Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Myter i Utenrikspolitikken»  
 
 

Asle Toje

Jeg liker tv-programmet «Mythbusters». Timene tikker hen mens jeg finner ut om det stemmer at en tiøring sluppet fra en skyskraper kan drepe fotgjengere eller hvorvidt planter vokser fortere hvis man snakker pent til dem. På norsk bruker vi gjerne «myte» i betydningen rykte eller misforståelse. Gjerne om populære - men feilaktige – oppfatninger. Historien er full av mytemakeri. Protestantiske teologer mente på 1600-tallet å ha funnet bevis for at Jesus var svensk - fra Skåne. I Stillehavet utviklet det seg etter Den annen verdenskrig «kargokulter» der øyboerne samlet seg på forlatte flystriper og viftet med palmeblader og noterte i gjenglemte loggbøker i håp om å lokke til seg flyene som hadde hatt med seg så mange godbiter.

Også vi moderne mennesker har våre myter. Vi gjør oss fra tid til annen skyldige i å tro mot bedre viten. Mirakelkurer som skal gjøre oss til tynnere, vakrere og mer suksessrike. New Age religion og alternativ medisin resirkulerer ofte oppfattninger man ville trodd moderne vitenskap forlengst hadde tatt knekken på. Myter autoriserer kulturell praksis og samfunnsinstitusjoner. Slik kan myter også gjøres til politiske og religiøse våpen. Vi støter på dem i mediene fra tid til annen: Aids er en sykdom oppfunnet av de hvite for å utrydde Afrikanerne… Månelandingen fant aldri sted…. Verden styres av et jødisk komplott. Og i en klasse for seg selv finner vi makthavernes egne myter.

I boka Myths of Empire fra 1992 vil Columbia-professor Jack Snyder å forklare hvorfor imperier har en tendens til å strekke seg for langt. Til å tygge i seg mer enn de klarer å svelge. Han ser på Tyskland fra Bismarck til Hitler, Japan i mellomkrigstiden, Viktoriatidens Storbritannia – og det moderne USA. Det er noe nesten lemmenaktig over hvorledes imperiene en etter en kaster seg ut i halsbrekkende ekspansjonspolitikk. Som til slutt ender med å svekke deres stilling. Tysklands forsøk på å ta kontroll på kontinentet, for å bruke Kaizers uttrykk, er det beste eksempelet. Gjennom å styrte Tyskland ut i to dommedagskriger frarøvet lederne landet den stormaktsstatus som ville ha blitt Tyskland til del i nær sagt alle andre tilfeller.

Jack Snyder finner svaret på denne oppførselen i imperienes myter. Han hevder at imperier er spesielt sårbare for interessegrupper som vil høste fordeler av ekspansjonspolitikk; slike som våpenindustrien, fagforeninger eller andre lobbygrupper. Disse binder seg sammen i koalisjoner som blir så sterke at de kan legge presse på makthaverne. Gjennom hestehandler blir politisk støtte byttet mot løfter om å legge nye landområder under seg. Det paradoksale er her at summen av de forskjellige kravene leder til en mer ekspansiv politikk enn noen av enkeltgruppene hadde ønsket. Og mer ambisiøs enn hva staten klarer å håndtere. For å selge slik eventyrpolitikk til folket, griper politikerne til mytemakeri. Gjerne ved å lage papirtigere. Man maler fanden på veggen og overbeviser folk om at svake motstandere er en stor trussel. Og at den beste måten å oppnå sikkerhet på, er gjennom å gå på offensiven.

Mytene gjør at beslutninger tas på falske premisser. I Snyders øyne er liten forskjell på Hitlers krav om >Lebensraum i øst, og Japans tro på at det ikke var nok å kjøpe råvarer, men at man også måtte kontrollere dem, okkupere dem. Den Amerikanske >Dominoteorien, som forfektet at hvis Vietnam falt for kommunismen ville hele sørøst-Asia følge etter, er en annen slik myte. Snyder mener at Irak-krigen er et skoleeksempel på en imperiemyte. Alle elementene er på plass. Fra pressgruppene, til papirtigrene til å bite over mer enn det man klarer å svelge.

Og det er her tragedien ligger. Snyder avviser at stater baserer sin utenrikspolitikk på historisk lærdom. Han hevder i stedet at elitene enten begynner å tro på sine egne myter, eller at de blir fanget i dem. Dette hindrer dem i å innse sine egne feilgrep, eller å lære fra dem. Etter en forelesning med Chicago-statsviteren John Mearsheimer spurte en bekymret student - Hvor lenge tror du Irak-krigen vil vare? Uten å blunke skjøt professoren tilbake: - Ti år – til 2013. Han stakk hendene i lommene. - Jeg vet bare at Russerne ble et tiår i Afghanistan og at vi ble stående like lenge i Vietnam. Begge burde ha skjønt tegningen etter halvparten av tiden, men imperier liker ikke å ta feil.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor lærer vi ikke av historien? Sosiologen Max Weber hevdet at vi blir stadig mer motstandsdyktige mot myter, at vi bygger oss inn i et «rasjonalitetens jernbur». Han ble gjort grundig til skamme da nazistene kun få år senere tok makten og legitimerte sitt regime med et merkelig knippe myter om rasehierarkier, jødekonspirasjoner og middelaldermystikk. Det er feil å si at ting har blitt mye bedre siden den gang.

Statsvitenskapen skal ha samme rolle overfor politiske myter som det «Mythbusters» har for hverdagsmyter. Og av og til gjør de nettopp det. Professor Øyvind Østerud påpekte nylig i et innlegg i Nytt Norsk Tidsskrift at ideen om Norge som en «humanitær stormakt» er missforstått, og at man konsekvent overvurderer bistandens og fredsbyggingens positive sider - og undervurderer de negative. Han sier at utøvere fra stat, organisasjoner og forskning blir en pressgruppe som blokkerer motforestillinger. Slik forklarer Østerud den eventyrlige budsjettveksten i norsk utenrikspolitikk – og de stadige kravene om ytterligere eskalering. Kan hende Jack Snyders tese ikke bare gjelder imperier?

 
 
  ErlikOslo juni, 2007