Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Falske realister  
 
 

Vis avisside
«Ingen elsker en politisk realist». Da Robert Gilpin skrev dette essayet i 1996 var utenrikspolitisk realisme gått av moten.  En ny generasjon statsvitere hadde mistet interesse for realismens fokus på makt og interesser. Utenrikspolitikk skulle fra nå av handle om normer og verdier. Susan Strange oppsummerte sin manglende tålmodighet med den gamle garde i artikkeloverskriften «Våkn opp (...)! Verden har endret seg».

 

To tiår senere er det de utenrikspolitiske idealistene som våknet opp til en ny virkelighet. EU – en svak og rådvill utenrikspolitisk aktør som henter sin eksistensberettigelse fra liberal idealisme – fremstår som stadig mer ekstrem med sin utdaterte we-are-the-word retorikk. Da utenriksmogul, Federica Mogherini, i forrige uke la frem EUs Globale Strategi, hevdet unionens akademiske støttespillere sågar at dette er å anse som 'realpolitikk'.

 

Ludwig von Rochau brukte dette begrepet i 1853 om utenrikspolitikk der målet helliger midlene. Og liberal internasjonalisme har i sannhet blitt vår tids realpolitikk: En generasjon ledere fikk for vane å gripe inn i land de ikke styrer på vegne av folk de ikke representerer for å gi dem ting de ikke har bedt om. Midlene var økonomisk makt (les, bistand) og det millitærmakt. For de på mottakersiden har resultatet ofte ikke stått i forhold til prisen.

 

Realisme er noe annet, det er en forklaringsmodell ikke en politisk håndbok. Erfaringene med utilsiktede konsekvenser gjør  ealister skeptiske til ekstern inngripen i suverene staters indre anliggender. Klokskapen i dette kan illustreres med en 4-feltstabell over norske intervensjoner: I Irak drev vi nasjonsbygging uten bombing; I Afghanistan drev vi nasjonsbygging med bombing; I Libya drev vi bombing uten nasjonsbygging og i Syria drev vi ikke nasjonsbygging og vi bombet ikke. Hva har de fire til felles? Utfallet.  

 

I en verden hvor erfaring utgjør politikkens golvplanker ville det være ventelig at norske beslutningstagere spør seg om midlene fører til målene og om målene er de rette? Svaret vil være et rungende nei og endring ville inntreffe. Dette undervurderer de etablerte strukturene. Dersom et system over tid belønner visse handlingsmønstre kan det bli det forbløffende motstandsdyktig. Det er derfor det norske UD ofte minner mer om overdimensjonert NGO enn en stats utenrikstjeneste.

 

Det er mer fristende å fortsette som før, men med nye merkelapper. Dette ble gjort mulig av en retorisk finte tilskrevet Jonas Gahr Støre: -Idealisme er en realpolitisk nødvendighet. Slik ble idealisme til realisme. Folk flest koblet ut sin kritiske sans fordi de trodde dette refererte til en lærd fagdiskurs. Vi statsvitere lot det passere fordi vi er ytterst svake for et godt oksymoron [latin for «velformulert selvmotsigelse»]. Vi finner dem like uimotståelige som garnnøstet er for katten. 

 

Realismens renessanse kommer av at teorien gir bedre svar på utviklingen i internasjonal politikk enn andre forklaringsmodeller. I Norge har ordet altså blitt rehabilitert, men har tapt meningsinnhold. Det er derfor grunn til å være skeptisk til de som nå svøper seg i realismens gevanter. Men hvordan kjenne igjen ekte realister i en skokk der mange flyr med lånte fjær? Ekte realister gjenkjenner du på måten vi ressonnerer på, ordene vi bruker. Her er en liten parlør:

 

Nasjonalstaten: Realister ser på denne som utenrikspolitikkens sentrale aktør og antar at staters utenrikspolitikk er motivert av statens interesser. Nasjonalstaten er en trygg havn som muliggjør demokrati, velferdsstat, rettstat og nasjonalt samhold. Realister mener derfor at institusjoner som forsøker å marginalisere nasjonalstaten vil lide nederlag.

 

Nasjonale interesser: Interesser er et lands mål og ambisjoner. Disse faller i fire hovedkategorier: sikkerhet, uavhengighet, velstand og prestisje. Realister mener at disse er utenrikspolitikkens egentlige målsetninger, alt annet er snakk.

 

Makt: Realister er opptatt av forvaltning av, jakt på og bruk av makt. Det internasjonale systemet utgjøres av stater med interesser vi ikke til fulle kjenner og makt som vi ikke kontrollerer og hvis handlinger påvirker oss. Makt stammer fra materielle ressurser – fra økonomiens størrelse til antall kampfly. Makt gir privilegier, men det fører ikke nødvendigvis til de ønskede resultater.

 

Anarki: Internasjonal politikk er grunnleggende forskjellig fra innenrikspolitikk fordi det ikke finnes noen sentralmakt. Det er ingen politisk myndighet eller politimann som stater kan lite på. Det er ikke noe 1-1-2 å ringe i nødsfall. Det vil ikke si at kaos råder, kun at perioder med søvndyssende stabilitet tidvis avløses av kald, kalkulert maktbruk.

 

Maktbalanse: Muligheten for konflikt gjør at stater er opptatt av relativ makt – hvem som er sterkere – og hvilke skritt som kan tas for å veie opp underlegenhet. Maktbalansen sier mye om hvilke allianser som oppstår, og hvorvidt krig er mer eller mindre sannsynlig. Store endringer i maktbalansen er farlig, fordi det skaper usikkerhet om hvem som har rett til hva.

 

Og den enkleste måten å gjenkjenne falske realistene på ligger også i vokabularet, i deres forkjærlighet for ordene «normer» og «verdier». De to ordene forekommer 35 ganger i EUs nye globale strategi, uten at de gis meningsinnhold bortsett fra at verdier er noe vi har og de mangler. Realister erkjenner at verdier er hva våre handlinger i siste instans bunner i, men mistror de som mener seg å tale på vegne av mennesker de ikke representerer og aldri vil stå til ansvar for.

 

Som leser bør du være på vakt når realisme brukes til å argumentere for militærintervensjoner, eller å løse problemer i land langt borte ved å kaste penger på dem. Husk: ofte brukes honnørord til å dekke over brutale realiteter. Bare spør de som har vært i feil ende av et ‘humanitært stabiliseringsoppdrag’.

 

 

 
 
  Bergens Tidende 8. jul side 3