Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Er Ap det nye Venstre?  
 
 


Arbeiderpartiets problemer stikker dypere enn valgnederlaget.

Årets valgkamp var et underlig skue. Arbeiderpartiet syntes å ha seieren i lommen. Så valgte partiet en strategi hvor de lovet høyere skatter for å bøte på en krise som svant da de trengte den som mest, da sommer ble til høst. Ap trakk -om noe - oppmerksomheten mot regjeringens kyndige økonomiske styring.

Som ersatz-strategi åpnet de arkivboksene fra «Verdivalg 2013» og brukte innspurten på å snakke om Frps sterkeste merkevare, innvandringspolitikken. Ap syntes å glefse etter lysreflekser på veggen mens de bjeffer at det smakte fugl. Velgerne var ikke enige og påførte partiet det svakeste valgresultatet siden 2001.

De er ikke alene. Mens Europa så sent som på 1990-tallet var i rosenes leir, kan du nå vandre fra Storbritannia til Latvia, fra Norge til Spania på blå felter. Vel å merke, om du tar ferje forbi Sverige, en av sosialdemokratenes siste, beleirede bastioner.

I 2016 regnet Chris Henretty ved Universitetet i East Anglia ut at Europas sosialdemokrater ikke har fått en lavere andel av stemmene på 70 år. Trenden har vært sterkt nedadgående siden 2005. Vær skeptisk til slike makroanalyser. Europas sosialdemokrater er like lite ensartede som konservative og liberale storfamilier.

Det er allikevel verdt å merke seg at den sosialdemokratiske fornyelsen som fant sted på 1990-tallet har, i Henrettys ord, «uttømt seg». Kanskje har de blitt offer for sin egen suksess? Sosialismen, i sin demokratiske form, medførte arbeiderklassens ufullkomne forvandling til middelklasse og den kjempet fram permanente omfordelingsmekanismer.

Og mens sosialdemokratene tapte slaget om markedsøkonomien, vant de kampen om velferdsstaten. Med tiden kom høyresiden til å akseptere at en krybbe-til-grav velferdsstat er kommet for å bli. Velferdsstaten er kanonisert som den eneste anstendige måten å organisere Europeiske samfunn på.

På 1980-tallet sendte den liberale bølgen sosialdemokratene til pumpene. Statlig eierskap ble kastet over bord. I stedet ble statens oppgave å legge til rette for at privat sektor skulle skape verdiene som det var statens rolle å beskatte og omfordele. Staten gikk fra å være kaptein til å bli en tilbakeholden reder i økonomien.

Sosialdemokratene ble middelklassepartier med tyngdepunkt blant offentlig ansatte og andre som lever av omfordelte midler. Samholdet i denne brokete koalisjonen trues av det som på som på svensk kalles «vita vågen» en bølge av verdi -og identitetspolitikk. Sosialdemokratene lekker velgere til små, rendyrkede ‘Leve Toten-partier’ til høyre og venstre.

I 2010 skrev historikeren Tony Judt i boka «Ill Fares the Land». Boka var det intellektuelle testamentet til den britisk-fødte sosialdemokraten, og handler om fremtiden for sentrum-venstre. Judt kaller sosialdemokratiet for «Europeisk politikks prosa» - fortellingen om en bedre framtid.

Ifølge Judt mangler sentrum-venstre et troverdig «ideologisk narrativ» for meningen med staten og målet for samfunnet. «Dersom sosialdemokratiet har en fremtid,» konkluderte Judt, «er det som fryktens sosialdemokrati.» De må skremme velgerne med hva som kan gå tapt. Judt kalte sin visjon for sann «konservatisme».

Denne taktikken mislyktes for Ap i 2017. Forsøkene på å male Frp som ondskap i partifarger, samlet Frp og splittet Ap. Budskapet om ‘annen-retorikk-men-samme politikk’ vekket indre motsetninger som best hadde fått ligge. Jens Stoltenberg viser i boka «Mitt Liv» at han løste dette gjennom å føre en innvandringspolitikk som var strengere enn partiprogrammet. Slik konstruktiv dobbeltkommunikasjon fungerer best i små bokstaver.

Syklonen Sylvi bidro til å tvinge Krf ned fra gjerdet, men ikke dit Støre hadde håpet. I siste indre, da det gjaldt som mest, lukket Krf døren for Ap. Under angrep fra høyre, med sperregrensen i sikte og utsikter til å dele regjering med SV ble Krfs uavklarte posisjon uutholdelig.

Støres strategi var kløktig, på papiret. Løfter om mer velferd skulle signalisere en bevegelse mot venstre mens han søkte makt i sentrum under Göran Perssons resirkulerte slagord ‘Alle skal med’. Høyere skatter skulle holde SV, Rødt og MDG stangen mens Ap knabbet Høyres nødvendige støttespiller. Kanskje var strategien så 'clever' at den ikke mobiliserte velgerne?

Statsbærende parti, hva nå? Jonas Gahr Støre må nå forsøke å reetablere sin autoritet i partiet og gjennomføre havarikommisjonen med sikkerhet vil følge blåmandagen den 11. september 2017. En tydeligere profil er trolig påkrevd.

Skal de velge den tyske Schultz-linjen der sosialdemokratene bygger opp en koalisjon av religiøse, etniske, sosiale og seksuelle minoriteter; eller den franske Macron-oppskriften som forskriver illesmakende medisin for å gjøre velferdsstaten bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet? Eller kan hende er de britiske Corbynistene inne på noe med mer stat og mindre marked?

Fallhøyden er stor. Feil svar kan gjøre Arbeiderpartiet til 2000-tallets versjon av det engang statsbærende partiet Venstre.

 
 
  Dagens Næringsliv 2017/09/12/