Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Ikke alle som har olabukser er medlem av Turbojugend  
 
 

 Vi skal vokte oss fra å framelske en intellektuell innavlskultur der vi leser bare det som bekrefter våre fordommer.Vis avisside

 

Marius Wulfsberg, leder av vurderingsutvalget for innkjøp av sakprosa i Kulturrådet, skrev en riktig utrivelig sak om meg i Dagbladet. Det var ikke helt uventet, siden han hadde gjort det klart i en meget redigert nattlig utblåsning på Kjetil Rolness' Facebook-vegg at han avskyr meg. Vi kjenner ikke hverandre. 

WULFSBERG PÅSTÅR ifølge overskriften «Bannon, Le Pen og Asle Toje tyr til samme bok for å forstå flyktningkrisa». Han vil ha dere til å tro at du står i ledtog med alle som har lest samme bok som deg.  Dette er ugyldig argumentasjon. Dagbladet blir trykket på samme type papir som Pravda, uten at det betyr noe. Ikke alle som har olabukser er medlem av Turbojugend. Jeg hevder ikke at den omtalte boka er en bra innfallsvinkel til å forstå flyktningkrisa, jeg hevder at den er et kikkeglass inn i en side av debatten om flyktningkrisa. Dette er en liten, men viktig, presisering som framgår i teksten. 

SAKEN BUNNER i noe så uskyldig som at jeg anmeldte Jean Raspails roman «De helliges leir» fra 1973 for danske Weekendavisen i 2015. Avisa har en spalte der gamle bøker med ny relevans anmeldes. Konteksten var at boka ble trykket i nye store opplag i kjølvannet av flyktningkrisa. Temaet for boka virket nesten profetisk: et massivt innsig av båtflyktninger ankommer Europa og europeiske ledere må velge mellom sine humanitære instinkter og vissheten om at antallet overstiger evnen til å ta imot. Det som følger er særdeles mørk, særdeles fransk, satire. Den rettes mot en gruppe som sjelden kritiseres, de velmenende idealister. Slike mener ofte dette er en forferdelig dårlig bok, bent fram støtende. 

BOKA BLE EN umiddelbar suksess. Tidlig på 1980-tallet ga sjefen for fransk kontraetterretning, Alexandre de Marenches, den engelske oversettelsen til president Ronald Reagan med ordene: «Du bør lese denne ... » Franske kilder rapporterer at den amerikanske presidenten ga den særs gode skussmål. Ikke så å forstå at Reagan er en autoritet på god litteratur, bare for å påpeke at Wulfsbergs forsøk på å gjøre «De helliges leir» mer marginal enn hva den er. Litteraturkritiker Olaf Haagensen kaller den «en romanklassiker» i Morgenbladet. Wulfbergs innvendinger mot boka kan du også lese i min anmeldelse. Den forklarer i tillegg hvorfor boka opplevde en salgsboom i 2015. 

SOM JEG påpekte i anmeldelsen har boka blitt anklaget for å være rasistisk, noe jeg slutter meg til. Dette tok den norske forleggeren, Document, sterkt avstand fra. De viser til at Raspail ble tildelt T. S. Eliot Award for verket. Dette avgjør ikke saken. For selv om boka trolig ikke oppfyller kriterier for rasehat i juridisk forstand, er konflikten som skildres mellom raser, ikke mellom kulturer. Ikke-hvite omtales gjennomgående negativt. Det betyr naturligvis ikke at boka ikke bør leses. De fleste bøker i litteraturhistorien er skrevet av folk med andre verdier enn de som preger Norge av 2015. 

FRANZ FANONS «Jordens fordømte» fra 1961 er et eksempel på dette. «De helliges leir» kan leses som antitesen til Fanon. Jordas fordømte er også rasistisk. Hos Fanon er det hvite mennesker som kollektivt tillegges negative egenskaper på basis av hudfarge. Det ser ut til at det gikk Wulfsberg hus forbi at Raspaildebatten foregikk i 2015 og i 2016, da boka kom ut på norsk. 

Innlegget synes meg å blottlegge et beklagelig trekk ved vår samtid, tanken om at vi bør skjermes fra det vi kan finne anstøtelig. Jeg mener tvert imot at det er viktig å lese bredt. Stål kvesser stål, også intellektuelt. Vi skal vokte oss fra å framelske en intellektuell innavlskultur der vi leser bare det som bekrefter våre fordommer.

 

 

 
 
  Dagbladet 01 11. mai 2017