gjelder velferdsstatens rettigheter, men også dens plikter.

Alternativet er en styrt avvikling. For i det lange løp vinner de økonomiske tyngdelovene, hver gang.

 

 
 
  Bergens Tidende 3. jun, 2016