Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Sjakk med kun hvite brikker  
 
 

Velgerne bryr seg om utenrikspolitikk, men ikke egentlig.


I sin spalte (21.08) gjentar Nupi-direktør Ulf Sverdrup en velkjent klage, dette at utenrikspolitikk er lite tilstede i norsk valgkamp. Han får støtte i en studie utført av Sentio som finner at utenrikspolitikk spiller utenrikspolitikk en viktig rolle for partivalg blant en av fire velgere.

Norsk utenrikspolitikk går for det meste på skinner. Det viktige ivaretas av NATO-medlemskap, EØS-avtalen og en nett av andre bindene avtaler. Våre internasjonale forpliktelser innsnevrer handlingsrommet, men også mulighetene for grove feilgrep.

På samme tid er det utfordrende å navigere på autopilot i en geopolitikk preget av dyptgripende endring. Stormaktene i øst og vest er mer uforutsigbare enn før; EU er mer krevende og makt migrerer til arenaer hvor Norge ikke er representert.

Derfor hviskes det nå om en dramatisk kursendring. Espen Barth Eide, antatt utenriksminister i en AP-ledet regjering, spekulerer åpent på om Norge bør søke tysk, snarere enn amerikansk, lederskap. Parallelt sonderes mulighetene for Nordisk (les: Europeisk) forsvarssamarbeid.

Det er Trump og Brexit som driver frem nytenkningen. Forslagene medfører like fullt et markant brudd. Siden 1905 har norsk utenrikspolitikk bygget på at atlanterhavsmaktene (først Storbritannia, siden USA) vil sikre norsk selvstendighet. Naturligvis understrekes det at nye allianser ikke vil gå på bekostning av de gamle, men det vil de.

Vi har altså velgere som hevder å være opptatt av utenrikspolitikk, et stort veivalg og et kommende Stortingsvalg. Hva har partiene å si om hvor de vil ta utenrikspolitikken? Dette er faktisk enkelt om vi fokuserer på partiene som kan tenkes å få en hånd på rattet og skreller bort løfter om å gjøre mer av det vi alt gjør.

SV startet som et utenriksparti, med utmeldelse fra NATO som fanesak. Partiet har ikke mindre enn 80 ulike prioriteringer i sitt valgprogram. Dette er den klareste visjonen om radikal reorientering av norsk utenrikspolitikk. SV ser for seg Norge som ubundet av allianser og unioner, en humanitær stormakt hvor FNs bærekraftmål introduseres om et surrogat for nasjonale interesser. Det vil bli dyrt.

Arbeiderpartiet har vært premissleverandør for norsk utenrikspolitikk i snart to mannsaldre. Programmet skuffer ikke. Partiet viser godt overblikk over temaene høyt på den internasjonale dagsordenen fra autonome våpensystemer til NATOs budsjettforpliktelser. Aps gjennomføringsevne gjør at deres utenriksplattform vil holdes til en høyere standard. Og her skurrer det.

Partiet vil gjøre Norge til spydspissen av en eksponerende liberal orden. Men hva om Kina og Russland, ser på ‘verdier’ som feiladressert post som skulle vært levert til postkassen merket ‘interesser?’ Høylytt verdipolitikk vil medføre reelle kostnader. Problemet med Aps program, er at et ikke nevner Tyskland, eller Brexit eller Trump – de tre faktorene som gjør at man mumler om en stor kursendring, som heller ikke nevnes.

Kristelig folkepartis program er 139 sider langt og utenrikspolitikk nevnes hyppig. Trådene samles under vignetten «Verdibasert utenrikspolitikk». I likhet med SV vil partiet at FNs bærekraftmål skal styre norsk utenrikspolitikk, men Krf er tydeligere på hvordan norsk bistandspolitikk skal være et virkemiddel i dette.

Høyre la fram stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» ved påsketider. Meldingen avfødte bemerkelsesverdig lite debatt, mest fordi det ikke var stort å være uenig i. Det samme kan sies om Høyres utenriksprogram. Det snakkes mer om interesser enn i Aps program – men det er grunn til å spørre om hvem som har hacket hvem, for de to programmene er til forveksling like.

Det er vanlig at juniorpartneren tar Utenriksministerposten i vestlige regjeringskoalisjoner. Frp har ikke engang en statssekretær i UD. Programmet er tydeligst i sin støtte til USA og Israel. Ellers ønskes man å reformere UD og norsk bistandspolitikk uten at det forklares hvordan dette skal skje og hva som skal følge.

Sett under ett er norske partiers utenrikspolitiske programmer preget av påtagelig mangel på realisme. Det er som om utenrikspolitikk er de gode intensjoners take-away meny, et sted hvor alt er forenlig med alt. Saken er trolig at velgerne hevder å være opptatt av Uriks, men partiene vet bedre.

De vet at velgeratferd styres av ting som faktisk påvirker velgernes liv, mens utenrikspolitikk i valgøyemed er en arena for gode intensjoner. Det er liten vilje til å invitere velgerne inn i den kaotiske prosessen hvor mål og midler, egeninteresser og fellesgoder, idealer og realiteter blandes og den faktiske utenrikspolitikken i all sin selvmotsigende prakt tyter ut i den andre enden.

Derfor har jobben som Utenriksminister blitt sammenlignet med å spille sjakk med kun hvite brikker. Det er vanskelig å tape.

 
 
  Dagens Næringsliv 05.09.17