Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Giganten  
 
 

Vis avisside

«
Den amerikanske grunnloven har ikke noen mening om analsex». Høyesterettsdommer Antonin Scalia (1936-2016) var ikke redd for å spissformulere. I september 2005 var jeg med mine medstudenter i Washington for å lære om det amerikanske demokratiet og grunnloven som inspirerte våre egne grunnlovsfedre.

Møter med intellektuelle berømtheter ender ofte i innholdsløst pjatt, det er noe alle som har besøkt Litteraturhuset vet. Ikke med Scalia. Han møtte studentene som om vi var likemenn som han ville overbevise om riktigheten av «originalisme» i fortolkningen av Grunnloven. Retorikken slo gnister. I det ene øyeblikk myste han muldvarpaktig over brillene, i det neste braste han frem som Tony Soprano. Skyggen han kastet på marmorveggen, fikk meg til å tenke på Cato den Yngre, den romerske republikkens siste forsvarer i årene da folkestyret gikk tapt for pragmatisme som ledet til tyranni.

For Scalia var hele poenget med å ha en grunnlov å nagle fast grunnreglene og slik sikre at den dømmende og utøvende makt lojalt tjener folkets vilje, uttrykt i bindende regler: «The rule of law is the law of rules». Scalia mente at bruken av USAs høyesterett til å brekke nøkkelen i låsen på politiske stridsspørsmål bærer sin del av skylden for kulturkampen som forgifter amerikansk politikk.

Han viste til homofiles rettigheter og abortspørsmålet som eksempel på saker som ikke burde avgjøres i grunnlovsdomstolen, fordi Grunnloven ikke sier noe om dette. «The rule of law, not the rule of lawyers», sa Scalia - vi skal styres av loven, ikke av juristene. Han påpekte også at alle dem som er for abort, selv allerede er født.

Dette var sterk kost for en ung mann som bare hadde møtt ekte konservative i bøker, i Norge like eksotiske som indianerne i Amazonas. Jeg så meg rundt på mine medstudenter og tenkte: Er dere like inspirert som jeg er? Det var de ikke. Tyskeren ved siden av meg duppet og dunstet lunsjsprit. Jentene foran meg hadde anlagt den forurettede minen de skulle gjøre karriere med. Ingen utfordret Scalia, selv om det under neste stopp, på Demokratenes hovedkvarter, viste seg at mange hadde riktig ufordelaktige ting å si om ham. Evnen til å håne overstiger, som kjent, evnen til å argumentere.

På tross av at Scalia ofte inntok mindretallsposisjoner, er det ingen andre dommeres betenkninger som leses hyppigere, nettopp fordi de er så velartikulerte. I årene han satt i USAs Høyesterett så man en dreining i dommernes betenkinger, bort fra tradisjon som kilde og tilbake til grunnlovsteksten. Scalia levde ikke alltid opp til sine egne idealer om å tolke Grunnloven i dens opprinnelige mening. Hans overdrevne fortolkning av amerikanernes rett til å bære våpen var, i mine øyne, ahistorisk. Men han gikk også ofte mot sine konservative instinkter, som da han tolket Grunnlovens ytringsfrihet til å inkludere retten til å brenne det amerikanske lagget.

Scalia var negativ til internasjonalisering av jussen, han argumenterte kraftfullt mot å referere til utenlandske lover i betenkningene i Høyesterett. I Norge er det ingen slik forsiktighet. Vi har effektivt flagget ut fortolkning av den europeiske menneskerettighetserklæringen, som overilt ble skrevet inn i Grunnloven, til en ansiktsløs domstol i Strasbourg. Det samme gjelder EUdomstolens forrang foran norske lover - uten noen meningsfull avgrensing for hvor mye myndighet disse domstolene kan gi seg selv.

Selv om merkelapper som «liberal» og «konservativ» er overforenklinger, fanger begrepene mer sannhet enn de dekker over. Det er et sted å starte når man skal utvelge dommere med retten til å fortolke en tekst som er like generell som teksten til En himmel full av stjerner, og hvor tolkningen i siste instans avhenger av en personlig forståelse av de verdiene de generelle formuleringene er ment å legemliggjøre.

Uviljen mot «politiske» utvelgelser av dommere synes å favorisere liberalerne. Dette blir åpenbart i saker som da Menneskerettighetsdomstolen (ECHR) tolket menneskerettighetene til å forsøke å forby kristne kors i italienske klasserom i «Lautsi v. Italia». Domstolen kom til den motsatte konklusjonen da den møtte politisk motmakt, som i seg selv er urovekkende. Saken synes å bekrefte Maktutredningens (2003) advarsler mot «en tiltagende rettsliggjøring av politikken».

I Norge har Høyesterett ikke vist særlig interesse for å forsvare Grunnloven. Den storslåtte feiringen av 200-årsjubileet etterlot inntrykk av hundreåringens fødselsdag hvor hovedpersonen trilles siklende og forvirret inn blant gratulanter som ikke kjenner dem. De færreste nordmenn aner hva som står i Grunnloven. Stortinget bryter rutinemessig Grunnlovens § 115.

Det er ikke lovstridig at de folkevalgte har tolket folkets nei av 1994 til å melde landet inn i EU i alt annet enn navnet. Hva som trolig er ulovlig, er å overse paragrafen som hever skranken for slike suverenitetsavståelser. Høyesteretts stilltiende aksept for dette er uforståelig og uforsvarlig. Det er en grense for hvor mye myndighet Stortinget kan avstå og det fortsatt gir mening å avholde valg, siden de spørsmål som debatteres, vil være saker som Stortinget ikke lenger bestemmer over.

Ting ville ha seg slik at jeg nok en gang var i USA da nyheten om Scalias bortgang lyste mot meg fra monitorene i ankomsthallen i Atlanta. Jeg stanset i steget, og baggen klasket i gulvet. I en tid da viljen til å hedre og tildele priser synes omvendt proporsjonal med mengden beundringsverdige individer, var den konservative gigantens uventede bortgang tung å bære.

 
 
  Morgenbladet 10. jun