Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Vi som hatet Amerika»  
 
 

Etter Irland var Norge det landet i Europa som ga den største andelen av sin befolkning til Nord-Amerika. Anslagsvis 800 000 nordmenn dro over havet og gjorde amerikanere av seg.
Siden den gang har Amerika spilt en sentral rolle i det norske selvbildet. Amerikansk populærkultur, økonomi og verdier har fungert som støpeskje for det moderne Norge.

Landet over havet har på mange måter blitt «den andre» for Norge. Nesegrus beundring har i årenes løp blitt erstattet av antiamerikanisme. Jens Bjørneboes kampskrift «Vi som elsket Amerika» (1966) dannet en tradisjon som fortsatt holdes i hevd. Essayet vil forklar hvorfor vi ikke lenger elsker Amerika, men snarere hater det. Den norske intelligentsias agg mot Amerika er i seg selv et studium verdt. Hvordan kan så mange føle seg til de grader sviktet av et land de knapt har besøkt?

Den tradisjonelle forklaringen er at norske intellektuelle er røde, mens USA er antitesen til sosialisme. Som Aage Borchgrevink påpekte i en minneverdig smash: «USA er det afrodisiak som sørger for utenrikspolitisk folkereisning på venstresiden.»
Han er inne på noe. Det er rart hvordan falmede radikalere tar til gatene for USAs handlinger, mens de overser, tilgir og bortforklarer når tilsvarende utføres av andre. Hvor var kjede-epostene og fakkeltogene da Russland invaderte Georgia?

Nederlenderen Rob Kroes har en interessant forklaring på den norske skuffelsen over Amerika, nemlig USA som sentrum. Det er midtpunktet som vi går i bane rundt. I dette perspektivet er den norske amerikanismen et forståelig utslag av provinsens tendens til å etterligne sentrum, omtrent slik bønder i distriktene en gang malte mursteinsmønstre på trehusene sine for å etterligne Kristiania. Da blir Erling Borgen og AmCar på Notodden to sider av samme sak.

Så et provoserende spørsmål: Er agget mot Amerika et utslag av misunnelse over Vietnam? Professor Kroes hevder at Vietnam var et militært tap, men en kulturell seier for Amerika. Tapet slapp løs et vell av oppdemmet energi. USA brøt ut av 50-tallets sukkersøte naivitet.
Krigen gjorde USA til en tragisk nasjon – et land som på tross av de beste intensjoner kunne ta feil. En ny generasjon tok for seg spørsmålet om hvordan et land som symboliserte alt som er godt nå hadde blitt som de andre stormaktene: Tragisk. Amerikansk kultur fikk ny dybde.

I fravær av et norsk Vietnam måtte våre tenkere nøye seg med å etterligne en følelse de ikke hadde kjent. Fra dette ståstedet var Bjørneboes raseri en skygge av hippienes, hans skuffelse over Amerika et innbilt svangerskap.
Et pussig, men illustrerende eksempel er Fredrik Skagens oppdiktede biografi Purpurhjertene som handlet om en norsk vietnamsoldat. Historien var omtrent like troverdig som Morgan Kane, men den traff de sandal-eiende klasser like klokkerent som den norske cowboyen traff folk flest.

I Norge førte ikke vietnamsyndromet til kritisk selvrefleksjon slik det gjorde i USA, men til antiamerikanisme. Amerika har blitt denslags avgudsbilde som finnes i enkelte religioner, som symboliserer alt ondt, og som rituelt steines av menigheten.
Dette er kanskje noe av grunnen til at Norge har blitt sittende fast i en selvpålagt naivitet, hva professor Terje Tvedt kaller et «godhetsregime», hvor vi later som at gode intensjoner er det samme som godhet. Derfor framstår det norske ordskiftet ofte som en konkurranse i skinnhellighet.

Vi er mer like Amerika enn vi liker å tro. I likhet med USA har landet et skamløst godt selvbilde, kronet med en implisitt antagelse om at alle andre land kan, vil og bør bli som oss.
Dette er et viktig poeng, siden våre opinionsledere var så opptatt av å pipe ut amerikanerne at de rent overså vårt eget neo-imperialistiske prosjekt: Den humanitære stormakt. Gjennom pengemakt skulle Den tredje verden fornorskes. Milliarder har blitt brukt på å fremme norske kjønnsrollemønstre, norske verdier – til og med norsk kosthold i fattige land.

Mens vi hissig debatterte amerikanske tenkeres manglende distanse til egen nasjon og medias ukritisk dekning av USA i verden, var det få som stilte spørsmål ved vår egen politikk, våre egne handlingers konsekvenser.
Amerikas kanskje viktigste funksjon i Norge har vært å kortslutte det offentlige ordskiftet. Det er et land som vi i liten grad kan påvirke, men som vi bruker tid på beklage oss over i stedet for å se nøyere på oss selv: omtrent slik folk kritiserer kjendiser.

Slik har det som i utgangspunktet var en noe påtatt gjenoppføring av amerikansk selvrefleksjon blitt et problem. Nå blinker varsellampene for vårt eget «lite land redder verden»-prosjekt. Men vi synes allikevel å være ute av stand til å åpne for at vi kan ha tatt feil.
Bjørneboe løy, han elsket aldri Amerika. Som så mange norske 68-ere lot han tvert om sine fordommer få frie tøyler når det kom til vår nærest allierte. Men han forstod også at dette ikke handler om geografi eller politikk, men om identitet – om frykten for Amerika i oss selv. Kanskje trenger vi å tilgi Amerika for å slutte å frikjenne oss selv?

 
 
  KLASSEKAMPEN 25.10.2008