Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Dårlig oppskrift for norsk Russlandspolitikk»  
 
 

Stipendiat Espen Dahle argumenterer for at Norge skal legge seg på en konfrontasjonslinje med Russland. Dette er et dårlig råd, basert på hva jeg oppfatter som utenrikspolitisk vrangsyn.

Grunnpremisset om at Norge er moralsk overlegen, noe som gir oss rett og plikt til å legge oss ut med alle de som ikke lever opp til våre standarder, er problematisk. I internasjonal politikk er makt en viktigere faktor enn selvutnevnte moralske mandat. Norge er en småstat. Russland er en stormakt. Vi blir ikke større av å ha et urealistisk selvbilde. Tanken om at myk makt (som vi mener oss å ha mye av) er det samme som hard makt (som Russland uomtvistelig har mye av) blir ikke mer sann av å bli gjentatt.

Ja, Russland kan virke udemokratisk og til tider konfrontasjonssøkende Listen over konflikter vokser seg stadig lengre fra Kosovo via Ukraina, Georgia og Estland; disputter over olje og gassforsyningen til Europa; diplomatiske konfrontasjoner mellom London og Moskva. I nord ser vi i dag militæraktivitet uten sidestykke siden Den kalde krigen.

Det er allikevel gode grunner til ikke å overdramatisere denne utviklingen. Etter den økonomiske kollapsen i 1998, har Russland et forståelig ønske om å igjen vise for seg selv og andre at landet er en stormakt. At Moskva bruker muskelspill og utropstegn for å oppnå dette, burde ikke overraske noen som er familiær med dette landets historie.

Som den tidligere britiske Moskvaambassadøren Rodric Braithwaite nylig poengterte i en kronikk i Financial Times, er det kanskje ikke rart at Russerne er skeptiske til den slags kateterdiplomati som Dahle gjør seg til talsmann for. For mange russere er Jeltsintidens kaos, ydmykelse og kleptokrati uløselig knyttet til pluralistisk demokrati og meningsstinne vestlige «eksperter». At den vet å verdsette ro og orden, den som har levd gjennom anarki, burde ikke overraske noen.

Mens norsk utenrikspolitikk er preget av idealisme i betydningen sterk vilje til å fortelle andre hva de skal gjøre, er det russiske motstykket utformet i realpolitiske termer. Dette gjør at vi ofte snakker forbi hverandre. Når vi mener vi ”hjelper” Russland med å gi penger og støtte til opposisjonen, ser mange Russere utlendinger som prøver å sabotere landets nyfunne stabilitet. Hvis Norge i et anfall av misjonerende moralisme forsøker å «skjerpe tonen» overfor Russland slik Dahle foreslår, vil prisen kunne bli et fiendtlig innstilt naboland.

Et bedre råd for Norge er å være realistisk. Nordområdene har ikke lengre den strategiske betydning for våre allierte som i under den kalde krigen. Stadig oftere vil vi finne oss alene med Russerne. Det er derfor klokere å la Russland finne sin egen vei. Dempe noe av misjonsiveren både fra politisk hold, men også blant våre mange statsfinansierte ikke-statlige organisasjoner. Vi kommer trolig lengre med fokusert realisme enn med enn med ukoordinert idealisme – også i henhold til å fremme de verdiene vi ønsker å se blomstre i Russland.

I så måte har vi mye å lære av Tyskland, den av de europeiske stormaktene som har det beste forholdet til kjempen i øst. Relasjonene mellom Moskva og Berlin er preget av respekt og tillit. Tysk Ostpolitik er basert på en grunntanke om å forholde seg til Russland slik det er. Det betyr også å anerkjenne at Russland er en strategisk parter, og slett ikke et land som man tar på fanget og belærer. Dette bør Norge ta lærdom av all den tid et godt forhold til nabolandene er i landets langsiktige interesse. Således kan veien til Moskva kan gå gjennom Berlin for Norge.

Det er fristende å sitere George Kennan. Den store Russlandskjenneren skrev i 1951: “Når Sovjetmakten har kommet til sin ende (…) la oss ikke henge nervøst over skuldrene på de som kommer etter, la oss ikke utføre daglige lakmustester for å se om de tilfredsstiller våre forestillinger om ‘demokrater’. Gi dem tid; la dem være Russere; la dem få rydde opp i sine egne problemer på sin egen måte. Den måten som et folk finner veien mot verdighet og opplysning er en av de mest intime prosessene i nasjonens liv. Det finnes ikke noe mer uforståelig for utlendinger, ikke noe sted hvor utenlandsk innflytelse kan gjøre mindre godt.”

 
 
  Tidende mandag 17. mars.