Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Sikkerhet er ikke gratis  
 
 

 Vis avisside

Vi lever under en hardere himmel. I kjølvannet av rask opprustning, krigsøvelser og krigersk retorikk har Moskva utplassert atommissiler i Kaliningrad-eksklaven. Russiske jagerfly har åpent utfordret amerikanske marinefartøyer i Svartehavet og i Østersjøen.

 

I respons styrker NATO grenseforsvaret. Alliansen vil utplassere 4000 soldater med tung skyts til bresjen i Baltikum og Polen i 2017. I denne situasjonen har Norge gått til det dramatiske skritt å invitere amerikanske styrker til Trøndelag på semi-permanent basis, i brudd med etablert praksis.

 

Et utsagn Donald Trump kom med i valgkampinnspurten fått mange kommentatorer til å forferdes. Siden Trump ofte får fortolkningshjelp av fiendtlig innstilte journalister, la oss ta oss bryet med å se på hva som faktisk ble sagt. Det var i ett intervju med The New York Times at Trump ble spurt om han ville forsvare NATO-medlemmene i Baltikum dersom de ble angrepet. Trump svarte. «Hvis de oppfyller sine forpliktelser overfor oss, er svaret ja.»

 

Dette forferdet Europeiske kommentatorer. Mange i Europa ser på sikkerhet som vann i springen, noe skal være gratis. Det er i så måte talende at en del kommentatorer konkluderte at NATO vil dø med Trump som president. De vurderte ikke engang muligheten for at Europeerne større grad kan betale for sitt eget forsvar. Kun fem av NATOs 28 medlemmer lever opp til sine forpliktelser om å bruke to prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) på sitt eget forsvar.

 

Aldri før har Europas nasjonalstater brukt en mindre andel av sin rikdom på å sikre egen overlevelse. Årsaken til dette er at USA bruker om lag fire prosent av sin BNI på forsvar. De dekker 78 prosent av alliansens forsvarsutgifter og på tross av at Europeerne har om lag en million soldater, bidrar USA rutinemessig med 80 prosent av kampstyrkene til NATO-oppdrag. Trumps kritikk er altså berettiget. Det er allikevel lite som tyder på at de som frykter for NATOs overlevelse vil få rett.

 

De av oss som har inngående kunnskap om NATOs historie vet to ting: Den første er at NATO ‘alltid’ er i krise. Alliansen har opplevd få år med indre ro siden den ble stiftet i 1949.  NATO var i større trøbbel i januar 2003 da Europeiske NATO-ledere nektet USA et NATO-mandat til krig i Irak.  Den gang truet folk nær presidenten åpent med å avlive NATO.  Men krisen blåste over, som alle kriser før den. Poenget oppsummeres liflig av Geir Lundestad i en bok han redigerte om NATO i 2008 «Just another major crisis» - bare enda en stor krise.

 

Den andre grunnen til å legge krigstypene til side er at Trumps budskap ikke er noe nytt.  Amerikanske beslutningstagere har prøvd å presse Europeerne til å bruke mer på forsvar siden 1953 Det året truet utenriksminister John Foster Dulles med en «agonizing reappraisal» – en smertefull revurdering av USAs støtte til NATO dersom den franske nasjonalforsamlingen unnlot å stemme for et europeisk forsvarsfelleskap. Franskmennene stemte nei og USA forble i NATO.

 

For Europeerne er NATO en drømmeallianse. Den begrenser medlemmene overraskende lite, koster nesten ingen ting og gir respektinngytende sikkerhetsgarantier. Europeere vil naturligvis si at det ikke er så enkelt, men så enkelt er det. Trumps krav om at Europeerne må bære mer av sin egen forsvarsbyrde deles av hele det amerikanske forsvarsetablissementet fra President Obama og ned til den menige soldat.

 

Så hvorfor gjør ikke amerikanerne bruk av artikkel 13 i Atlanterhavspakten og melder seg ut? Fordi NATO er selve kronjuvelen i det internasjonale systemet som ble bygget opp etter 2. verdenskrig, et system med USA i sentrum. NATO knytter USA til de andre Vestlige demokratiene og sikrer en nærhet og et samhold som gagner USA. Uten NATO er USA en toneangivende stormakt, med NATO er USA er supermakt.

 

Trump er ingen utpreget fan av hverken internasjonale institusjoner eller ‘opplyst egeninteresse’ som investerer i ting som lønner seg på lang sikt. Han har brutt en barriere, siden ingen amerikansk leder har sagt rett ut at USA kan hende ikke er villig til å ofre sine soldaters liv for land som ikke vil forsvare seg selv med sine egne soldaters liv. USA hjelper den som hjelper seg selv.

 

Kan hende vil Trumps krasse innfallsvinkel lykkes der diplomatisk finesse har feilet? Få trodde på NATO-landene som på toppmøtet i Wales i 2014 svor at de ville øke forsvarsbudsjettene til NATO-minimum. De hadde ljugekors på ryggen. Selv i den mest truende situasjonen siden den kalde krigen, falt forsvarsbudsjettene i Vest-Europa med 1,5 prosent i fjor, ifølge SIPRI.

 

På samme tid har enkelte land forstått at det er en slags sammenheng mellom hvor mye vi bidrar og hva vi kan vente fra Amerikanerne. Hvorfor ellers skulle Norge ivre slik for å delta disproporsjonalt til krigføring i Afghanistan eller i Libya? – fordi vi implisitt antar at vår innsats vil gjøre det mer sannsynlig at amerikanerne stiller opp for oss.

 

Det haster. En ny studie fra den velrennomerte tenketanken RAND konkluderte at vellykket forsvar av Baltikum i en krigssituasjon vil betydelig større troppenærvær enn hva NATO har vært villig til å sende. Baltikum vil hærtas på 60 timer ifølge simuleringen. Og når området har falt kan det vanskelig unnsettes. RAND påpeker at manglende investeringer i konvensjonelle styrker vil gjøre at atomvåpen skremmende raskt vil være på bordet.

 

I Sum: Det er ikke utenkelig at mange NATO land vil øke forsvarsbudsjettene gitt valget mellom å betale litt mer for sitt eget forsvar, eller å miste Artikkel 5 – en for alle-alle for en-garantien i NATO.

 

 

 

 

 

 

 

 
 
  Bergens Tidende 11. nov